Budskapet Make America Great Again – MAGA – forutsetter et psykologisk narrativ hvor “storhet” en gang kjennetegnet dette bisarre landet, men siden har det gått nedover med ting, og nå er det så galt at Amerika må reddes fra de kulturelle kreftene som undergraver den angivelige storheten; som består av … hva eksakt? Akkurat det er litt uklart, men vi kan i det minste si at britene gikk for noe av det samme da de stemte for Brexit. En av “generalene” fra denne bevegelsen – Nigel Farage – har da også ved gjentatte anledninger assosiert seg med Donald Trump og hans opplegg. Det avgjørende salgspunktet for begge disse karakterenes budskap er at utlendinger truer nasjonen både med sin “kulturelle annerledeshet” og sine aspirasjoner mot det å “ta over” hele operasjonen på litt sikt. For å “bli sterkere” må vi stenge grensene, kaste ut alle “fremmede” og innføre drakoniske morallover overfor befolkningen. Britene er riktignok ikke så gale som amerikanerne når det kommer til det religiøse – Farage er vel nærmest en ateist i praksis, han holder seg ihvertfall unna sånt – men de er minst like gira i forhold til antimiljøvern – forsøpling og naturødeleggelser virker å være et ideologisk krav hos disse typene – og generell sosial sadisme. De har for eksempel alltid en masse folk de planlegger å “ta” på ymse vis. Du vet. Pågripe, oppbevare og “sende” hit og dit som om de er en pall med pølser. Slik vedlikeholdes det forkastelige menneskesynet.
Er jeg selv så mye bedre da? Nei jeg synes faktisk ikke det. Alle vet at jeg er en drittsekk, inkludert meg selv. Men jeg har i det minste ikke noen utvalgt minoritetsgruppe jeg har lagt for hat på irrasjonelt grunnlag. Det måtte i så fall eventuelt være “idiotene” — men det er svært vanskelig å definere eksakt hvem dette er. Sannsynligvis oss alle, for det går etter tur. Du driter på draget i dag, jeg gjør det i morgen. Og sånn går dagene. Alle som i det hele tatt gjør noe kommer jo til å snuble og gjøre feil av og til. Dette er opplest og vedtatt. Alle vet at ting er sånn. Feilfrihet virker uoppnåelig. Det beste vi kan få til er å “feile bedre” enn de verst tenkelige alternativene, ettersom vi danner oss en viss grad av livserfaring og “håndlag” med de vanligste formene for føkkupering som folk typisk begår gang etter gang gjennom livet. Du vet. Rutine er den beste form for karakterpanser. Når man “kjenner gåsa på gangen” og det ene med det andre. Mens man er ung har man en tendens til å etablere en litt anstrengt og “yppal” identitet, i den forstand at det skal lite til for å fremkalle noe slags dramatisk utbrudd av følelser, men folk utvikler seg som regel i en noe mer stoisk retning etterhvert som de vokser til og innser at det meste er “ikke personlig” men bare sånn som verden i det store og hele fungerer. Om Trump som person tenker jeg at han må ha hatt en fæl barndom for å utvikle en såpass fæl personlighet, noe som korollerer til de kjente deler av sagaen hans. Kjip far. Nok sagt. Dette er nesten alltid årsaken til at menn blir drittsekker. Det går i arv. Og der ender hele mysteriet, før man eventuelt gir seg til å studere individuelle tilfeller. Variablene er jo nærmest endeløse, men det skal noe virkelig ekstremt til for at ikke en mann skal bli akkurat som sin far. Dette er ikke noe man kan velge. Det er et spørsmål om genetikk. Man har den utrustningen man har — eller “bagasjen” om du vil. Slik at hvis det miljøet man vokser opp med ellers er mer eller mindre det samme, så er løpet kjørt i forhold til personlighetstrekkenes sannsynlighetsmekanikk. Eplet faller aldri langt fra stammen. Dette ordtaket beskriver en observert kjennsgjerning. Det er ikke “spekulativt”. De som “lurer på hvem de er” bør ta en titt på sine foreldre – og slekta forøvrig – for dette er i det store og hele hvem man er, uansett hvor original man eventuelt føler seg.
En jeg snakket med her om dagen mener at amerikanerne fortjener en ny runde med Donald Trump, eller ihvertfall var det dette han sa, som fikk meg til å spørre om alle oss andre. Hva fortjener resten av verden? Det er av mange årsaker aldri likegyldig hva slags type som sitter i Det hvite hus. Det de gjør har en tendens til å skape ringvirkninger som også treffer norskekysten etterhvert. For øyeblikket pågår en miserabel form for undergraving av deres egen presidentkandidat på “den andre siden”. Joe Biden må trekke seg, mener mange, som om dette er et bra tidspunkt for å sjonglere med hittil ukjente kandidater og konstellasjoner. Herregud. Alle vet at amerikanere er evneveike men dette begynner å bli drøyt selv for dem. Hva slags magisk kanin tenker de å trekke opp av den usynlige flosshatten sin? Det tar både mange år og et dedikert gigabudsjett å bygge opp en amerikansk presidentkandidat. Det burde kanskje ikke være sånn, men sånn er det ikke desto mindre. Pengene har alt å si. Mens de holdt på med utvelgelsen forrige gang var min personlige favoritt Kamala Harris. Jeg syntes allerede den gangen at Joe Biden var blitt for gammel og skjølvin i kroppen, men det er ikke til å benekte at han har gjort en helt usannsynlig bra jobb — vi må helt tilbake til Lyndon Johnson på 60-tallet for å finne noen med en sterkere resultatliste enn Joe Biden. Jeg er ikke særlig begeistret for å bruke børskurser som mål for nasjonenes økonomiske tilstand, men hvis vi gjør det likevel så legger vi merke til at de aldri har vært så bra i USA som akkurat nå, pluss at de registrerer negativ inflasjon for tiden. Eller sagt på en annen måte: Den amerikanske økonomien “går på skinner” som aldri før. Hva handler det om? Er det en “hallis”? Er det et mirakel? Eller er det han skrøpelige gamle fyren som tross alt vet hva han driver med? De som støtter Trump har imidlertid andre planer. Deres Project 2025 er en dystopi som får meg til å lure på om de kødder, eller om de virkelig planlegger å virkeliggjøre Margaret Atwood sin gamle fantasi om Gilead, det nye Amerika. De er allerede godt i gang på høyesterettssiden, som nå er befolket av karakterer som ikke bare fantaserer om en “ny konservativ virkelighet” men som også demonstrerer en aksentuert vilje til å gjøre jobben. I visse delstater risikerer man nå fengselsstraff ikke bare for å ta en abort på sin egen kropp, men også hvis man hjelper noen med dette for eksempel ved å betale for dem, eller kjøre dem frem og tilbake til en klinikk som utfører slike inngrep, som i praksis betyr at man transporterer dem over delstatsgrenser; i seg selv en komplikasjon. Prognosene for USA er “ikke bra” selv om de for øyeblikket har en kompetent president. Senere i år – og frem over nyttår – vil det vise seg hva vi kan forvente for de neste fire år. Blir det “mer av det samme” eller blir det fullstendig fette galskap?
Britene har i mellomtiden sagt takk, men nei takk til “de konservative” med deres største valgnederlag noensinne — etter fjorten samfulle år med “austeritet” – innskrenkninger – eller altså systematisk undergravning av statsfinansene. Britene er blakke. Ellers har de det ikke så verst akkurat nå. Man håper jo at en regjering utgått fra Labour – altså det britiske arbeiderpartiet – skal være litt mindre sadistisk i vendinga. De forrige skallknarpene var jo alt mellom ufølsomme og direkte ondskapsfulle, generøst overstrødd med korrupsjon. Den nye regjeringen har ikke lovet noe fordi de strengt tatt ikke har råd til noe, men det spørs vel om ikke det er på tide å børste støvet av John Maynard Keynes heller enn å insistere på Friedrich Hayek. (Dette var en sidebetraktning som kan overses av alle andre enn de som er særlig sugne på å sette seg inn i økonomisk teori.) Videre skjedde det nylig noe ganske bemerkelsesverdig i Frankrike. Skal vi driste oss til å kalle det en fransk vending? Franskene er jo beryktet for den surrealistiske stilen sin. Før valget antydet jeg at man bør bite seg fast i sine egne negler i forhold til hvor “spennende” – det vil si uforutsigbart – det er, men det hele endte altså “bra” etter fransk målestokk, som jo ikke er som alle andres. De har sin egen greie. Men fra min synsvinkel handler det overordnede målet om å beholde et sterkt EU og heller utvikle samarbeidet over landegrensene videre enn å bygge det ned. Sånn sett er jeg definitivt illuminati eller hva man kaller det. Jeg oppfatter uttrykket “selvråderett” som fullstendig på trynet. Hva betyr det i praksis? At man ikke bryr seg om hva de andre synes? At man uansett kommer til å gjøre som man vil? Det er omtrent sånn jeg føler at jeg lever i dag. Norsk frihet er ikke bare et ord. Det er en sinnstilstand. Det blir ikke aktuelt å la seg “overstyre” og “formynde” verken av den norske staten eller EU, men vi kan godt samarbeide som voksne mennesker. Du vet. Få viktige ting gjort og det ene med det andre. Utlendinger er ikke i utgangspunktet “farlige typer”, eller ihvertfall ikke noe mer eller mindre enn innlendinger, men utledinger og “fremmedkultur” har så lenge vært det trollet under senga som man skremmer barna med at denne fantasien har etablert seg som narrativ struktur – eller virkelighetsoppfatning om du vil – hos de med litt begrensede evner til å resonnere. Tall og sånt biter ikke på dem. De stoler bare på det de selv føler, i hovedsak noe de har dratt ut av ræva. Det har ihvertfall ikke noe med “objektive forhold” å gjøre.
Seken er at fok er redde. Og sinte, fordi man blir jo sint etter å ha blitt skremt. Har du hørt om elefanten (i rommet)? Det er kort fortalt en berømt kurve som viser global økonomisk utvikling over de seneste tyve år, hvor “den vestlige arbeiderklassen” er de store taperne. De fleste andre har hatt relativ fremgang i løpet av perioden, både de rike i vesten og de underpriviligerte i den tredje verden. Politisk sett manifesterer dette seg omtrent som man bør forvente: Nazister er ingenting hvis de ikke støttes fra arbeiderklassen, som typisk bare støtter de som tar hensyn til dem. Derfor handler det om å “selge et inntrykk” av at de konservative samfunnskreftene står på de samme barrikadene som “de gule vestene” og den typen mer eller mindre spontane bevegelser. Hva slags løsning tilbyr de? Den samme som alltid: Det handler om å bruke makt. Du skal og den typen ting. Et typisk “populistisk” budskap er at det finnes en fundamental konflikt mellom interessene til “folket” – som er basert i “sunn fornuft” – og “eliten”, som konstruerer sin egen “faktabaserte realisme” på måter som virker fjernt og utilgjengelig for “folk flest”. De liker jo enkle løsninger. Alle vil helst ha enkle løsninger, selv om de ikke virker. Ihvertfall liker de dårlig den måten eliten får dem til å føle seg dumme, klønete og seksuelt lite attraktive. Eller rettere sagt, dette er akseptabelt så lenge de har penger, fordi man trenger jo strengt tatt ikke å bry seg om snobbete og overlegne folk, men når man havner i knipa blir alle lunter korte og alle kontroversielle tema eksplosive. Autoritære grep virker plutselig som en fristende tanke. Kan ikke bare noen banke opp de jævla jævlene og jage dem ut av landet èn gang for alle? De skjønner ikke helt hva de er offer for, men de liker tanken på at noen har skylda for dette. Noen det er enkelt å peke på. De skjønner heller ikke at så snart det hemmelige politiet og dødsskvadronene har blitt etablert og mer eller mindre “automatisert” så er det bare et tidsspørsmål før de selv blir dratt skrikende ned i en torturkjeller. Har du ikke hørt det? Revolusjonen spiser sine egne barn. Maktkampens sum er konstant i alle samfunn, det er bare kampens karakter som varierer. Så langt har ingen kommet opp med en bedre måte å håndtere dette problemet enn “den demokratiske prosessen”, med alle sine vorter og skjønnhetsfeil. Vi vil ha et samfunn hvor lover dikterer hvor grensene går, ikke “menneskelig impulsivitet” hos individer som typisk ligner mer på Caligula enn på Gandhi. Hvorfor er Donald Trump så begeistret for den nordkoreanske diktatoren Kim Ding Dong, eller hva fanden han heter for tiden, det har i prinsippet vært “den samme typen” helt siden koreakrigens dager? Svaret er sannsynligvis at Trump kan føle hva slags skrekkinngytende monster Kim er blant sine egne. Han tror at dette handler om “respekt”. Du vet. En sterk leder og det ene med det andre, som Trump forsåvidt har sagt om Putin, Orban og diverse andre “småkonger” også, både nåværende og historiske.
Hva slags samfunn ønsker vi å ha i Norge? Inntil videre er dette noe som fremkommer gjennom politiske valg hvert fjerde år, eller kanskje egentlig annethvert år hvis vi regner med lokalvalgene. Det er slik folket viser hva som er “etterspurt”. Det første vi kan si er at alle ønsker at ting skal fortsette slik. Valg er en god idè, selv om det alltid er masse jåss i detaljene og ingen egentlig får hele viljen sin. Eller altså, gi og ta noen ekstremister som ser for seg et “prestestyre” eller noe i den duren, men de er ikke mange nok til å utgjøre noen seriøs politisk bevegelse. Jeg føler ingen tvil om at nordmenn flest ønsker å fremføre systemet med politiske valg. Vi har forsåvidt lange tradisjoner for å være svære i kjeften og vanskelige å ha med å gjøre, så det er best slik. Ingen vet hva noen andre stemmer hvis de ikke selv forteller det, men jeg har egentlig litt vondt for å se for meg at noen “trumpete” kandidat ville ha noen stor sjanse i den norske politikken. Det nærmeste vi kommer er vel noen av de mer lurvete folka i Fremskrittspartiet, som faktisk er et arbeiderparti på høyresiden, eller fascister om du vil. Men ingen behøver meg til å fortelle dem dette. Uttalelsene fra den kanten taler jo for seg selv. Som Sun Tzu sa: Du må aldri avbryte en fiende mens han er i ferd med å gjøre en feil. Sånn sett støtter jeg jo ytringsfrihet for ytre-høyre-skalleknarper også. De er ofte sånne typer som – hvis de hadde vært yrkeskriminelle – “prater på seg en strengere dom” enn hva de ville fått hvis de hadde holdt kjeft. I varierende grad er dette faktisk ofte hva “avhoppere” sier også. Det ble rett og slett for mye for dem ved et tidspunkt — og fra det øyeblikk da de begynte å stille kritiske spørsmål til hele opplegget var det bare et tidsspørsmål før alt raknet og de ble etter måten “normale” igjen. Det store flertallet av alle mennesker er jo hederlige folk som bare vil “holde på med livet sitt” og ellers ikke ha noe trøbbel. Hvorfor glemmer folk dette så ofte? Gærningene blant oss får generelt sett alt for mye oppmerksomhet. Hvor mange prosent er kriminelle eller “utsvevende” på andre måter? Det er ikke mange. De fleste friker ut av og til med festing, fyll og annen ugagn, men så vender de tilbake til hverdagen igjen etterpå — omtrent samtidig med at regninga kommer. Og sånn går årene. Den generelle regelen er at hvis man gir folk en anstendig jobb så klarer de for det meste resten selv. Enten de er innlendinger, utlendinger eller noe helt annet. Det er jo dette ting handler om for de fleste. De ønsker å finansiere opplegget sitt gjennom å “ta en jobb” som på rimelig stabilt vis betaler en rimelig lønn for en rimelig innsats. De er ikke interessert i finansielle sirkuskunster, de vil bare ha en fast lønn som kommer inn på kontoen, slik at de kan planlegge resten av økonomien sin rundt dette – svært vesentlige – elementet.
