Kategori: Blogg

“Det er typisk norsk å være god.” (Gro Harlem Brundtland, 1992)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det har etter min mening aldri eksistert mer primitive mennesker enn de som lever i dag. Materiell inkompetanse er regelen snarere enn unntaket. Et typisk postmoderne menneske kan ingenting, vet ingenting og bruker nesten all tilgjengelig tid på å konstruere det såkalte selvbildet, som er en relasjonell posisjoneringsmekanisme innenfor det sosiale hierarkiet. De fleste av oss ville ikke klare seg særlig lenge i vill tilstand. Slik sett er vi definitivt degenererte tamdyr. Den eneste naturegenskap vi har som virker til vår fordel er flokkinstinktet, men ikke engang det klarer vi å bruke på noe utpreget fornuftig vis.

Hjernen er menneskets stolthet. I evolusjonær forstand er menneskehjernen en absurd kostbar kroppsdel som konsumerer omtrent en fjerdedel av vårt totale kaloriinntak, mens den for de fleste overlevelsesformål er en komplett unyttig, om ikke direkte skadelig, egenskap å drasse på. Darwinisme som konsept ble introdusert av Herbert Spencer. De fleste som snakker om darwinisme – sosial eller materiell – vet lite om Charles Darwin og enda mindre om evolusjonsteori. Det er ikke de sterkeste som overlever, det er de mest tilpasningsdyktige. Men det handler mindre om hvem som overlever, det som virkelig teller er hvem som formerer seg.

Joachim Neander (1650-1680) var en kalvinistisk-lutheransk prest som blant annet skrev salmen Lover den herre, den mektige konge med ære og siden han bodde i Düsseldorf og fikk sin mosjon gjennom å gå turer langs elven Düssel ble denne elvedalen tidlig på 1800-tallet oppkalt etter ham. Neanderdalen. Eller Neandertal på tysk. Det var bestefar hans Joachim som endret familienavnet fra det opprinnelige Neumann til den greske formen Neander, som var en vanlig ting å gjøre på den tiden. Dersom vi fornorsker navnet blir det Nymann, hvilket gir Nymannadal som aktuelt stedsnavn og et artig perspektiv på menneskearten Homo neandertalensis som fikk sitt navn etter Neandertal fordi det var der man først gjorde funn av skjelettdeler innenfor denne kategorien, drøye femti år etter at dalen ble omdøpt.

Når det gjelder disse nymannadølene har vi få arkeologiske bevismaterialer men desto mer spekulasjon. En ting vi kan si, basert i faktisk bevismateriale, er at de var ganske grovbygde i kroppen og at hjernen deres var vesentlig mye større enn vår. Vi vet også at alle som ikke er afrikanere har fra to til fem prosent DNA-materiale fra neandertalere i seg. Det er imidlertid ikke de samme to til fem prosent hos alle individer, det er forskjellig genmateriale som befinner seg på forskjellige posisjoner i kromosomene, slik at totalt sett bærer Homo sapiens med seg omtrent førti prosent av neandertalergenomet. For eksempel er hvit hud en typisk neandertaleregenskap. Det samme er rødt hår. Men studiet av “det genetiske spøkelset” etter neandertalerne er foreløpig veldig ungt. Det er mye vi ennå ikke forstår.

Dersom du ikke allerede vet dette så kan en hvilken som helst kvinne fortelle deg at store hoder ikke er noen fordel når barn skal fødes. Vi befinner oss som art – bokstavelig talt – allerede ved et bristepunkt slik sett. Jeg har sett opptil flere barnefødsler på nært hold. Det er ikke noe vakkert syn, men det er slik jobben blir gjort. For å ha en stor hjerne må man imidlertid ha et stort kranium, som igjen krever formidable egenskaper for vaginal ekspansjon dersom dette er noe man har tenkt å overleve. Dødsfall under barnefødsel var noe ganske alminnelig før vi fikk moderne medisin. Om en høy prosentandel av neanderbarn tok livet av neandermødrene mens de sprenge seg vei ut gjennom fødselskanalen vet vi ikke noe om, men dette kan være en medvirkende årsak til at de døde ut som egen kategori og nå bare finnes som genetisk skygge hos vår egen art, samt noen beinrester her og der.

På den tiden Darwin publiserte sitt hovedverk Om artenes opprinnelse var menneskene så sprekkeferdige av stolthet over vår arts fantastiske talenter og egenskaper at de tok emosjonelt anstøt av tanken på at vi muligens kunne være noe annet og i det store bildet mindre viktig enn Guds beste barn. Den dag i dag er det mange som lar seg opprøre av dette. “Det manglende mellomledd” som på tydelig vis dokumenterer evolusjonære overgangsformer mellom aper og mennesker var lenge noen slags hellig gral innenfor antropologien. I dag vet vi imidlertid at vi ikke “stammer fra apene” — vi er en av de store rassapene, det vil si de som ikke har hale. Sjimpanser og bonoboer er våre nærmeste genetiske slektninger ute i den ville naturen. Øvrige rassaper er gibboner, orangutanger og gorillaer. Alle vi rassapene er så opptatte av ræva på hverandre at vi en gang røsket av halen for å fa enklere adkomst til skinkene. Der er vi ennå, evolusjonært sett.

Det vi kaller “vår vestlige sivilisasjon” har bare eksistert i noen få hundre år. Selve sivilisasjonsbegrepet strekker seg ikke lengre bakover enn de tidligste metalløkonomiene for fem-seks tusen år siden. Vi regner ikke steinalderen som sivilisert, uansett hvor godt organiserte de eventuelt var. Om vi dør ut fordi vi drukner i all den unyttige mannskiten som vi produserer for å dekorere habitatene våre er foreløpig et ukjent spørsmå, men ikke et uinteressant et. Hvor lenge vil monumentene våre bli stående? Om noen millioner år vil alle materielle rester etter menneskeheten utgjøre et centimetertykt lag i det geologiske registeret. Fremtidens forskere, uansett hva slags skapninger vi snakker om, vil kunne avlese dette som en geologisk periode med unormal materiell aktivitet. “Noe” foregikk. Det finnes allerede mange slike lag i det geologiske registeret, men de handler om kollisjoner med kosmiske objekter eller massiv vulkansk aktivitet. Det er vanskelig å si om vår storhetstid vil fremstå som særlig forskjellig fra for eksempel det å kræsje med en komet. Sannsynligvis ikke. Menneskelig virksomhet gjennom århundrene har først og fremt handlet om masseødeleggelse av det naturlige habitatet. Vi er noen lumske rovdyr slik sett.

Heinz Alfred “Henry” Kissinger begynner å bli en gammel mann nå. Han ble jo født i 1923. I Tyskland. Det var imidlertid problematisk å være av jødisk avstamming på den tiden. For mange ble det dødelig farlig, men ikke for Henry. Familien hans utvandret til USA i 1938, hvor han etterhvert valgte en politisk karrière som brakte ham til posten som utenriksminister i 1973. Det var interessante tider, men vi skal ikke her og nå fortape oss i historiens detaljer. Bare konstatere at Henry Kissinger var en av de mest betydningsfulle – og kontroversielle – politiske skikkelsene i etterkrigstidens USA. Han er særlig husket for sin Realpolitik — det at man må spille med de kortene man har, ikke de man skulle ønske at man hadde. Vi lever ikke i en perfekt verden og ikke alle er enige, om noen i det hele tatt er enige med noen andre.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg kan huske Vietnamkrigen. Ikke på noen lineært oversiktelig måte men jeg kan huske at det var en snakkis. Det var på den tiden bildet av USA begynte å slå sprekker for folk. Og ut av sprekken kom Henry Kissinger som for mange ble, ikke alltid helt rettferdig, selve symbolet på amerikansk maktarroganse og urent spill på den internasjonale scenen. Jeg får ikke alltid inntrykk av at de som ikke selv opplevde Den kalde krigen helt klarer å forstå hva slags paranoide forhold folk levde under på den tiden, med særlig vekt på det såkalte atomkappløpet og den stategien som kaltes M.A.D. Mutually assured destruction. Gjensidig ødeleggelse som en garanti for fred i vår tid. Tanken var at hvis noen først trykket på knappen så ville alle trykke på alle knapper og hele mannskiten ville gå til helvete. Der er vi forsåvidt ennå.

Mennesker er veldig kranglete skapninger. Jeg vet ikke hvorfor, men det bør være åpenbart for alle som har tilbrakt litt tid i denne verden at det skal ikke mye til før ting eksploderer og kaos manifesterer seg. Jeg vet ikke hvorfor Kissinger-familien ventet helt til 1938 med å komme seg ut av Tyskland men vi vet at det året ble Østerrike annektert og det ble satt en turbo på jødeforfølgelsene. Kanskje håpet de i det lengste at “noe ville skje” som gjorde at ting ville normalisere seg, men slik gikk det jo ikke. Folk var blitt trent opp til å tenke  “det er jødenes skyld” uansett hva galt de syntes de kunne se rundt seg. 9-10. november det året inntraff krystallnatten og siden var det mer eller mindre fritt frem for å gjøre hva man ville mot jødene. Statsmakten kom ikke til å gripe inn for å forhindre noe slags kriminelt overgrep begått mot jøder. De ble ikke definert som “ekte mennesker” men som et fremmed biologisk element som truet med å undergrave den germanske rasens renhet, eller i den grad de holdt seg for seg selv, konspirere mot det tyske rikets sikkerhet og det tyske folkets økonomiske livsgrunnlag. Jødene kunne være dårlige eller verre. Det fantes ingen god jøde. Derfor måtte Tyskland tømmes for jøder, på den ene eller den andre måten.

Grovt sett kan vi si at Henry Kissingers Realpolitik postulerte at ufred er ikke bra for forretningene. Det et overveldende flertall av alle mennesker ønsker er fred og velstand. Vi ønsker å overleve denne dagen og fortsette med greiene våre i morgen. Og den neste dag. Og så videre. Dette bør være ungangspunktet for samtalene våre. Vi kan sette i gang med å drepe hverandre her og nå men det er ikke bra for forretningene. Vi har ting vi behøver å få gjort. En jobb å passe. En familie å ta seg av. Det er faktisk mye smartere hvis vi setter oss ned og ser på hva vi kan gjøre for hverandre, om det finnes felles interesser, prosjekter vi kan samarbeide om som alle parter er tjent med. Slike ting. Internasjonalt dipomati ligner mest på forhandlinger mellom to mafiafamilier som ikke liker trynet på hverandre men som forstår at de ikke har noe å tjene på å gå til krig. Det er alltid mye lettere å starte noe slags faenskap enn å avslutte det. Det er sant at det skjedde mye stygt under Henry Kissingers tid som utenriksminister i USA, men dette var ikke alt som skjedde. Vi bør ikke undervurdere det fredsarbeidet som faktisk brakte resultater, uansett hva man ellers måtte mene om mannen.

Noen skrev et sted – ikke her på blogg.no – at han ikke forstår hva det betyr å være antirasist. Etter hans mening blir det i prinsippet det samme som å være rasist fordi man bringer “rasespørsmålet” inn i samtalen på en ubehagelig måte. Eksempler ble nevnt. Det blir litt lasagne av dette, så å si, fordi jeg forstår ikke hvordan det går an å ikke forstå hva antirasisme består i, nemig at man ikke holder kjeft og lar det passere når noen eksponerer sine rasistiske fordommer. Det består kort og godt i å si hei, det der er ikke greit. Det handler ikke om at man skal starte noen krangel, bare om å bevisstgjøre de som ordlegger seg på rasistisk vis om at det de sier blir ikke tatt vel imot.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Etter min mening handler alle forandringer i samfunnet om et langsomt og langvarig arbeid innenfor demokratiske rammebetingelser. Jeg er på ingen måte revolusjonær. Jeg er ikke engang (etter min egen vurdering) særlig “politisk bevisst”. Jeg er filosof av legning og pensjonert murer av yrke. Det finnes nesten ingenting av intellektuell karakter som er “for vanskelig” for meg men jeg liker ikke å snakke om følelser. Slik jeg vurderer det handler samtaler om politikk i praksis mest om hva folk føler. Hvordan er det relevant? Jeg forstår naturligvis at alle har alle mulige slags følelser rundt tingene i sine egne liv, også jeg, men vi er ikke dyr som er underlagt våre instinkter. Vi kan velge.

Vi kan velge å være fornuftige og disiplinerte. Dette er kanskje litt i overkant mye å forlange av de unge, som sliter med ville hormoner dagen (og natten) lang, men for en mann i min alder er det uverdig å skrike som et annet dyr om hva jeg “føler”. Jeg har ikke tid til denslags nonsens. Livet er for kort. Det er for mye jeg ikke har sett, gjort og spist ennå. Vi kan godt “snakke om ting” men bare i den grad vi er ærlige, rolige og bruker ord som betyr noe. Jeg liker ikke når folk snakker om “pakkiser”. Jeg har personlige venner som er “pakkiser”. De er skikkelige folk som gjør sin plikt og betaler sin skatt. Hva er meningen med å fornærme en hel kategori av mennesker for ting som de ikke har valgt og ikke kan gjøre noe med?

Statuen på bildet ovenfor er Duleep Singh, den siste maharajah av India. Eller “Sikh-imperiet” som det ble kalt den gangen, det vil si før hele smæla ble annektert av England i 1849, eller “det britiske imperiet” som det het den gangen. Juvelen i krona og alt det der. Britene var veldig stolte over at de hadde overtatt India. Siden kjørte de det som den gangen var verdens rikeste land fullstendig på ræva. Alle rikdommene ble hentet ut og overført til England. Det var et systematisk, væpnet ran og det går ikke an å karakterisere det på noen annen måte hvis man er en mann av ære som forholder seg til virkelighetens verden på lidenskapsløst vis.

På benken midt imot statuen av Duleep Singh satt jeg en vakker dag i 2011 da jeg bestemte meg for at nok får være nok. Da hadde jeg i tre samfulle år kjempet en tapende kamp mot omstendighetene som fulgte etter finanskrisen i 2008, med den hensikt å beskytte investeringene mine. Jeg var innblandet i et eiendomsforetak i Thetford, hvor man altså finner denne statuen. Jeg pleide å gå dit for å sitte der alene og tenke. Noen ganger med øl eller cider. Nesten alltid alene. Ikke mange kom til Butten Island hvor statuen ble reist i 1999 av prins Charles. Men en dag bestemte jeg meg altså for at det virker som en bedre strategi å ta dette tapet og pelle meg hjem til Norge enn å fortsette å stri med vrange banker og enda vrangere forretningsforbindelser i England. Gi meg bilnøklene dine sa jeg til en av dem. Så kjørte jeg derfra og har aldri siden vendt tilbake. Det kommer jeg sannsynligvis heller aldri til å gjøre.

De har funnet et utvalg hemmeligstemplede dokumenter der den forhenværende presidenten av USA bor. Mye av det er så klassifisert at de agentene som skal håndtere materialet er nødt til å få en høyere sikkerhetsklarering enn de allerede hadde. Det beveger seg i retning av en skandale av kosmiske dimensjoner. Ingen har sett ellere hørt om noe lignende. Ikke til noen tid eller på noe sted. Ingen vet hva slags planer Donald Trump hadde i forhold til de stjålne dokumentene, men hans gamle advokat Michael Cohen, som var i Trumps tjeneste i mer enn ti år før han ble president, mener det handler om “forsikring” — altså et forhandlingskort som han hadde tenkt seg å bruke dersom myndighetene iverksatte noen form for etterforskning mot ham. Hvilket er så dumt at det ikke er til å begripe. Men det kan man forsåvidt si om det meste som angår denne underlige karakteren.

Her er Lawrence O’Donnell som drodler rundt hva dette “betyr” …

Nylig døde en jeg kjente. 58 år gammel mann, ellers i god form. Ikke i Norge, men i et annet land folk synes det går an å sammenligne seg med. Vedkommende var ikke vaksinert. Som vanlig er det slik at de som har størst grunn til å oftest si hva var det jeg sa? er de som føler minst tilfredsstillelse over å si det. Det er ikke kult når noen dør, selv om de er idioter. Vi har ikke snakket sammen på lenge. Jeg hørte dette fra en tredjepart. Det er ikke direkte sjokkerende nytt; jeg mener, vi har fortsatt en pandemi hvor folk dør av SARS-CoV-2 coronaviruset, nå med gudene vet hvilken versjon av mutert arvestoff. Det er vanskelig for meg å forstå hva fanden de tenker på. Eller med. Det jeg imidlertid forstår er at det kommer aldri til å bli snakk om å tilgi disse quislingene som sprer desinformasjon på nettet.

En ting er hvis man selv avslår vaksinen men ellers holder kjeft om det. Noe helt annet er disse som agiterer. Min avdøde venn var en sær kunstner som verken spiste, bodde, levde eller på noen anne  måte oppførte seg normalt, så det går ikke an å si noe om hva som er “typisk” annet enn at de som ikke er vaksinerte vil typisk ha en høyere prosentandel av døde. Jeg fikk beskjeden i går. Jeg er sint men ikke sjokkert. Sint på den måten man blir når en venn dør etter å ha gjort (eller ikke gjort) noe han ble advart mot. Det virker så unødvendig. (Uten at jeg kan gjøre rede for hva et “nødvendig” dødsfall eventuelt skulle bestå i.) Forrige gang vi snakket sammen ba jeg ham dra til helvete. Nå har han altså gjort nettopp det. Jeg skulle ønske vi hadde skilt lag på en annen måte, men jeg kan bare ikka ha samtaler med folk som synes at konspirasjonsteoretikere på nettet har bedre informasjon enn de som har lang utdannelse og jobber med smittsomme sykdommer.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg klarer bare ikke å forstå hvordan det er mulig å male seg så jævlig inn i et hjørne og innta en forsvarsposisjon som i ytterste konsekvens handler om å skrike skjellsord mot månen. Jeg mener, hvorfor tror folk som ellers ikke har peiling på noe som helst at de vet bedre enn folk som jobber med disse tingene hver dag? Det er ubegripelig, men samtidig er det på en morbid måte litt interessant. Nesten som disse som tror at jorda er flat. Seriøst. De finnes og de tar idèene sine dypt alvorlig, selv om de bare er vås. Det kommer sannsynligvis til å bli skrevet hovedoppgaver innenfor psykologi om pandemien i hundre år fremover. Jeg kjenner et antall mennesker som jobber i helsevesenet, både i Norge og andre land. Ingen av dem forstår det heller. Vi snakker i realiteten om smittsom psykose og spørmålet må bli om det finnes noe slikt som et mentalt immunforsvar og hvordan dette i så fall virker. Det synes klart at det finnes to hovedleire av antivaxere, den ene er det man kan karakterisere som nynazister, den andre er de religiøst vanvittige.

Den avdøde hadde en slik kjepphest. Han hevdet at coronavaksinen var dårlig utprøvd og derfor utrygg. Que? På verdensbasis er det så langt satt over tolv milliarder vaksiner. Aldri i hele den medisinske historie har det vært noen mer utprøvd vaksine. I Norge alene har det blitt satt mer enn elleve millioner doser. Men allikevel har bare 75% av befolkningen latt seg vaksinere. Selv har jeg fått tre doser og venter på den fjerde. Vi er fortsatt ikke “ute av skogen” som de sier på engelsk. Pandemien er ennå ikke slutt. Quad erat demonstrandum. Det er en samfunnsoppgave å sikre befolkningen mot dette jævelskapet og de som er “motstandere” er i realiteten landsforrædere, fordi de tilbyr viruset en trygg havn hvor det kan formere seg, mutere, eller hva det skal være. Det spiller ikke noen mer rolle hva de tror de driver med enn hva medlemmene av Nasjonal Samling under Den andre verdenskrig trodde de drev med. Det de faktisk gjør er å svike sine medborgere med denne paranoide psykosen sin. Tålmodigheten min med denne mentaliteten er nå i dag om mulig enda mindre enn den allerede var.

Jeg prøver å være et anstendig menneske. Derfor er jeg nødt til å unngå diskusjon med antivaxere, ihvertfall mens jeg står med en øks i hånda. Hvordan i huleste helvete er det mulig å bli så nihilistisk? Etter at internettet kom har det blitt bent frem alminnelig å smykke seg med uvitenhet og vrangforestillinger før man stolt paraderer sin mangel på vett foran hele verden. Ordene “jeg vet ikke” sitter tydeligvis langt inne hos mange. Ville de latt seg hjerteoperere av noen slags tosk de finner på Facebook? Er det greit å utføre en nyretransplantasjon i en bakgård på Tøyen? Naturligvis ikke. Når det er alvor på ferde ønsker man å forholde seg til kompetente folk som vet hva de driver med. Et vaksineprogram er noe som iverksettes på befolkningsnivå og hensikten er å isolere patogenet så raskt som mulig slik at det ikke har noen enkle smitteveier og derfor vil dø ut. Det var slik vi utryddet kopper og polio. Eller … det varsles nå om at man ser nye tilfeller av polio i USA. De få som har vært siden vaksineprogrammene mot polio startet har handlet om “gjennomslag” fra visse utgaver av poliovaksinen som gir symptomer hos noen individer men ikke egentlig det fulle spekteret av sykdom. Det finnes ikke noe sånt som en “trygg” vaksine. Men det finnes heller ikke noe sånt som trygg polio, meslinger, kusma eller kopper. Eller covid. At sykdommen har lav dødelighet – på verdensbasis i snitt rundt to prosent – betyr ikke at det er helt greit at noen må dø på grunn av andres uansvarlighet.

Noen ganger ser jeg at folk har publisert skriverier på nettet som handler om vaksiner eller helsepolitikk, eller begge deler i kombinasjon. Det beste jeg kan gjøre er å la være å lese det, såfremt det ikke er skrevet av fagfolk som har en vitenskapelig tilnærming til problemet. Det går dessverre ikke an å le av slike som gjennom sin hjerteløshet signaliserer at de opererer med “en akseptabel dødelighetsprosent” hos andre bare for at de selv skal kunne gå på kafè, eller hva vet jeg. Det er faen ikke klokt hvordan verden har blitt. Jeg har selv vært gjennom dette med å oppdra barn flere ganger så jeg vet hvordan det føles å være redd for hva som vil skje med de små, men man hjelper dem dårlig ved å nekte å vaksinere dem. Barnedødelighet er et ord man heldigvis ikke hører så ofte lenger og mye av grunnen til det er at fremskritt innenfor medisin, særlig vaksinering, har fjernet mange av de vanligste dødsårsakene hos barn over de seneste hundre år. Det spørsmålet man bør stille seg er hva antivaxerne ønsker å oppnå. Hva er det de vil? Jo flere det blir av dem, jo større fare hensetter de oss alle i, både vi voksne og barna. De har overhodet ingen sakkunnskap men de skriker høyt. Det finnes intet “økonomisk resultat” som er verdt prisen når noen er nødt til å dø for andre skal kunne nyte den komforten de har vent seg til.

Det er noen år siden jeg var insisterende og jeg kan ikke engang huske hvorfor diskusjonen oppstod, men det handlet om flagg, eller nærmere bestemt hvilket land som har “det beste flagget” … og som man kan forvente hadde den som innledet diskusjonen regnet med at det korrekte svaret skulle være den psykedeliske smørja som er det amerikanske flagget, men jeg nominerte Ukraina. Slik jeg ser det er Ukrainas flagg “Kandinski som gjør Van Gogh” … det vil si blå himmel over gul kornåker. Bang. Ferdig fortalt. Man får ikke renere grafisk design enn dette. Nå er riktignok versjonen ovenfor mer Rothko enn Kandinski, men jeg synes det var en fin versjon.

Det begynner også å bli noen år siden jeg leste en bok om russisk historie hvor forfatteren mente vi burde begynne å si Kyiv i stedet for Kiev, kanskje litt som hvordan danskene neppe ville blitt begeistret dersom nordmenn begynte å si Kauphamna om hovedstaden deres, fordi det er litt støtende når utlendinger har sin egen uttaleform av stedsnavnene i et land, eller til og med selve landets navn. Et relevant eksempel kan være Hellas. Noen sier at vi i Norge er de eneste utenfor Hellas som kaller landet Hellas, men jeg vet ikke om dette er sant. Jeg vet bare at innenfor poesien sier man at jo færre stavelser, jo bedre. Grekenland følger riktignok samme mønster som Frankrike, men frankerne var noe annet enn grekerne, så da så.

Digresjon til side, det er interessant hvordan så mange så raskt har utviklet en interesse for Ukraina, selv om de for mindre enn et år siden gav alle slags faen i hva som skjedde i Ukraina, eller Russland for den saks skyld. Men når man er i en vanskelig situasjon tar man det man kan få, uansett om velviljen har tvilsom provenans. Ukrainerne har større problemer enn vestlig forvirring rundt hva som er hva i øst. Det får vi ta når krigen tar slutt og det blir tid og rom for fintfølende flisespikkeri. Et annet – og større – problem er propagandaen. Det er av en eller annen grunn stor elsk for Putin og alskens reaksjonære krefter i det russiske samfunnet her i vest. Lenestolsstrateger utgyter all mulig slags mannskit om krigen og hva den betyr i noen slags stor sammenheng som bare de selv kan se. Eller som nå sist, hva det betyr at Darina Dugina ble drept i et bombeattentat som sannsynligvis var rettet mot faren hennes heller enn henne selv. Cui bono? som Lenin pleide å si. Hvem har noe å tjene på dette? Jeg vet ikke mye om Russland og Ukraina, men jeg vet nok til å forstå at man skal være jævlig kritisk til hva slags informasjonskilder man godtar som god fisk i dette bildet. Derfor foreslår jeg Vlad Vexler:

Det hinsides enhver sammenligning største narkotikaproblemet i Norge er alkoholen. Både direkte, i form av mentale og fysiske skader hos brukerne, og indirekte, i form av sosiale ringvirkninger innenfor deres familier og samfunnet forøvrig. Alkoholens ødeleggelseskraft har vært velkjent i gud-alene-vet hvor mange hundreder og tusener av år. Men vi selger alkohol i butikkene. Enhver som er gammel nok og rimelig edru i innkjøpsøyeblikket kan kjøpe hvor mye alkohol som helst, eller ihvertfall så mye som lommeboka tillater. Vi kan si at handel med alkohol er regulert, særlig ved hjelp av et perverst høyt avgiftsnivå samt visse begrensninger på salgstider og steder, men sannheten er at det omsettes fritt og slik ønsker da også de fleste at det skal være. Generelt alkoholforbud ble prøvd og forkastet for hundre år siden.

Hvorfor folk ruser seg er ikke et meningsfullt spørsmål. De har sine årsaker og de er i utgangspunktet voksne mennesker som ikke behøver å besvare nesevise spørsmål fra moralister. Problemet er de mindreårige. Vi ønsker ikke at barn og unge skal ha enkel tilgang til rusmidler som fjerner det lille de har av vett slik at de ender på sykehus eller verre. Imidlertid er det sant som Berhard de Clairveux sa, at veggene i helvete er dekorert med vakre bilder av menneskenes intensjoner. Det ene er hva vi vil. Det andre er hva vi får til. Når det med en viss konsistens gjennom lang tid er stor avstand mellom de to bør vi vurdere andre strategier enn de som stadig mislykkes. Det ser for meg ut som om “andre rusmidler” – altså all narkotika som ikke er alkohol – er noe som har kommet for å bli. Det virker ikke som de aktuelle alternativene er om vi skal ha det eller ikke ha det, men om vi skal ha noen som helst slags regulativ kontroll over det eller om markedet skal overlates til kriminelle foretak, mens vi later som om vi ikke forstår at dette mildt sagt er krigføring langs en vikende front.

Mitt generelle inntrykk er at per i dag er det latterlig enkelt å få tak i nesten hva det skal være av “andre rusmidler” ute på gata, eller til og med på bygda. Og ikke nok med det, bruk av ymse rusmidler som ikke er alkohol har etablert seg som et element innenfor kulturen, eller i klartekst: Det er sosialt akseptert med en måtelig bruk av narkotika, mens “de narkomane” oppfattes som verken bedre eller verre enn de klassiske fyllikene. Ordet rusproblemer i 2022 betyr nesten alltid blandingsmisbruk av flere rusmidler enn bare alkohol. Vi hører stadig om “skapnarkomane” som står frem og tilstår at de gjennom mange år har hatt et avhengighetspreget forbruksmønster av rusmidler selv om de utad har fremstått som høyt fungerende individer. Jøss, dette hadde jeg ikke trodd om dem. Men dette er i prinsippet ikke vesensforskjellig fra dipsomani, altså de man før i tiden kalte skapdrankere eller periodefylliker. Etter min mening er man også en de facto narkoman dersom man ikke kommer seg gjennom hverdagen uten det ene eller andre bevissthetsendrende legemiddel, om enn aldri så mye på resept.

Selv tar jeg et legemiddel som heter Naproxen mot kroniske leddsmerter (som er hva man må regne med å pådra seg dersom man gjennom mange år har vært alt for tøff i trynet med tunge løft og harde tak som håndverker) men jeg får også et stoff som heter Tramadol “mot sterke smerter” og dette siste er et såkalt opioid, altså et syneteisk opiat, i praksis den samme idèen som morfin, bortsett fra at vikningen er mer avgrenset til smertelindring uten psykedeliske bivirkninger. Men man blir ganske salig av Tramadol. Pakningen har en rød varseltrekant som betyr at man ikke bør kjøre bil, operere farlig maskineri, og så videre. Denne varseltrekanten impliserer imidlertid også at stoffet kan være avhengighetsskapende, så man må ta seg i akt så man ikke havner der at man ikke kommer seg gjennom dagen uten Tramadol. Da har man blitt en narkoman. Men en begrenset og displinert bruk av Tramadol er ikke i seg selv noe problem. Jeg tar omtrent tyve av dem hver måned og det er så langt som min personlige narkomani har kommet. Legen sier det er greit. Jeg føler ikke selv noe slags “sug” etter disse pillene, annet enn at jeg kan observere en viss grad av “belønningsfølelse” i kroppen min, som er vant til å bli hardt behandlet. Det er sant at jeg er en kjip kødd å ha som sjef fordi jeg viser ingen nåde, men dette går faktisk først og fremst ut over meg selv.

Undersøkelser har vist at den amerikanske Sackler-familien tjente over hundre milliarder kroner på den såkalte opioid-epidemien i USA, via det velkjente stoffet Oxycontin (som ikke må forveksles med hormonet oxytocin). Jeg har ingen detaljkunnskaper om dette feltet men det ser for meg ut som om de er den – riktignok “lovlige” – organisasjonen som har tjent mest på andre menneskers narkomani siden Pablo Escobar var kongen av Colombia. Oxycontin har for mange ledet til heroin, som igjen har ledet til fentanyl. Og når du havner på fentanyl har du driti på draget, som man sier. Da er du på bånn. Stoffet er mange hundre ganger sterkere og mer avhegighetsskapende enn heroin, som ironisk nok i sin tid ble oppfunnet som et middel for å kurere morfinavhengighet. Jeg vet ikke om fentanyl finnes i Norge eller ikke. Sannsynligvis, men jeg har ikke hatt noen personlig innsikt i det norske narkomarkedet siden på 80-tallet. Det er ikke noe som interesserer meg. La oss si at jeg “antar” at alt det som er å få kjøpt gjennom svartnettet også finnes i Norge. Vi har aldri vært mors beste barn. Finnes det noe som er galt, skadelig eller farlig der ute så finnes det også her hjemme. Monkey see, monkey do. Mennesker er forutsigbare sånn sett.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med narkotikaproblemene, men det virker mest intelligent å regulere markedet, det vil si flytte problemet fra det juridiske til det medisinske fagområdet via legalisering, og så siden beskatte salget etter mønster av hvordan vi forholder oss til alkoholen. Du vet at det er noe som stinker i Kardemomme by når det er lettere å få tak i en brukerdose amfetamin eller heroin på en fredags kveld enn hva det er å skaffe en sekspakning med øl. Riksadvokaten har forsåvidt gitt noen signaler om at domstolene ikke ønsker å forholde seg til privat og etter måten beskjedent forbruk av illegale rusmidler. Derfor har antallet beslag og bøtleggelser falt kraftig. Er dette bra? Det kan ikke jeg svare på men det virker ikke klokt å øse ut midler fra et tross alt begrenset kriminalbudsjett i retning av et problem som ikke synes å ha latt seg påvirke overhodet av alle velmente forsøk på å kverke det. Så får folk tenke om dette hva de vil.

Andrew “Cobra” Tate poserer foran traktoren sin.

Amerika er ikke en nasjon. Det er et oppdrettsanlegg for idioter. Ikke det eneste av sitt slag – den samme typen avl foregår overalt – men definitivt en slags markedsleder innenfor selvbedragets edle kunst. Jeg har aldri møtt noen amerikaner som jeg ville kunne beskrive som vel avbalansert og “kjernesunn” på det mentale området. Selv de jeg under noe tvil ville karakterisere som ganske normale lider under alskens paranoide vrangforestillinger om selvet og verden, den menneskelige tilstand og vår arts status innenfor naturen og miljøet. Jeg tar et litt pliktmessig forbehold ut fra den hvite ravnens prinsipp, altså at det bare kreves èn hvit ravn for å motbevise påstanden om at alle ravner er svarte, men i den praktiske verden må man forholde seg til amerikanere som om de er litt tilbakestående i sin mentale utvikling.

Det økonomiske klimaet i USA er langt hinsides enhver sammenligning det ondeste i verden, basert i en kannibalistisk logikk hvor “alt går” så lenge det er mulig å slippe unna med det. Privat geskjeftighet regnes som mer beundringsverdig enn sosial ansvarlighet og hva slags menasjeri av fine ting du eier definerer ditt menneskeverd. Noen kaller dette materialisme men jeg kaller det varefetisjisme. Det er ikke en intelligent samling av nyttige ting, det er et aggregat av symboler designet for å fremkalle den følelsen av misunnelse som en nødvendig for å etablere og drive en kannibaløkonomi. Begjæret etter bling & ting er motoren i samfunnsdynamikken, mens frykten organiseres rundt et utvalg alternative varianter av klassisk europèisk helvetesangst, altså det å “havne” på et sted som er enda verre enn der man er.

Det er ikke bare jeg som påstår at den amerikanske tilstand er en konsekvens av nyliberalisme, eller markedsliberalisme, men de fleste anser det å være et politisk problem mens jeg mener det er en jobb for psykiatrien. De er jo for faen gale. Urbefolkningen har riktignok de korrekte perspektivene på menneskenes plass her i verden, men de er så hardt presset inn i sitt lille hjørne at de ikke egentlig har tid og krefter til å fokusere på mer enn naken overlevelse. I den grad de har noen “stemme” så blir den ikke lyttet til annet enn under høytider og selv da med den samme mentaliteten man har når man besøker et museum for antropologisk interessante studieobjekter.

Hvorom allting er, nå i dag finnes internettet og der er det dominante språket engelsk. Følgelig foregår det noen grad av spredning av det glade budskap. Alskens “personligheter” fremstår i all sin performative stråleglans. De har kommet for å hjelpe alle som ønsker å forbedre sin eksistensielle tilstand her på jorda. Men de trenger penger, så om du sender et antall dollars til opplegget deres så er det fint, tusen takk. Tenk på det som såkorn og settepoteter. Tenk på det som en investering i din egen fremgang og suksess. I en verden hvor bare det å jobbe hardt og investere smart vil bringe det ønskede resultat, hva kan være smartere enn å kjøpe guruens program for hvordan alle kan oppnå det de har oppnådd? Et sted må man jo begynne. Send penger. Kjøp bøkene og filmene. Kunnskapen skal frigjøre deg, amen.

Jeg er litt skeptisk til Andrew Tate. Da mener jeg ikke opplegget hans, som naturligvis er en svindel som kanskje begynner å bli litt i overkant gammel og velkjent nå, men hele personkulten han har konstruert rundt seg selv. Jeg tror han er mer enn femti prosent “troll”. La gå at de andre femti prosentene later til å bestå av “drittsekk” men problemet jeg har er at man blir ikke verdensmester i kickboksing uten at man har ekstrem kadaverdisplin over både de fysiske og mentale sidene av selvet. Med andre ord, han vet hva han gjør og han gjør det for pengenes skyld. Hustler University er et komisk prosjekt fra og med selve navnet på greia. Det går ikke an å komme nærmere det å sette seg på ansiktet til noen uten å faktisk gjøre det. Og de pissmaurene som synes at “han har mye bra å si” forstår ikke engang at han pisser på dem. Hva skal man si om dette? Et fremtredende symptom på paranoid psykose er at man kan se konspirasjoner. Mystiske ting som foregår bak kulissene. Andrew Tate inviterer seksuelt forvirrede unge menn til å bli med i et hemmelig selskap av barske karer som vet hva som må til for å få tingene gjort. Men han har et forkastelig kvinnesyn. Kanskje, kanskje ikke, men det som er helt sikkert er at han vet hvilke knapper han skal trykke på for å fremkalle en Beavis & Butthead-lignende fnising hos publikummet han henvender seg til.

Ikke gi trollet mat er konvensjonell internett-visdom. Folk blir kjendiser fordi mange snakker om dem. Hva eksakt som blir sagt er mindre viktig, poenget er at de får oppmerksomhet. Snarveien dit er å innta en “kontroversiell” posisjon som fremkaller sterke følelser hos mange. Den økonomiske mekanikken i opplegget til Andrew Tate er at et stort antall UFM – unge frustrerte menn – hver måned betaler ham et ikke alt for urimelig beløp, kanskje rundt fem hundre kroner, for å være innrullert ved “universitetet” hans. Egentlig er det litt forbløffende at kundene hans (vi kan også kalle dem ofrene) ikke klarer å se at det er de som betaler for sportsbilene og den – bokstavelig talt – høye sigarføringen som de så inderlig beundrer og begjærer for seg selv. Men Andrew fant ikke opp denne svindelen og han er langt fra den eneste som går etter UFM-pengene, han har bare lyktes i å treffe en nerve hos mange. Kvinnefrykt er etter min mening den korrekte diagnosen, men det fremkommer som kvinnehat, eller ønsket om å eie, dominere og kontrollere “det feminine”. Freud ville nikket anerkjennende til nevrosen. Dette er velkjent psykologisk fisk og når stimen kommer er det bare å slenge ut garnet. Frykt og begjær er de elementale drivkreftene hos ethvert menneske, særlig hos de som legger ned stor innsats i å late som om alt er noe helt annet.

Som alltid er mennesket først og fremst en komisk skapning. Vi kan også bruke ordet tragisk av eksakt de samme årsaker, men personlig foretrekker jeg å heller le enn å gråte av all toskeskapen i vår verden. Kall det gjerne en psykologisk selvforsvarsmekanisme, for det er hva det er. Renessansetidens alkymister i Europa snakket om den gråtende kontra den leende filosofen. Som de to teatermaskene man ofte kan se stilt opp ved siden av hverandre. De brukte navnene Demokrit og Heraklit, som til en viss grad gir mening ut fra deres respektive posisjoner innenfor den klassiske greske filosofien, men metaforen handler uansett om at man vet ikke om man skal le eller gråte når man betrakter den menneskelige tilstand. De anbefaler imidlertid latteren som det mest mentalt sunne alternativet. Vi kan ekstrapolere dette prinsippet inn i konteksten hvor selvhjelpsguruer og personkultiske foretak eksisterer. Heller enn å hisse seg opp over at alt er så jævlig kørka bør man le av hele greia for de samme årsaker. Hvilket, ironisk nok, er mitt råd om selvhjelp.

Universet er veldig gammelt. Minst 13,7 milliarder år. Det er en så uhyrlig mengde tid at vi ikke kan forestille oss det. Selve jorda vi bebor er bare 4,543 milliarder år gammel, hvilket også er absurd lenge. Flercellede organismer antas å ha eksistert i omtrent 2,5 milliarder år, Det vi karakteriserer som “komplekse livsformer” har eksistert i 570 millioner år, mens det første pattedyret – morganucodontis – dukket opp for 210 millioner år siden. Den slektslinjen som etter mye om og men frembrakte Homo sapiens skilte lag med de andre apene forl 9 millioner år siden, mens arten Sahelantropus tchadensis – den tidligste hominin som alle er enige om – klokker inn for 8 millioner år siden.

Siden blir det i noen grad debattert rundt hvilke som døde ut og hvilke som gjennom mutasjoner frembrakte de endringer i organismen som i tiltagende grad er “menneskelignende” inntil arten Homo erectus – mennesker som oss, i den forstand at vi ville kunne formert oss med dem – begynner å dukke opp for drøyt to millioner år siden, først i sine mest primitive former, siden mer og mer strømlinjeformet før den siste felles stamfar for Homo sapiens og Homo neandertalensis – heidelbergerne – evslutter slekten “erectus” og deler seg i neandertalere og sapiens for omtrent tre hundre tusen år siden.

Jordbruks- og husdyrkulturer oppstod for omtrent ti tusen år siden, de første bystatene som oppfyller definisjonen av “sivilisasjon” fem tusen år senere. Automasjon i en maskinbasert og moderne verden er et cirka to hundre år gammelt fenmomen, romfart noe over femti. Og per i dag er det ingen som opplever det som unormalt, eller engang spesielt “stort”, at vi sender fartøy til Mars. Der står saken akkurat nå, mens vi venter på de neste bildene fra romteleskopet James Webb, som er det mest avanserte apparat menneskeheten så langt har engasjert med det formål å utforske “universets hemmeligheter”. Vi antar at James Webb vil være i stand til å se såkalte bioavtrykk på eksoplaneter (det betyr at de kretser rundt en annen stjerne enn sola), for eksempel om det foreligger en stabil mengde oksygen i den lokale atmosfæren.

Som de fleste andre astronomisk interesserte realister regner leg det som nesten idiotsikkert at det finnes liv andre steder i universet enn her på jorda – sannsynligvis “overalt” – men at det finnes liv betyr ikke at det finnes komplekse livsformer, langt mindre intelligente sådanne. Vi vet at oksygen er et super-reaktivt stoff som vil forbinde seg med alt mulig annet på null komma blink hvis det ikke finnes “noe” som fremtiller mer av denne giftgassen. Vi forholder oss til planteriket som via fotosyntese utskiller oksygen her på vår lokale klode, og dette oksygenet brukes som drivstoff av nesten alt organisk liv som ferdes på overflaten hvor vi bor, inkludert oss selv. Det er mulig at liv vil kunne organisere seg rundt andre kjemiske prosesser enn de som handler om karbon og oksygen, men dette er ikke sannsynlig, gitt at grunnstoffene er de samme i hele universet, hvilket virker å være tilfelle basert i alt vi så langt er i stand til å observere.

Livet her på jorda kommer i mange former, men nesten alle skapninger som noensinne har eksistert er utdødde nå. Selv befinner vi oss i en ustabil situasjon som vi har skapt gjennom å rekombinere kjemiske stoffer og slippe disse løs i naturen. Det er vanlig blant mennesker å ha en teleologisk fordom, det vil si at vi antar liv, eksistens og foranderlighet i verden følger noen slags plan som vi kan være i stand til å tyde og forstå. Vi forestiller oss en utvikling som beveger seg fra det enkle og i retning av det komplekse, hvor intelligens etterhvert vil oppstå og overta kontrollen over det som skjer og ikke skjer på planeten. På samme måte som stabil forekomst av oksygen er et sikkert biovtrykk vil forekomsten av visse kjemiske stoffer i atmosfæren være et sikkert teknoavtrykk som ikke kan være der uten at det finnes intelligent liv som har en teknologibasert sivilisasjon på vedkommende planet. Vi antar at James Webb vil kunne se også dette.

Den såkalte skolevitenskapen – det vil si den seriøse delen av alt intelligent liv her på jorda – bruker en skala for å identifisere hvilken “grad” av sivilisasjon som foreligger, oppfunnet av Nikolaj Kardasjev i 1964. Type 1 utnytter all tilgjengelig energi på den lokale planeten. Type 2 høster alt som produseres av den lokale stjernen, mens type 3 utnytter hele energipotensialet i den lokale galaksen (i praksis det svarte, supermassive “hullet” i sentrum). Det antas at dersom menneskeheten ikke utrydder seg selv gjennom ukontrollert forbrenning av fossilt drivstoff og annet som kombinerer til oksygen, vil vi kunne oppnå en type 1 sivilisasjon om noe tid, kanskje tusen år. Imidlertid er det uklart på hvilken måre (eller engang om) vi kan komme til type 2, enda mindre type 3. Stephen Hawking er blant mye annet kjent for å ha påpekt at det neppe vil være til vår fordel dersom vi oppdager en type 3 sivilisasjon der ute.

Per i dag kjenner vi de store trekkene i “vår egen historie” fra universet oppstod og frem til i dag. Vi vet både hva som har skjedd og hvordan det har skjedd, gitt at det vi observerer er “virkeligheten” og ikke bare noen slags illusjon som vi selv fremstiller på måter som for øyeblikket ikke er kjente. Når vi sier universet mener vi naturligvis “det observerbare universet”. Dette forbeholdetr er viktig å ta med seg. Vi kan ikke utelukke at det finnes “noe” utenfor denne formen, men det er i praksis uten betydning. Universet, slik vi definerer det, er summen av all tid og alt rom med alt dets innhold. Slik sett representerer universet det filosofiske prinsippet om “stengt dør”. (En dør kan ha et uendelig antall grader av åpenhet, men en stengt dør har bare èn eksistensform. En dør kan ikke bli mer stengt enn når den er lukket.) Det finnes mye vi bare kan observere indirekte (faktisk mesteparten av alle ting i universet) men en indirekte observasjon er også en observasjon. Vi kan ikke studere det vi ikke kan observere verken direkte eller indirekte. Da snakker vi i så fall om “fri spekulasjon” og det er sjelden nyttig.

Imidlertid kan instrumentelt unyttige ting være morsomme. Den menneskelige tilstand er utvilsomt komisk, i det minste for de som har selv det minste snev av humor i seg. Mørk humor er også humor. Vi er bare noen måneder unna å finne gode beviser på at “liv” er en egenskap ved universet, ikke bare noe sært som har oppstått en gang for alle på vår lokale planet jorda, mens vi samtidig later til å stå ved randen av den siste atomkrigen. Eller hva du enn foretrekker av et utvalg apokalyptiske scenarioer som er teknisk mulige ved dette tidspunkt. Pest og hungersnød. Revolusjon og fullestendig sivilisasjonskollaps. Miljøforgiftning, hva vet jeg. Det er så mye som er mulig. Vi ville ikke engang ha eksistert som art hvis ikke dinosaurene hadde blitt utryddet av en asteroide som kolliderte med planeten vår og utslettet nesten alt liv på overflaten for seksti millioner år siden. Menneskehetens eksistens har aldri vært stabil. Men vi har alle våre fantasier.

Vi har alle våre vrangforestillinger å slite med. Selv tilbrakte jeg halve livet med å iherdig protestere på at jeg er intellektuell og engasjerte meg i all mulig slags fysisk fare og smertefulle prosedyrer for å “bevise” dette, inntil dama mi endelig fikk dasket vettet mitt på plass gjennom å forklare meg at når hele verden har en annen idè om meg enn hva jeg selv har, så er det ikke hele verden som tar feil. Det er jeg. At folk ikke gidder å ta den diskusjonen med en vrang jævel betyr ikke at de ikke tenker det de tenker uansett hva jeg tror.

Det er i grunnen litt pussig at begrepet intellektuell er et skjellsord for så mange.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

I mitt eget tilfelle er imidlertid forklaringen like enkel som den er klassisk freudiansk. Foreldrene mine var akademikere men jeg ønsket å gå mine egne veier. Alt jeg ønsket da jeg var ung var å pule og slåss. Derfor har jeg et imponerende antall arr i trynet men jeg vet ikke om dette har gjort meg til en bedre intellektuell. Kanskje, kanskje ikke. Det har uansett medført at jeg ikke føler det minste snev av frykt for at jeg skal bli utsatt for vold, en type angst som later til å være ganske vanlig ute blant folk. Jeg vet allerede hvordan det føles å få grisebank. Det er selvsagt ikke noen behagelig opplevelse, men det er ikke noen stor sak heller. Frykt for å bli utsatt for vold er etter min mening verre enn å faktisk bli utsatt for vold. Frykten din er noe folk kan (og vil) bruke mot deg som hersketeknikk.

Vold ligner sex i den forstand at begge deler handler om “møte mellom menneskekropper” og – for å fortsette den freudianske linjen – det ser for meg ut som angst for sex og angst for vold i prinsippet er akkurat det samme. Et normalt seksuelt erfarent, voksent menneske vil ganske raskt “føle” om noen de snakker med er jomfruelig eller ikke. De som har liten eller ingen seksuell erfaring vil ofte ha overdrevent dramatiske idèer både om selve seksualakten og det sosiale spenningsfeltet rundt “parringsspill” mellom mennesker. Mange har opplevd sine første seksuelle erfaringer som litt antiklimaktiske slik sett. (“Herregud var det alt?”) Vi kan si at det forholder seg ganske likt med vold. Dette er ikke urimelig. Voldsmenn gjenkjenner hverandre. Det er noe med blikket. Hvordan man “måler” hverandre. Hvordan man verken viker eller insisterer. Man kan ikke ta feil av dette noe mer enn man kan ta feil av “seksuell modenhet” i en flørtesituasjon.

Basert i hva jeg vet om disse tingene vil jeg på det sterkeste anbefale at enhver ung mann (jeg vet strengt tatt ikke noe om hva det betyr å være kvinne og har således ikke noe grunnlag for å uttale meg) som har “følelser” i forhold til vold, enten de manifesterer seg som frykt eller lyst, bør begynne med en “voldssport” som for eksempel boksing, kickboksing eller MMA. Poenget er ikke å lære å slåss. Nei. Tvert imot. Poenget er å lære å ikke slåss. Ihvertfall ikke uten at det foregår i ordnede former, med regler og oppsyn. Det voldelige er en like naturlig del av menneskenaturen som det seksuelle. Begge deler er noe som bør temmes og disiplineres slik at man ikke “mister kontrollen” og ender med å gjøre noe som man kan komme til å angre på resten av livet, i den grad man har samvittighet og normal menneskelig anstendighet.

Menneskelivet er ikke enkelt for noen, selv ikke de vakre og rike. Vi har alle våre vrangforestillinger (og andre “demoner”) å slite med. Det kan ofte være små marginer mellom det som går bra og det som går rett til helvete. For meg selv er jeg nødt til å innrømme at jeg har vært både priviligert (omstendigheter rundt barndom og oppvekst) og heldig (omstendigheter rundt mitt unge voksenliv). Ting kunne ha gått vesentlig mye verre og ingen ville kunne si at dette ikke var som fortjent. Sånn går det når man utfordrer skjebnen. Jeg begynte med “kickboksing” (de kalte det sportskarate den gangen) i 1978 og lyktes med å utvikle en form for selvdisiplin som har tjent meg godt gjennom hele livet. Det gikk ikke like bra med alle de andre jeg vanket sammen med i løpet av pøbelalderen. Sånn er livet.