Kategori: Blogg

Man skal være bra talentløs som gartner for å mislykkes med å dyrke poteter. Eller noe slags geni med motsatt fortegn. Hvem vet. Saken er uansett at jeg satte en kilo og høstet tre kilo. Det er jo faen ikke klokt. Det burde vært mer i retning av det tidobbelte. På den annen side, kanskje dette overhodet ikke handler om “meg”. Standard menneskelig hverdags-narcissisme består jo i å tro at “det handler om meg” enten på godt eller vondt. Men i dette tilfelle handler det om varen. Det er en (for Norge) eksotisk potetsort fra Colombia.

De er vanligvis ikke særlig begeistret for at man frakter planter og frø over grensene, men jeg tror vi i dette tilfelle kan være rimelig sikre på at dette ikke er en invasiv art som vil true de lokalt etablerte potetsortene … som forresten uansett kom fra Andes-regionen til å begynne med. Uansett, jeg hadde sett for meg en noe mer frodig avling, men man må ta det man får. Bildet ovenfor viser en av de mest populære tapas man finner i Spania: Papas arrugadas con mojo. Det går naturligvis an å lage det med enhver type små, gule poteter og jeg har pleid å foretrekke mandelpoteter, men det var verdt et forsøk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Papas criollas kalte de det i Colombia. Man fikk kjøpt dem i det lokale supermarkedet til den gunstige pris av 1000 pesos per kilo, som i norsk valuta tilsvarer under to kroner. Når kostet poteter sist under to kroner kiloen her hjemme? Jeg tror vi ihvertfall må tilbake til en gang på 80-tallet, kanskje enda tidligere. Jeg er en mann av mange laster og en av dem er at jeg liker å frike ut på kjøkkenet. Særlig når jeg må forholde meg til et helt annet råvaregrunnlag, som de jo naturligvis har i tropene. Visse ting er de samme men ferskvareavdelingen ligner lite på det man typisk forventer å finne i et norsk supermarked. Hvilke muligheter!

Siden jeg er som jeg er har jeg en tendens til å google alle ord jeg ikke forstår og rent generelt dobbel- og trippelsjekke all “ny informasjon” så langt som mulig. Som en hovedregel antar jeg at jeg tar feil eller misforstår inntil jeg har oversikt over hvor den nyeste forskningen står i forhold til spørsmålet. Og selv da stoler jeg aldri helt på min egen vurderingsevne. Som alle andre mennesker er jeg både lat og dum av natur, med en utpreget tendens til å velge det makelige og lettvinte, men det er heldigvis mulig å utvikle rimelig gode vaner for kritisk informasjonshåndtering.

Jeg hadde aldri hørt ordet criolla før jeg kom til Colombia og det viste seg å være det man i riktig gamle dager kalte “en person født i koloniene men av to europèiske foreldre”. De var veldig nøye med disse rasegreiene på 1500-tallet. Noen er det ennå, men så lever vi jo i en verden hvor folk tror på fullstendig vanvittige ting med den største selvfølgelighet. Man bruker uansett ikke ordet criolla om mennesker lenger, men det har åpenbart overlevd som navn på en sort poteter. Sic transit gloria mundi. Rasisme i Søramerika er annerledes enn i USA, hvor alt er mer åpenbart og organiserte hatgrupper later til å oppfatte seg selv som fullstendig respektable, men det er minst like inngrodd og rasismen eksisterer som en del av virkelighetsgrunnlaget for mange.

Det er uansett for tidlig på dagen (jeg står opp midt på natten og kaller det min morgen) til å gjøre noe dypdykk i de forskjelligartede metoder for koloniadministrasjon hos henholdsvis Spania og England, som dannet grunnlaget for de forskjellene vi kan observere mellom nord og sør i Las Americas nå i vår tid. Hva vi kan si ganske kort er imidlertid at man neppe vil bli en vellykket rasist hvis man ikke er trent opp til å tenke i hierarkiske baner, det vil si at man organiserer virkelighetsoppfatningen sin etter et mønster hvor folk kan være gode eller dårlige på grunn av medfødte egenskaper. Norge har jo ingen kolonier, med mindre vi anser nordområdene – Sapmi – som en litt “kurdisk” situasjon, dog uten noe direkte program for systemisk folkemord som i Tyrkia. Ihvertfall ikke nå lenger. De som pleide å skrive “vennligst ingen nordlendinger” i annonsene for å leie ut hybel på 70-tallet flyttet målestokken sin da pakistanerne begynte å komme, selv om samer fortsatt opplever å bli hetset på nettet. Men alle blir jo hetset på nettet. Det har utviklet seg til å bli et offentlig toalett for mellommemnneskelig hat.

August måned i det herrens år 2022 er snart forbi. Jeg hadde hele tre grader her i dag tidlig så det ble å gjøre opp ild i ovnen. Man tør jo faen ikke å bruke elektrisk varmeovn om natten nå lenger. Det koster bortimot et par hundre kroner å varme opp boligen med strøm. Det blir fort penger av sånt ettersom dagene går … og siden det ser ut til at jeg må basere meg på kjøpepoteter utover høsten i år (fjorårets avling var en nesten sjokkerende god ladning med de beste mandelpoteter) gjelder det å holde stram budsjettdisiplin. Jeg ser så langt ingen saklig grunn til optimisme når det gjelder den kommende vinterens strømregninger. Men sånn er det. De rike må bli rikere. Hvordan tror du de ville føle seg hvis de ikke hadde råd til ny Mercedes og skiferie i Sveits? Stakkars små, de ville jo hulket i sår gråt.

Caspar David Friedrich: Vandrer over tåkehav, 1817

Jeg oppfordrer til innspill. Først ber jeg imidlertid om at vi synkroniserer referanserammene våre. Temaet er fremmedgjøring

Dette er et begrep som har en spesifikk, filosofisk betydning, etter Feuerbach, Marx med flere, som vil fremgå av Wikipedia-artikkelen.

Alle kort på bordet: Jeg begynte å tenke på med selv som postmodernist i året 1981. Muligens 1982, men definitivt ett av de to årene. Ved dette tidspunkt hadde jeg ingen innsikt i marxistisk tenkning, min tiltrekning handlet mest om en slags fremføring av Nietzsche (som jeg var veldig opptatt av på den tiden). Jeg oppfattet postmodernisme som den kulturtilstand som kommer etter at modernismen har spilt seg ut over sidelinjen, noe jeg oppfattet å være oppfylt i og med de to verdenskrigene mellom 1914 og 1945. Det som tiltrakk meg var særlig at man eklærte at begrepet “meningen med livet” er noe meningsløst. Individet skaper selv sin egen mening. Denne meningen fremkommer som identitet, som ikke lar seg definere eller kategorisere ettersom en identitet aldri kan være et objekt, det er en sinnstilstand. Jeg anså dette å være synkronisert med Nietzsches “overmenneske” (altså et høyere selv, eller en utvidet bevissthetstilstand) men også med Carl Gustav Jungs idèer om individuasjon som grunnlag for sunn personlighetsdannelse.

Nå i dag opplever jeg at meningen med begrepet postmodernisme har blitt pervertert i noen grad.

Det finnes mye bra informasjon på nettet, men det er også fullt av falske profeter. Det finnes ingen lettvinte løsninger i dette livet. Du kan trygt anta at alle som lover stor belønning for liten innsats har en eller annen slags svindel gående. Samtidig bør du legge merke til at så å si alle disse falske profetene – for eksempel Jordan Peterson – nærmest fråder av impotent raseri så snart man nevner Marx. De vil ikke at folk skal lese Marx. Men det er dessverre nødvendig (boka hans, Kapitalen, er litt tjukk og avskrekkende) for å forstå hva begrepet økonomi betyr i vår tid. Men vi skal holde oss til fremmedgjøring her og nå. Det er tilstrekkelig beskrevet for vårt formål i linken ovenfor.

Vi kan trekke mange tenkere inn i dette. Selv synes jeg for eksempel at Sayyid Qutb har mange interessante tanker om modernitetens lammende effekt på menneskene. Vi kan i prinsippet si at modernismen delte seg i to etter slutten av Den andre verdenskrig. På den ene hånd fikk vi postmodernismen, som egentlig bare er “modernisme uten fremtidsoptimisme”, mens på den annen fikk vi hypermodernismen, manifestert i “forbrukerkulturen”, hvor mennesket er redusert til et pyntedyr. Man er ikke engang verdsatt for sin arbeidsevne lenger, man er kun verdifull innenfor den nyliberalistiske ideologien i den grad man kjøper ting og idoliserer varemerker. (Det som Marx kalte varefetisjisme dekker denne kategorien av mening ganske godt.) Individet eksisterer bare som et unyttig vedheng til sin kjøpekraft.

Litt flippete kan vi si at galskapen er ikke virkelig gal så lenge den lar seg forklare. Det går an å forstå hvorfor verden har blitt så gal. Det er ikke enkelt men det er mulig. Fremmedgjøring er en følelse mange kjenner på. De har en følelse av at “noe er alvorlig galt et eller annet sted” og dette stemmer jo på en prikk. Noe er i aller høyeste grad alvorlig galt. Vi har ikke en rettferdig verden, selv om nærmest en hvilken som helst idiot klarer å fantasere frem et ganske bra utvalg av “ting som kan gjøres” for å forbedre tilstanden. Så hvorfor skjer det ikke? På slutten av 1800-tallet fantes det en fremtidsoptimisme som virker nærmest parodisk når man studerer den fra dagens synsvinkel. Lite visste de hva som ventet på dem.Tanken på den tiden var at teknologien ville frigjøre menneskeheten fra tungt, repetitivt og meningsløst arbeid. Med maskinenes hjelp ville ingen behøve å jobbe mer enn kanskje et par timer hver dag. Men dette er ikke hva folk typisk opplever.

Et sted i Telemark finnes det en avsides, nærmest bortgjemt og bortglemt dal. Det ble ikke bygget vei dit før langt innpå 60-tallet. En eldre herre fra bygda uttalte om veien at vel, veien går begge veier. Det har blitt enkelt å reise til butikker, kommunesenter og annet, men det har også ført til at lyssky elementer kommer rekende. De hadde ikke hatt noen tyverisak der siden på 1700-tallet men etter at veien kom måtte folk begynne å låse dører og vinduer. Noe lignende har skjedd med internett. Man kommer seg lett nok ut på verdensveven, men veien går begge veier. For å sitere Nietzsche: Hvis du stirrer lenge nok ned i avgrunnen vil avgrunnen stirre tilbake inn i deg. De fremmedgjorte har begynt å finne hverandre. Det har oppstått “rom” hvor de som deler samme slags tanker egger hverandre opp og bekrefter hverandres galskap. Dette er noe helt nytt i menneskehetens historie og det er etter min mening en svært farlig situasjon. Vi har dessverre et relevant eksempel på hvor galt det kan gå i form av terrorangrepene fra 2011. Gjerningsmannen eksisterte ikke i et vakuum. Han var bare en som hadde lavere terskel enn alle de andre for å begå denslags ugjerninger. “Radikalisering på nettet” har blitt et kjent fenomen.

De kaller det “stokastisk terrorisme”. Vi vet at “noe kommer til å skje”, vi vet bare ikke hvem, hvor, når og hvordan. Statistisk sannsynlighet beveger seg i retning av tingen vil skje når vi har en situasjon hvor mange nok snakker lenge nok om tingen. Plutselig vil noen bestemme seg for å gjøre det alle “bare snakker om”. Senere vil alle de som “bare snakket” korrekt nok forsvare seg med at de snakket jo bare – og det finnes ikke noe sunt juridisk prinsipp som kan legges til grunn for å anklage dem som medskyldige, men de har i det minste et moralsk ansvar for det som skjedde. Den såkalte ensomme ulven var kanskje ensom i gjerningsøyeblikket, men han kom fra noe, han vokste ikke bare opp fra bakken, ferdig forberedt og motivert til å begå uhyrlig kriminalitet. Mange assosierer til drapet på Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury, i 1170. Henry II av England skal ha uttalt et frustrert hjertesukk: Hvem kan rydde denne helvetes presten av veien for meg? Han var ikke alene i det øyeblikket. Fire riddere hørte det som ble sagt og tok det som en oppfordring. Så de reiste til Canterbury og drepte Thomas Beckett. Straffen de fikk for dette var fjorten års tjeneste i “det hellige land”. Slik endte den historien.

Jeg vet ikke i hvilken grad jeg kan regne med at noen vil ta opp denne hansken. Folk liker ikke typisk å snakke om slike ting, men etter min mening er fremmedgjøring et like aktuelt og alvorlig problem som klimakrisen. Så jeg prøver i det minste. Det er ikke de beste blant oss som iler først til mølla for å rekruttere de fremmedgjorte til den politiske bevegelsen sin. Vi kan kalle det fascisme eller nynazisme, det spiller egentlig liten rolle, saken er at skruppelløse krefter tilbyr disse “glemte” menneskene noe, som er mer enn de får fra noe annet sted. Vi har ikke lenger en funksjonell arbeiderbevegelse slik som før i tiden, med friundervisning, sportslige aktiviteter og annet. Det finnes ikke noe sted å gå for de som ikke føler seg hjemme noe sted. Så de havner på nettet. Og da går det som det går.

Paranoid psykose er kjennetegnet ved vrangforestillinger, det vil si følelsesladede og personlige forestillinger som strider mot det omgivelsene betrakter som riktig, sant eller virkelig. Denne forestillingen lar seg vanskelig korrigere ved hjelp av fornuft eller logikk. Vrangforestillingen(e) kan være langvarige og kan være det eneste, eller det mest fremtredende, kliniske kjennetegnet ved paranoid psykose.

(Sitert fra Store medisinske leksikon på nett.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har blogget på nett i mer enn femogtyve år. Jeg har sett det meste. Blogg.no er en fredelig kosekrok i forhold til den kjøttkverna av galskap og drapstrusler jeg har klart å bevare en nærmest zen-buddhistisk sinnsro igjennom ute i den engelskspråklige blåmyra. Så du kan si jeg er godt trent. Dessverre har jeg verken vitenskapelige papirer eller statistisk tallmateriale å vise til, men det er min anekdotiske erfaring at folk mister vettet på nettet oftere enn de fleste andre steder. De går fra konseptene som man noen ganger sier på norsk.

Selv er jeg filosof så jeg har et helt annet forhold til begrepet “virkelighet” enn hva man finner innenfor psykiatrien, men selv der opererer man ikke lenger med distinksjonen gal/normal. De fokuserer istedet på nominell helberedelse, det vil si at man gjennom medikamentbasert behandling og kognitiv samtaleterapi søker å bringe pasienten til en likevektstilstand som gjør at de kan fungere normalt i samfunnet. Her er det viktig å legge merke til at paranoide vrangforestillinger ikke nødvendigvis i seg selv betraktes som noe problem. Hva det går på er om man representerer en fare for seg selv og andre. For eksempel om man blir voldelig utagerende.

Mental sykdom er like alminnelig som feilernæring i vår tid.

Feilernæring i kombinasjon med et innskrenket bevegelsesmønster er hovedårsaken til såkalt fedme. Slanking er riktignok en industri som håver inn millioner i året, for ikke å si i uka, men dette er ikke et estetisk problem. Det er en medisinsk tilstand som er omgitt av så mye skam og skyldfølelse at det er vanskelig å føre noen saklig debatt rundt problemet. Men det vi kan si er at et balansert kosthold i kombinasjon med en rimelig mengde mosjon er den eneste kjente kur som faktisk virker. Men alt dette må man ta med medisinsk sakkyndige. Metabolismen (stoffskiftet i kroppen) har stor individuell varians fra person til person. Det som er bra for Per kan være ren gift for Kari, og omvendt. Det finnes ikke noe slikt som et universelt korrekt kosthold. Og når det gjelder mosjon er det viktig at man ikke overdriver. Man bør “kjenne det” men man har ikke noe å tjene på å slite seg ned til beinet for skjønnhetens skyld.

Som egentlig alle andre i hele verden ble jeg mildt sagt tatt på senga av coronaviruset i 2020. Som jeg har nevnt tidligere i bloggen så bor kjæresten min i Colombia og jeg hadde arrangert ferietid, kjøpt flybilletter og det hele, med tanke på å reise dit i mai måned det året for å tilbringe litt kvalitetstid sammen med henne, men det ble det jo ikke noe av. I stedet ble det å sitte hjemme og bite negler over den absurd høye dødeligheten viruset hadde på sin ferd gjennom Peru og Ecuador den våren (de fikk det tidlig på grunn av en smittet person som kom med fly fra Madrid). Det er fortsatt litt uklart hvorfor viruset var så ondartet noen steder og så relativt mildt andre steder. Jeg var i kontakt med den colombianske ambassaden et par ganger men de anbefalte meg å ikke reise dit før jeg hadde blitt vaksinert. (Hvilket er litt komisk siden jeg hadde vært hos fastlegen før coronaviruset kom, med det ærend å få råd om vaksiner mot tropesykdommer som jeg eventuelt burde ta, men han sa at så lenge jeg ikke skulle ut i jungelen behøvde jeg ikke noe spesielt slik sett.)

Før pandemien hadde jeg allerede utviklet skepsis til “den engelskspråklige verden”. De to tingene ethvert mentalt oppegående menneske var bekymret for var også mitt grunnlag for skepsis: Brexit og Donald Trump. Begge deler var (og er fortsatt) ubegripelig suicidale ting. Som alle vet er engelsk tildels bygget i fransk, så de bruker begrepet folie a deux om “delte vrangforestillinger”. Etter min mening skyldes dette kollektive sammenbruddet i mental helse ikke minst de traumatiske aspektene tilknyttet 9/11 og den påfølgende krigen i Irak. Det skjedde et fundamentalt tillitsbrudd mellom de politiske myndighetene og befolkningen. Mangelen på saklig og etterrettelig informasjon skapte et vakuum som umiddelbart ble fylt med de mest groteske vrangforestillinger. Siden delte man galskapen på nett. Og nå er vi der vi er.

Det som imidlertid ble utslagsgivende for mitt vedkommende var covidiotene. Folk som allerede var ute av balanse fant frem til hverandre og konstruerte en alternativ virkelighetsoppfatning som uten tvil bidro til å drive opp dødstallene både i USA og Storbritannia. Jeg hadde et par slike i min egen omgangskrets, men vi snakker ikke sammen lenger. Mens jeg var bekymret for om Tatiana skulle bli smittet av viruset og dø der borte uten at det var noe jeg kunne gjøre, var alt de hadde å bidra med hånfliring over mine medisinske vernetiltak, som ikke engang var mer enn hva som var alminnelig anbefalt. Er du redd? Alt jeg kunne tenke var å stæbbe dem fem ganger i ansiktet med en kniv, men utenpå bare smilte jeg og sa du får tenke hva du vil. Jeg hadde lovet Tatiana å ikke dø og hun lovte det samme. Resten er mindre viktig.

Nettet er noe nytt men folks vilje til å tro på all mulig slags usannsynlig vrøvl er noe gammelt. Kombinasjonen har vært uheldig, for å si det med en klassisk britisk understatement. Offentlig debatt foregår i et “rom” og dette rommet har noe slags “klima”. Når dette klimaet blir så giftig som det har blitt bør den kloke trekke seg litt unna. Det virker litt overdrevent å true folk på livet bare fordi de svarer “ja” når noen spør om de bruker ansiktsmaske. Hvorfor er det et problem? Det er ille nok å selv nekte å være med på fellesoppgaven med å begrense skaden en pandemi kan medføre i samfunnet, men det blir sykelig når man går aktivt inn for å trakassere de som føler seg mindre sikre på sin egen udødelighet i møtet med en ukjent fiende. Selv om vaksinen bare gir meg èn prosent bedre odds så tar jeg alt jeg kan få. Selv om vaksinen eventuelt kan medføre en ondartet allergisk reaksjon er dette en mindre sjanse å ta enn det å konfrontere viruset uten noen form for vern.

Vi lever ikke i en trygg verden og det kommer vi heller aldri til å gjøre. Faktisk kan vi si med absolutt sikkerhet at gitt nok tid og omstendighet så vil verden til sist ta livet av deg. Fakta bryr seg ikke om hva du føler. Mange synes jeg er en drittsekk fordi jeg snakker uten filter, men hva vil de heller ha? Løgner? Jeg føler meg ikke bekvem med å lyve, selv om jeg naturligvis tar hensyn til at barn og andre med nedsatt talent for å håndtere virkeligheten ikke bør skremmes i unød. Faktisk så føler jeg i utgangspunktet en slags sympati for alle levende skapninger, for vi er til syvende og sist i den samme båt. Alle er redde. Ingen vet noe. All mulig slags bisarr mannskit skjer hele tiden. Det må imidlertid sies at jeg har liten til ingen tålmodighet med fanteri. Jeg vet ikke er som regel det korrekte svaret, uansett hva spørsmålet er.

Jeg oppfatter ikke meg selv som noen spesielt interessant person. Imidlertid liker jeg å skrive om ymse “temaer” på den samme måte som andre kanskje liker å male akvareller eller strikke. Det jeg skriver er ikke personlig noe mer enn en strikket genser er noe personlig. Det er bare noe jeg gjør fordi det er artig. Kall det en lek med ord og begreper. Språket er mitt garnnøste. Pekefingrene er mine strikkepinner. De går noen ganger som hakkespetter på amfetamin. Riktignok lærte jeg “toutch-metoden” på skrivemaskin for drøyt førti år siden, men av årsaker jeg ikke bryr meg om å analysere opplever jeg det som mer tilfredsstillende å bruke tofingerteknikk.

Om seks måneder – hvis jeg lever så lenge – fyller jeg seksti år. Det er litt wow. Jeg har ikke akkurat vært forsiktig på veien dit. Ikke mange av de jeg vanket sammen med på 80-tallet ville veddet penger på at jeg kom til å bli så gammel. Ikke engang jeg selv. Men her er jeg altså, en gammel sullik som mumler senilt om hvordan alt var før. Sånn blir det når man har mer fortid enn fremtid. Slapp av, bestefar, alt er under kontroll sier de unge jyplingene. Jeg tror ikke helt på dem men samme kan det være. Det har aldri vært min livsoppgave å korrigere, eller engang mene noe om, andres atferd. Livet er for kort for denslags. Og tro meg: Livet er kort. Plutselig har det gått tyve år. Så enda tyve. Vi vet hvordan slike historier ender. Vi har sett det mange ganger før. Ingen veier leder noe sted, men man må allikevel gå dem.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Blogging er noe jeg har drevet med siden internettet var et spedbarn, hovedsaklig på engelsk. Det funker fint for meg. Jeg slipper å ende med en bunke ark som jeg innimellom er nødt til å brenne. I den grad jeg har noen selvstendig “stil” så var denne etablert lenge før det ble vanlig å ha datamaskin i de norske hjem. Inspirasjonskilden min er litteraturen. Sånn har det alltid vært. Tilbake i skoledagene fikk jeg som regel klassens beste karakter i norsk eller engelsk stil. Alle vet hvordan lærere er. De blir fascinert av elever som trekker frem og behandler temaer de selv ikke engang har hørt om før. Ingen vet hvorfor man er som man er, men sånn er man, så får man bare gjøre det man kan med det man har, og jevnt over drite i alle planer som andre har lagt på dine vegne. Det rette øyeblikk for å gjøre akkurat det man vil er akkurat her og nå. “Senere” er et tidspunkt som aldri kommer. Alt som skjer hvis man venter er at man blir eldre.

Men fra det ene til det andre, jeg har ikke vært på blogg.no lenge. Jeg har ennå ikke forstått hvordan alt det tekniske virker. Datamaskinen min banket ræva av meg i sjakk et par ganger, men jeg ble ikke sur for senere beseiret jeg den i kickboksing. Jeg var på miniblogg.no en stund før den jævla maskinen tok kvelden for godt. Den hadde hatt mange “nykker” lenge før den endelig kollapset helt. Reparatøren bare ristet på hodet og sa den beste pengebruk i min situasjon ville være å kjøpe en helt ny maskin, selv om den jeg hadde fungerte helt fint i mer enn ti år. Jeg hadde til og med gitt den et navn: Einar Beinhard. Fordi den stilte så mange instrumentelle krav på kodenivå. Den nye heter foreløpig No sè Josè og er av merket Acer. Det virker som om mange ikke liker Acer. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg er ikke flink med computere. Hvir Acer virkelig er så ødeleggende for det norske samfunnet, hvorfor får de da lov til å selge dem på Elkjøp? Det ble uansett til at jeg måtte bytte maskin men det var ikke Google begeistret for, eller ihvertfall “mistet” jeg adgangsdokumentene mine til den første minibloggen, som hadde 70-80 poster, jeg vet ikke nøyaktig og det spiller heller ingen rolle. Jeg bare startet en ny.

Det har gått et par dager hvor jeg prøvde å berge det som var noe å samle på før gud-vet-hva som skjer med miniblogg.no når de legger ned hele sulamitten om bare et par dager, men jeg mistet tålmodigheten med prosjektet. Det samme skjedde som alltd skjer når jeg leser det jeg selv har skrevet et par måneder senere: Noen ganger tenker jeg haha det der var ganske morsomt mens andre ganger tenker jeg herregud det der er helt på trynet dumt. Sånn blir det når man etterforsker sitt tidligere liv. Kritisk sans begynner med selvkritikk. Imidlertid skal man ikke ta for mye Møllers tran på den måten. Det beste er alltid det godes fiende. Blir man alt fror kritisk får man aldri gjort noe som helst og som alle vet er det bedre å angre på det man har gjort enn det man ikke har gjort. At man vet bedre dagen etter betyr at det har skjedd en utvikling og dette er bra. Man lever så lenge man lærer.

Hvorom allting er, jeg har et spørsmål. Så håper jeg noen vise vil forbarme seg over en uvitende pilegrim på livets vei. Jeg legger merke til at poster støtt og stadig forsvinner … så forblir de borte i kanskje noen timer, eller et døgn, jeg vet ikke helt, før de plutselig kommer tilbake igjen. Det har skjedd mange ganger. Kanskje ti, kanskje mer. Det finnes ingen forklaring, men jeg jobber foreløpig ut fra den antagelse at det ikke er den nye datamaskinens feil, Det virker mer sannsynlig at det er noen slags “bug” med nettestedet, eventuelt noe teknisk som jeg gjør eller ikke gjør, men heller ikke dette kan jeg vite før jeg vet om andre opplever det samme. Foreløpig vet jeg ingenting.

Til sist en betraktning om musikk.

Jeg henger nesten alltid en sang på slutten av en bloggpost. Dette er noe jeg begynte med for ganske lenge siden. Mens jeg skrev på engelsk hadde jeg oppimot tyve tusen lesere om dagen på det meste og jeg fikk stadig skamros for å ha god musikksmak, hvilket får meg til å tenke at mange liker musikk fra 70-tallet, som var den tiden da jeg utviklet musikksmaken min. Det er helt greit for meg hvis jeg aldri får høre noe nyere (eller eldre) enn dette, for det ble laget mye musikk på 70-tallet. Nok til å fylle mange menneskeliv. Men når det er sagt må det også sies at det fortsatt lages mye som er jævlig bra innimellom alt tekno-drøvet. For eksempel dette:

Carl Phillip Gottfried (eller Gottlieb) von Clausewitz (født 1. juni 1780 i Preussen, Tyskland, død 16. november 1831 i Breslau) var en general og intellektuell. Clausewitz er mest kjent for sitt ufullendte verk Vom Kriege (Om krigen), som beskjeftiger seg med krigsteori. Hans teorier omkring strategi, taktikk og filosofi har fått en betydelig innflytelse på militærvesenets utvikling i alle vestlige nasjoner. Teoriene er fortsatt pensum ved militærakademier, og finner også anvendelse på andre områder, som organisasjonsteori og markedsføring.

(Sitert fra Wikipedia.)

Alle vet naturligvis hvem von Clausewitz er. Det er sånt som man leser på ungdomsskolen, ikke sant? Eller ihvertfall senest før man starter militærkarrièren. Han er uansett en av et utvalg tyske generaler og filosofer jeg opplever et slags åndelig slektskap med. Uansett hva man ellers kan si om disse gutta så hadde de prinsipper. De var ingen sutrepaver, men de var heller ikke monstre. Intelligens uten realisme skaper tåkefyrster og konspirasjonsteoretikere mens realisme uten intelligens skaper forbrytere og sosiopater. Men nok om det.

Det vi skal snakke om i dag er krigståke. Nebel des Krieges.

Uttrykket henspiller på den tilstand av usikkerhet man opplever i en krigssituasjon. Usikkerhet om egne evner. Usikkerhet om motstanderens evner og hensikter. Usikkerhet om hva som kommer til å skje i løpet av de neste timene. Usikkerhet om man vil overleve dagen. På den tid da von Clausewitz fant opp dette begrepet henspilte det mest på de praktiske aspekter ved en krigssituasjon, men i ettertid har man funnet andre – skal vi si mer intellektuelle – anvendelsesområder. I vår tid snakker man om VUCA-problemet (Volatility, Uncertainty, Complexity, Ambiguity) som i seg selv er et derivat av krigståke-begrepet, men som omfatter enhver form for usikkerhet rundt iverksettelsen av et tiltak.

Eksplosiv, usikker, kompleks, tvetydig. Sånn kan man beskrive virkeligheten, særlig når mange mennesker er blandet inn i opplegget. Det finnes ingen plan som overlever sitt første møte med virkeligheten. Alle som noen gang har prøvd å organisere noe som helst vet at de må sette av ganske mye tid og penger til “uforutsette ting som dukker opp” (selv om vi sikkert kan gå i sirkler noen ganger rundt hvor uforutsett noe kan være når man har en egen budsjettpost for det). Det er som når man med en gravemaskin skal grave et hull som er to ganger fem meter stort og to meter dypt. Enkel hoderegning tilsier at det er tyve kubikk. Men det er ikke tyve kubikk, det er minst femti. Sånn er det bare. Tro meg, du trenger flere turer med lastebil enn du tror for å kjøre bort massene. Men nok om det.

Folk leser ikke magasiner lenger. Etter at coronaviruset kom har de dem ikke engang på legekontorene, siden man ikke ønsker sånt som blir vilkårlig og uetterrettelig berørt av mange hender i et miljø hvor sjansen er større enn normalt for at noen skal ha en smittsom sykdom. Det har vist seg å være litt variabelt hvor god forståelse mennesker har av den virkelige verden. Vi er nesten aldri redde for slikt som vi burde frykte mens vi klynker av angst foran våre egne fantasifostre. Rundt året 1980 – pluss/minus to år – pleide jeg noen ganger å gå på Narvesen og kjøpe det amerikanske science-fiction-magasinet OMNI. De hadde en kjepphest som de kalte informasjonsmetning. Det som skjer når det kommer inn alt for mye informasjon fra alle kanter på en gang. Hjernen går i tilt. For mange data og for lite tid til å prosessere dem.

Magasinet OMNI mente at dette var en sinnstilstand folk havner i på grunn av storbylivet. Det er for mye støy og for mange ting som rører på seg samtidig. Hjernen blir mettet med inntrykk så raskt at man er nødt til å sjalte ut mesteparten. Følgen av dette er at man mister grepet på virkeligheten. På grunn av informasjonsmetning. Og dette var de bekymret for i 1980!!! Man kan bare spekulere rundt hva den som skrev denne atikkelen ville sagt om dagens forhold, når det later til at et stort antall mennesker har innledet et slags symbiotisk forhold til mobilen. Uansett, poenget var at vedkommende forfatter identifiserte dette problemet som årsaken til at folk utvikler angst for naturen, eller i det hele tatt plasser hvor “det ikke skjer noe”. Overstimulering av sanseapparatet – informasjonsmetning – har en bedøvende effekt på folk.

Carl von Clausewitz’ krigståke var en unntakstilstand på det tidlige 1800-tallet, men i dag er det den mentale normalen, ihvertfall for de over femti prosent av alle mennesker som lever sine liv i urbane konfigurasjoner fylt av blinkende lys. Den vidunderlige verdensveven har ikke hjulpet. Det flyr så mye informasjon rundt der ute at det tyter ut av ørene på folk. Aldeles ville i blikket prater de usammenhengende om all mulig slags guggel som de har funnet på nettet. Og de trenger piller. Eller i det minste en stiv drink for å finne roen. Aldri har så mange gjort så mye uten å produsere noe som helst slags nyttige eller på andre måter verdifulle ting. Hamsterhjulet spinner så raskt at det ryker fra det. Folk får tro hva de vil men selv tror jeg vi trenger en seriøs omlegging av hele den (post)moderne livsstilen. Klimaproblemene er hva de er, en ytre manifestasjon av menneskehetens indre uro. Jeg tror ikke vi kan løse det ene problemet uten å løse det andre.

Jeg begynte på barneskolen i 1969 og gikk ut av videregående i 1981.

Følgelig er det rimelig å si at jeg tilbrakte skoledagene mine på 70-tallet. Dette var en veldig annerledes tid enn den vi nå lever i, enten vi måler forskjellene i teknologi, økonomi eller kultur. Samtidig er det ikke urimelig å påstå at de 12 årene mellom 6 års alder og 18 års alder gjør et sterkt inntrykk på alle, uansett når og hvor i verdenshistorien man gjennomgår forandringene fra barn til ung voksen.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

De idèene jeg hadde om miljøproblemer tidlig på 70-tallet kretset rundt “natursvin”. Det var et estetisk problem. Skolen pleide å ha en “miljødag” en gang i året som stort sett ble tilbrakt med å plukke rusk og rask i veikanten og denslags. Men vi smårollingene følte oss nyttige. Alle kunne se forskjellen på før og etter. Siden fikk vi diplom. Det var stor stas.

Senere fikk vi høre om usynlig jævelskap. Forurensning med miljøgifter. Sur nedbør. Alskens “utslipp” av både det ene og det andre. Dette var et par hakk verre fordi det var uråd å se hva konkret vi kunne gjøre fra eller til med saken, men vi fikk i det minste en slags idè om at miljøvern er et felles ansvar for å ta vare på naturen der hvor tidligere slekter ikke opplevde det som noe problem å for eksempel måke ekskrementene fra utedassen rett nedi elva, for da “blir de borte”. Man gjør ikke sånt lenger.

Begrepet “global oppvaming” ble ikke introdusert før i 1975, selv om den svenske vitenskapsmannen Svante Arrhenius allerede i 1896 regnet seg frem til at industrielt utslipp av karbondioksyd ville medføre oppvarming av atmosfæren. Likevel forble det noe abstrakt helt til i 1988, som de fleste regner som “et vannskille” i den offentlige debatten slik sett. Man begynte å se signalene. Dette var også når vi først kunne observere såkalte klimaskeptikere, som i hovedsak var PR-agenter leiet inn av oljeindustrien.

Siden gikk årene. Utover 90-tallet ble global oppvarming mer og mer noe alle hadde hørt om. Samtidig kom konspirasjonsteoriene. Som at alt dette bare er noen slags bløff som marxister på universitetene har funnet opp for å ødelegge for alle andre. Personlig har jeg aldri klart å se hvordan de får det til å henge sammen. Men det har bare blitt verre og verre siden nettet kom. Jeg tror ikke de er onde. Jeg tror de er sinnssyke. Eller rettere sagt, mentalt utviklingshemmede av egen fri vilje. Covidpandemien brakte det opp på operasjonsbordet. Det finnes en helhetlig alternativ virkelighetsoppfatning der ute. Hjernen deres klarer ikke å prosessere den organiske virkelighetens komplekse natur. Det går helt i tilt for dem og de reagerer med aggresjon, protest og konspirasjonsfantasier.

Ved dette tidpunktet ber jeg om at du setter av en time til å se denne dokumentaren. (NB engelskspråklig.)

Av ulike årsaker, ingen av dem nevneverdig smarte, befant jeg meg i USA den 15. september 2008. Jeg hadde allerede vært der i tre uker da denne skjebnedatoen inntraff og planen var å fortsatt være der i enda en drøy måned. Som norsk borger kan du fritt oppholde deg i USA i inntil 90 dager på automatisk turistvisum men du må registrere deg på nettet og oppgi alle relevante data på forhånd. Dette hadde jeg gjort så jeg regnet med at det burde være greit, men da jeg ankom passkontrollen i Chicago virket det ikke som om de lokale kontrollørene var spesielt begeistret for planen min om å tilbringe to måneder i landet. De gjentok inntil det kjedsommelige at jeg ikke hadde anledning til å ta en jobb i USA og enda mindre bosette meg der for lengre tid enn hva som var tillatt, så det endte med at jeg mistet tålmodigheten og sa hør her min gode mann, jeg er norsk og fra vårt perspektiv er USA et dårlig organisert skithøl i den tredje verden så du kan ta deg bra mye faen på at jeg har tenkt å bruke den returbilletten du allerede har sett og dette virket som noe han likte å høre, til tross for den aggressive tonen min. Senere har jeg tenkt at de sannsynligvis “testet” meg ved å bruke over to timer på å finkjemme bagasjen min og stille meg alskens dumme spørsmål, med det formål å fremprovosere noen slags reaksjon i meg. Hvem vet. De som ventet på meg på flyplassen var imidlertid ikke særlig blide og mente at jeg burde klage på dette, så jeg fortalte dem som sant var at jeg ikke hadde tenkt å bruke enda mer tid på noe som ikke lenger er et problem. Livet går videre. Eller gjør det?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikke for storbanken Lehman Brothers som mildt sagt preget nyhetene ved den foran nevnte datoen. Det skjer ikke ofte at et konsern med over 25.000 ansatte og samlede regnskapsaktiva på nærmere 10 milliarder kroner går konkurs, men når dette først skjer er det bare rimelig å forvente at det vil ha visse ringvirkninger. Det var ikke noe ledd i planen min men taimingen gjorde at jeg fikk anledning til å studere amerikansk panikk på nært hold, i kombinasjon med Obamas presidentkampanje, som allerede var noe av det styggeste jeg noensinne har sett. Ikke selve kampanjen, som jo var ordinær i seg selv, i den grad amerikanske presidentkampanjer fortjener et slikt ord, men de grovt rasistiske holdningene som fremkom blant “vanlige folk” når de ønsket å ytre sin mening til en utlending som ikke kunne skjønne hva alt styret handlet om. Jeg tror ikke at jeg har lov til å sitere ordbruken og det er heller ikke noe jeg ønsker, men la oss si at mange var svært bestyrtede over at Obama ikke var en hvit mann. Enkelte hevdet endog at de ville være i sin fulle rett i å gripe til våpen for å “forsvare landet sitt” og de var slett ikke sjenerte for å fortelle meg dette. Heldigvis, må vi nærmest si, fikk de andre ting å prate om da finansverdenen begynte å kollapse. Hvorfor dette skulle være noen overraskelse er den dag i dag uklart for meg, fordi det virker opplagt at når man går storstilt inn for å dytte boliglån på mennesker som åpenbart ikke er “gode betalere” så kommer hele faenskapen til å gå opp i røyk ved et eller annet tidspunkt. Til og med jeg skjønner dette og jeg er en nesten overnaturlig dårlig forretningsmann.

Hvorom allting er, det amerikanske samfunnet preges av visse ting som ser svært unaturlige ut fra et norsk perspektiv og prominent blant disse er at “alle” er væpnet til tennene og tydeligvis forberedte på at krigen kan bryte ut når som helst. Akkurat som det virker opplagt at det å låne ut penger uten sikkerhet vil medføre at mange ikke betaler i henhold til avtale, virker det også opplagt at når det er mange skytevåpen i sirkulasjon vil dette medføre mange skyteepisoder. Det er riktignok sant at det går an å drepe mennesker med andre midler enn skytevåpen, noe da også mange entusiatisk går inn for hver eneste dag verden over, men det er også sant at et håndvåpen ikke har noe alternativt bruksområde, som gjenstand betraktet er de designet for å utøve vold eller å true med å utøve vold. Punktum. Man går ikke på jakt med en 9mm pistol og argumentet om at Glocken er til “selvforsvar” røper ikke stort mer enn at det foreligger mentale mangelsykdommer i forhold til begrepet selvforsvar. Folk er forskjellige men jeg personlig opplever et intenst ubehag over å vite at det finnes et ladd skytevåpen i rommet, særlig når det står alkohol på bordet. Fikk jeg det som jeg ønsket ville våpen og ammunisjon være nedlåste på to forskjellige steder, helst i to forskjellige rom. Det virker ikke klokt å til enhver tid være parat til å engasjere seg i en skuddveksling uansett hvor utrygg du måtte føle deg i ditt eget hjem. Hele greia forekommer meg å være vel så mye et psykiatrisk problem som “noe i kulturen” og jeg tror ikke jeg har legning for å mestre det å på ubekymret vis omgås bevæpnede mennesker. Det at jeg aldri opplevde eller bevitnet noen skyteepisoder mens jeg var i USA forklarer jeg heller med flaks enn forsvarlige holdninger hos folk flest.

Hva slags målestokk kan man bruke på graden av politisk stabilitet i et samfunn? Jeg fortalte mine amerikanske venner at dersom man plutselig fjernet både politiet og statsmakten i Norge ville ikke dette medføre noen særlige endringer i folks atferd. Sannsynligvis noen “episoder” her og der men definitivt ingen borgerkrig. Vi lever ikke med den samme onde stemningen av hat og frykt som de tydeligvis opplever som noe naturlig i USA. Det norske samfunnet er helt annerledes. Visst har vi både gale mennesker, kriminalitet og økonomisk utnyttelse men ikke på noe nivå som er engang i nærheten av å være sammenlignbart med USA og det tror jeg vi skal være glade for. En gjennomsnittelig lønning for noen som jobber full stilling selv i et lavstatusyrke er nok til at man kan opprettholde en rimelig god levestandard og sikkerhetsnettene i samfunnet fungerer stort sett som de skal. Man risikerer ikke økonomisk ruin fordi man blir syk og det er ytterst usannsynlig at man vil bli utsatt for voldskriminalitet på åpen gate. Jeg kjenner selv ingen som mener at et våpen vil gjøre deg tryggere på noe rimelig vis og politiet skyter ikke vanligvis folk de kommer for å arrestere. Det finnes de som mener at Norge burde bli mer som USA men jeg tror ikke at de som sier slikt selv har vært i USA og sett på forholdene med sine egne øyne. Jeg tror de rett og slett misforstår hvilke elementer som må og ikke må foreligge for at man skal kunne nyte godt av et politisk stabilt samfunn.

Sosiologi er en samfunnsvitenskap som studerer mennesker i samfunn, og beskrives ofte som den bredeste av samfunnsvitenskapene. Fagets fokus er sosial atferd og sosiale fellesskap, inkludert deres opphav, utvikling, organisering, nettverk og institusjoner. Det studerer mange ulike deler av samfunnet og interaksjoner mellom mennesker. Også metodisk er faget kjennetegnet av bredde; sosiologi kan spenne fra kvantitativt orientert forskning som bygger mye på statistikk, via kvalitative empiriske studier, til teoretisk arbeid som ligger nær opp til filosofi; mye amerikansk og annen moderne vestlig sosiologi er relativt kvantitativt orientert og bygger ofte på studier av registerdata med statistiske metoder. Begrepet sosiologi ble skapt av Auguste Comte, som så for seg en ny vitenskap som omfattet både historie, psykologi og økonomi, og bandt dem sammen til en sammenhengende helhet.

(Sitat fra Wikipedias artikkel om sosiologi.)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Siden George Romero introduserte sine zombie-filmer utover 70- og 80-tallet har folk typisk assosiert zombie-begrepet med vandød – egentlig mest likt den gamle norske sagnfiguren Draugen, som kom tilbake fra de døde for å hevne en eller annen sak han fortsatt hadde mot et eller flere levende mennesker – men før dette skjedde hadde begrepet zombie en annen mening. Det var en del av den karibiske voodoo-religionen og betegnet en person som befant seg i en trollmanns makt og som gjennom en kombinasjon av suggesjon, tortur og narkotika hadde blitt strippet for sin personlighet og gjort til en viljeløs slave hvis eneste funksjon var å utføre trollmannens ordre. Altså mer en “levende død” enn en overnaturlig skapning, en som har blitt fratatt alle sine typisk menneskelige egenskaper og som nå bare eksisterer som et disponibelt verktøy trollmannen kan bruke til å for eksempel utføre drapsgjerninger.

Vi behøver ikke mye fri fantasi for å se for oss en klassisk gatenarkoman som har havnet i en situasjon hvor alle døgnets timer har blitt redusert til instrumentell jaktmark og det neste “skuddet” er alt livet handler om. Det finnes ingen mangel på personlige vitnesbyrd om hva dette innebærer i praksis. Når noiaen kommer er det ingenting i verden som betyr noe mer. Det finnes ingen ønsker, drømmer, personlige forhold eller andre hensyn som kan måle seg med trangen til å skaffe mer dop. Dette suget overtar fullstendig, fjerner alle andre deler av tilværelsen og den narkomane blir i praksis en zombie som vil gjøre hva som helst for å skaffe neste dose. Slik sett faller vedkommende innenfor rammene av det sosiologer kaller de sosialt døde, de som ikke lenger deltar i samfunnslivets normale sfære. Men denne zombien tjener ingen trollmann, han har ingen andre spesifikke instruksjoner enn å skaffe penger slik at han kan betale leverandøren sin for mer av det som han behøver.

Friedrich Engels introduserte i 1845 begrepet “sosialt mord” om det å hensette den arbeidende klassen i en situasjon hvor de med høy grad av sannsynlighet vil bli utsatt for en tidlig og unaturlig død. Det kan for eksempel handle om miljøgifter som de blir utsatt for på arbeidsplassen eller det kan handle om dårlig sikret maskineri som med noe regelmessighet fører til ulykker og død. Han argumenterte for at dette var overlagt drap i den forstand at vi vet at situasjonen statistisk og gjennomsnittlig sett vil forkorte levealderen til de som opererer farlig maskineri eller håndterer giftige stoffer men vi gjør det allikevel fordi profittbevissthet og evnen til å tjene penger regnes som de mest respektable av alle menneskelige egenskaper innenfor den samfunnsklassen som besitter kapital og eiendom, samt deres mest umiddelbare tjenerskap av forvaltere. Nå har situasjonen riktignok bedret seg over de seneste to hundre år, og et lovverk som er designet for å beskytte livet og sikkerheten til de som befinner seg i faresonen har blitt etablert, men viljen til å planlegge og gjennomføre “sosiale mord” foreligger ennå.

Noe av det mest uhyggelige Erna Solberg uttalte i løpet av sin tid som statsminister i Norge var hvordan “vi må ta ut restarbeidsevnen hos folk som er uføretrygdet” og etablere programmer for “aktivitetsplikt” for de som mottar sosialhjelp. Partiet Høyre er nærmest banalt gjennomsiktige i sine strategier for privatisering av offentlig virksomhet gjennom konkurranseutsetting og kjøp av tjenester fra private leverandører når noe skal gjøres i det offentliges regi. Til syvende og sist handler dette om lite mer enn å skape økonomiske muligheter for Carl Preben fra Bygdøy eller Christian Fredrik fra Bærum, slik at de ikke skal måtte lide den forsmedelse å jobbe for pengene sine. De som allerede besitter kapital og eiendom etterspør investeringsmuligheter slik at de kan tilegne seg enda mer kapital og eiendom gjennom å styre forskjellige former for lønnsom virksomhet, enten den som behøver kapital er offentlig eller privat i sin grunnleggende eierstruktur. Dette er nyliberalisme i praksis. Offentlig virksomhet handler i prinsippet om å betale hva det enn koster å ha at bra utdanningssystem og adekvate helsetjenester, men dette fremstår som nærmest satanisk i øynene til dem som er opptatte av lønnsomhet og derfor mere penger i lomma til dem selv.

Det uten tvil mest dustete med konspirasjonsteoretikere som roper ulv på nettet er at ingen reagerer når ulven faktisk kommer, fordi de er allerede utslitte av alt tøvet og tullet fra gale mennesker som ser metafysiske sammensvergelser og utenomjordisk styring av for eksempel et helt vanlig vaksineprogram som strategi mot en pandemisk virusinfeksjon eller et internasjonalt toppmøte mellom statsledere, mediainteresser og kapitalkrefter med det formål å diskutere verdenshandelens vilkår. Imidlertid finnes det noe som heter Mont Pelerin Society (du kan finne det på nettet) som faktisk er en internasjonal konspirasjon til nyliberalismens fremme. Deres formål er å arbeide mot regulering av næringslivets interesser og en nedbygging av statsmaktens evne til å utstede lover som vanskeliggjør de internasjonale selskapenes evne til å utplyndre ressurser og akkumulere rikdom. De skal møtes i Oslo i 2022 og smakfullt nok har de henlagt dette til oktober måned, som sammenfaller med hundreårsjubileumet for Mussolinis “marsj mot Roma”, noe som i sin tid medførte at ynkryggen Victor Emanuel ble så skremt at han bad Mussolini om å overta regjeringsmakten. Resten, som man sier, er historie. Vi vet for eksempel at Hitler ble så inspirert av Mussolinis suksess at han iverksatte det såkalte ølstuekuppet i 1923. De som tror at dette ikke kan skje igjen bør ta seg en bolle og tenke gjennom saken et par ganger til.

Det er vanskeligere enn man skulle tro å finne noen klar definisjon av hva det vil si å være rik. I økonomisk forstand virker det åpenbart at hvis du har bare akkurat det du behøver for å få ting til å gå rundt så er du ikke rik, men heller ikke fattig. Imidlertid er dette en relativ rikdomstilstand sammenlignet med et globalt gjennomsnitt, som tenderer mot ressursknapphet som noe dagligdags. Det virker ikke fornuftig å si at man er rik hvis man må velge mellom å betale strømregingen eller å reparere bilen når man bor i Norge og ellers føler seg normal. Kanskje vi kan si at dersom en plutselig utgift på rundt ti tusen kroner vil kræsje privatøkonomien din så er du definitivt ikke rik.

Enklere er det imidlertid å definere fattigdom. De som bor alene og har en inntekt (etter skatt) på under 247.000 kroner regnes som fattige i Norge. Dette gir per måned kroner 20.583 netto, som i global sammenheng er en respektabel inntekt. Du ville komme langt med disse pengene i mange andre europeiske land og enda lengre for eksempel i Thailand. Men norske priser og norskt utgiftsnivå medfører altså en høy terskel for å komme ut av fattigdomssekken. Siden EU har fastsatt en definisjon som sier at 60% (eller lavere) av den lokale gjennomsnittsinntekten er hvor grensen går så er de fattige i et rikt land vesentlig mye rikere enn middelklassen i fattige land. Uten at dette hjelper dem på det praktiske nivå der de bor og lever.

Mange har en tendens til å henfalle til metafysisk spekulasjon og si at rikdom kan for eksempel være at du har en god familie, mange venner og fri tilgang til vakker natur, dessuten ikke minst mye tid til å nyte disse godene. Hvis du på vanemessig grunnlag jobber 10-12 timer hver dag befinner du deg ikke i en misunnelsesverdig livssituasjon på noe objektivt grunnlag, selv om dette (forhåpentligvis) er noe du selv liker. Jo eldre du blir jo mer fornuftig virker det å måle rikdom i tid. Selv er jeg 59 år gammel og forstår at dette betyr at jeg har mer fortid enn fremtid. Jeg har etter måten bra helse, som ikke er noen selvfølge, men alle prognoser tilsier at innenfor et 10-20 års perspektiv må jeg være forberedt på å bli angrepet av alskens aggressive sykdommer. C’est la vie.

Personlig ser jeg ingen grunn til å misunne de rike. En 70 år gammel milliardær ville sannsynligvis uten å nøle byttet alle pengene sine mot å bli omgjort til en 20 år gammel men blakk mann, som hadde alle muligheter til å gjøre alle de tingene han selv aldri gjorde fordi han var fokusert på å bygge opp formuen sin. Det er en vanskelig kunst å leve slik man synes man bør. Med mindre man mister vettet underveis betyr det å bli gammel at man husker alle de korsveiene da man valgte det ene heller enn det andre og det er slett ikke sikkert at man synes at man alltid gjorde de riktige valgene, men det er som kjent lite man kan gjøre med det i ettertid. Som man reder ligger man.

Det mest velkjente men samtidig dårligst forståtte begrepet fra indisk filosofi er karma. Vi kan grovt si at det betyr skjebne (selv om ordet i direkte oversettelse betyr handling) men da forstått som nøytrale konsekvenser mer enn noe religiøst eller magisk. Karma skapes gjennom at man velger det ene fremfor det andre og etter noen tiår vil det bli tydelig hva slags skjebne man har skapt for seg selv. Jeg tror ikke det finnes noen som på noe ærlig vis kan si at alle valgene de gjorde var smarte og at de medførte akkurat det de ønsket, men hvis man har valgt riktig i mer enn halvparten av de gangene da man fattet såkalte skjebnevalg så tror jeg man skal være fornøyd. Lite synes mer tragisk enn en gammel mann som angrer på alt han gjorde, eller en som er bitter og føler seg snytt av andre mennesker eller selve livet. Men slike finnes.

Dagen i dag kan bli din beste dag, som Erik Bye sa i den der sangen. Men den kan også bli det motsatte. Karma er en form for poetisk sannsynlighetsmekanikk, fordi man er der man er som en konsekvens av alle tidligere valg i livet og vanemønsteret man har bygget opp underveis sier mye om hva man oppfatter som mulig og umulig. Både de fattige og de rike kan oppleve ulykke. Men bare en av dem kan betale seg ut av faenskapet. Er det sant at folk for det meste får akkurat det de fortjener? Jeg synes ikke det. Nå for tiden oppfattes ærlighet som noe teit og naivt. Vi har i løpet av de siste femti år bygget opp et samfunnssystem som favoriserer de samvittighetsløse, de som uten hensyn utnytter enhver situasjon til sin fordel i jakten på rikdom og makt. Premien for dette, altså det nyliberalistiske prosjektet, er imidlertid noe vi alle deler. Naturen sier nei. Klimaet er i endring men det virker ikke som om “folkeviljen” er i stand til å erkjenne dette på det nødvendige handlingsnivå. Som sagt er jeg 59 år og jeg tror jeg vil leve lenge nok til å se hele skithuset falle sammen, men jeg håper jeg tar feil.

Delstaten Florida i USA under ledelse av guvernør Ron De Santis har iverksatt en skarp kampanje mot det de kaller “LGBTQ-ideologien” som etter deres mening prøver å påvirke barn og ungdom til å bli skeive. I sakens anledning har de blant annet åpnet en sak mot Disney-konsernet fordi Disney ifølge styresmaktene i Florida demonstrerer “våkenhet” (jeg er litt usikker på hvordan man oversetter begrepet woke til norsk) og dette er noe de vil ha seg frabedt. De har også forbudt en mengde bøker, inkludert lærebøker i matematikk, fordi sensurnemnda mener at de inneholder henvisninger til unormale seksuelle aktiviteter. Et litt pikant problem er det såkalte regnbueflagget, som er i vanlig bruk innenfor LGBTQ-miljøer som et symbol for mangfold. Det er forbudt å agitere for annet enn den heteronormative kjernefamiliemodellen på plasser hvor barn og unge ferdes i Florida, inkludert det å stille ut regnbueflagget. Noen har klaget på at omslaget til Dark Side Of The Moon inneholder “homoideologi” og inntil saken er blitt avgjort av retten har det blitt nedlagt foreløping injunksjon mot å ha denne plata utstilt i butikker som selger musikk og annet.

Dette er ikke en sann nyhetshistorie. Det er bare en morsomhet som er blitt funnet opp av en standup-komiker under vignetten “Er Gud homo?” (fordi regnbuer er noe som finnes i naturen). Problemet med det hele er imidlertid at vitsen ikke er helt absurd. Det foregår faktisk en urimelig form for homo-hysteri i dagens USA fordi kyniske politikere som ikke har bedre ting å finne på bruker denne skrekken – homofobi – som et aktivt politisk verktøy i sine kampanjer for å skaffe seg makt og innflytelse. Som kjent nytter det lite å bruke fornuftsargumenter mot idèer som folk har skaffet seg på ufornuftig vis så det er i skrivende stund uklart hvordan dette vil ende, men det ser ikke bra ut. Hele det politiske systemet i USA virker å være ute av lodd og vater i kjølvannet av Donald Trumps presidentskap. Folkevalgte representanter står skamløst opp og fremfører hva det er vanskelig å tro at de ikke forstår er reinspikka vås i sin jakt på stemmer. Om to måneder er det valg (noe som omtrent tilsvarer kommunevalgene i Norge) og da vil det vise seg hva som er hva. Er dette hva det amerikanske folket vil ha? Eksperter på det amerikanske valgsystemet sier man kan regne med at det vil skje en maktforskyvning innenfor både senatet og representantskapet nå til høsten fordi “regjeringsslitasje” vanligvis virker på denne måten og topartisystemet tilbyr ingen andre alternativer enn “de andre” når folk skal uttrykke sin misnøye med det den sittende regjeringen har klart å få til, eller rettere sagt ikke få til.

De som er gamle nok til å huske Sovjetunionen vil også huske at de brukte en propagandateknikk vi kan kalle “alternativ virkelighet”. Det var forbudt, tildels også svært farlig, å kritisere styresmaktene og det de hevdet var uomtvistelige sannheter, inkludert påstanden om at Sovjetunionen hadde det beste tenkelige politiske systemet i verden. Siden denne tilsynelatende monolittisk uangripelige maktblokken smuldret opp og forsvant ganske forbausende raskt har de imidlertid valgt en annen taktikk i det som i dag kalles Den russiske føderasjon. Propagandateknikken de nå bruker kan vi kalle “ingen virkelighet” og den består grovt sett av å fyre opp under alt som kan bidra til at folk mister hodet og ikke klarer å gjøre annet enn å skrike mot månen. Alle former for sosiale konflikter og uløselige spørsmål styrker styresmaktenes politiske grep på sin egen befolkning fordi det virker ikke som om noe nytter, alt er dystert og håpløst. Det påstås at russerne i løpet av årene 2012-2016 lyktes med å etablere dette grepet i blant annet USA og Storbritannia gjennom å gå inn i sosiale media og jobbe aktivt med å styrke alle konflikter de kunne finne. Det var aldri snakk om å velge noen side eller å jobbe mot noe spesifikt politisk resultat, alt handlet om å hisse opp folk til det punkt hvor de ikke lenger klarer å tenke rasjonelt og føler seg omgitt av utydelige fiender på alle kanter, som i praktisk politisk konsekvens vil medføre at landet blir ustyrbart gjennom vanlige demokratiske prosedyrer. I stedet får man en slagordpreget form for aggressiv maktpolitikk som til forveksling ligner fascisme.

Dersom dette er sant må man bare ta av seg hatten for hva de har klart å få til i form av “pang per peng” innenfor en klassisk definisjon av spionfaget. Under Den kalde krigen brukte alle aktører såkalte påvirkningsagenter hvis funksjon ofte var å svekke folks tillit til statsstyrelsen og det politiske systemet i sine respektive land. Alle gjorde dette. Det kan til en viss grad ligne det klassiske “beskyttelsesopplegget” som organiserte kriminelle bruker for å presse penger ut av et etnisk preget nabolag hvor alt handler om å selge idèen om at bare de er i stand til ta hånd om de daglige problemene folk må forholde seg til og dersom de gjør motstand vil de bli rammet av alskens ulykker. Til syvende og sist er dette en strategi som er like gammel som menneskeheten, som handler om å styre gjennom frykt. Frykt for praktiske problemer, frykt for vold, frykt for sykdom og død, frykt for det overnaturlige. Poenget er til enhver tid at du ikke klarer å tenke klart og fatte rasjonelle valg når angsten styrer livet. Et demokratisk styresett forutsetter at folk er rasjonelle aktører som velger de representanter som kan levere varene i forhold til ymse praktiske forhold i fredstid. Men når folk er redde for at krigen skal komme vil de oppføre seg annerledes. Når de ikke tror at de har noen fremtid vil de heller ikke bry seg om å legge langsiktige planer. Politisk stabilitet i demokratisk forstand forutsetter at befolkningen har tillit til at politikerne de velger snakker sant og står for det de sier. Kanskje de ikke får til alt de lover men de prøver i det minste. Hvis ingen lenger tror på noe som helst får vi “ingen virkelighet” og det eneste som virker er makt og vold. Som sagt, om to måneder har de valg i USA. Så får vi se.