Om Liz Truss er det å si at hun fremstår som politisk tilbakestående. Vi får se hva som skjer. Å sammenligne henne med Maggie Thatcher er uansett fullstendig bak mål. Den beste de kunna ha valgt av den gruppen med evneveike troll de hadde å velge mellom var imidlertid etter min mening Peggy Mordaunt, men hun røk ut i forrige nomineringsrunde.
Det virker på sin plass å gratulere Labour-partiet med denne seieren.
Man kan undres på hvor mange ganger CIA har slått pannebrasken i skrivebordet av irritasjon over at de gjorde den greia med Mohammed Mossadeq i 1953. De fikk Reza Shah Pahlavi en stund … men så ble alt mye verre en noen skulle ha trodd. Det beste ville ha vært å la demokratiet gå sin gang, men oljeselskapene ble engstelige for at noen skulle beføle dem midt i profitten sin, så da ble det som det ble.
Jeg kjenner ingen detaljer rundt den saken nazikrapylet gråter om denne ganger og det interesserer meg forsåvidt ikke heller. Men jeg vet at jeg fikk gode karakterer i rettslære i 1980 og 1981 fordi jeg var nøye med å sjekke det faktiske lovgrunnlaget heller enn å suge argumenter fra min egen ofte noe tvilsomme rettsfølelse. Straffelovens § 185 av 2005 er en revidert utgave av straffelovens § 135 a av 1970, som igjen er en utvidelse av § 135 fra 1961, hvor ordlyden den gang ble endret på grunn av en bølge av antisemittisme i Norge sent på 50-tallet. Selve § 135 ble imidlertid innstiftet i straffeloven av 1902, med ikrafttredelse fra 1905.
Siden det ikke later til at noen vet hvorfor anmeldelsen mot Facebook-imamen ble henlagt er min spekulasjon like god som noen annens og jeg tipper det handler om “standing”. Hvem leverte anmeldelsen og hvorfor gjorde de det? Mere gjetning, men jeg tipper at vedkommende var motivert av “prinsipper”, som igjen betyr at politiet eventuelt måtte ha lagt almennpreventive hensyn til grunn i en sak hvor det ikke har kommet inn noen anmeldelse fra den fornærmede part. Presedensen i dette er følgelig “grumsete” og nytteverdien er uklar.
Den såkalte rasismeparagrafen har bare blitt brukt noen få ganger, mot nazister som kom med hatytringer mot jøder og “fremmede”. I den grad paragrafen kan sies å være spesielt designet blir dette i forhold til antisemittisme. Denne gangen ser det imidlertid ut til at nazipakket bæser om at loven er for alle i den forstand at de synes det er urettferdig at bare de blir dømt for rasistiske hatytringer. Har De hørt den før? som Rolv Wesenlund pleide å si. Selvmordskulten er som vanlig deprimerende banal.
Når du starter en krig med alle midler mot en fiende du selv har valgt — i dette tilfelle “muslimer” — bør du komme med noe slags mål, et tilbud om noe, eller i det minste en skarp definisjon av hva som er den ultimate hensikten med den krigen du har tenkt å føre. Hvis ikke blir man nødt til å anta at det du ønsker er å drepe dem alle sammen. Dessuten er det jo slik at når “alle muslimer” er dine dødelige fiender så utelukker dette et konstruktivt samarbeid med de moderate muslimene som har en felles interesse med deg av å ta ut de ekstreme slik at alle vi andre kan passe våre forretninger og leve i fred og velstand.
Friedrich Engels oppfant begrepet Sozialer mord – sosialt drap – om det vi kan observere når mennesker blir hensatt i stuasjoner som vi vet med sikkerhet vil forkorte livene deres og forringe livskvaliteten på den tiden de får. For eksempel de som tjenestegjorde under den første delen av opprydningsarbeidet etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Soldater ble gitt valget mellom to minutter i Tsjernobyl eller to år ved fronten i Afghanistan. Dette var en grusom ting å fremlegge for naive tyveåringer. Ingen av de som valgte to minutter i Tsjernobyl overlevde, mens mange kom hjem fra fronten etter kamp mot Mujaheddin, Al Quaida og andre grupper som amerikanerne organiserte og finansierte.
Under den nylige coronapandemien oppstod en “motstandsfront” som, når all mannskiten skrelles vekk, presenterer argumentet om at vi må akseptere at gjennomsnittlig to av hundre smittede dør for at vi andre skal kunne fortsette å leve “som normalt”. Naturligvis hadde ikke alle et bevisst forhold til dette argumentet, men mange sa faktisk rett ut at to prosent dødelighet er akseptable tapstall. Det er uansett bare de gamle og de som allerede er syke, svake eller “genetisk uheldige” som blir rammet. Vi andre vil ikke erfare stort mer enn en influensa, om engang dette. Nå er imidlertid sykdomsbildet noe mer komplekst enn dette, fordi det finnes såkalt “lang covid” som av åpenbare årsaker ennå ikke er godt kartlagt i verken forekomst eller konsekvens, men det fremstår som en kronisk lidelse som er tildels invalidiserende. Den pandemien som begynte i det små i 2019 pågår fortsatt på verdensbasis og mange tusen mennesker dør hver dag.
Et alltid like interessant tema er trafikkdøden. Jeg kan umiddelbart tenke på et antall individer i mitt eget liv som døde i trafikkulykker. Om man ferdes langs en nesten hvilken som helst vei som innbyr til fart og spenning vil man kunne observere forskjellige slags markeringer av at akkurat der mistet noen en gang livet. Det er rimelig sikkert at tapstallene i trafikken ville falle ned mot ganske nær null dersom vi halverte fartsgrensene på norske veier, men dette skal folk ha seg frabedt. Det betraktes åpenbart som akseptabelt med både trafikkdød og alvorlige personskader for at de skal kunne nyte fartsvinden der de durer frem. Man hører til og med om de som vil ha både 150 og det som verre er som toppfart på motorveiene. Alle synes jo at de selv er flinke sjåfører. Dessuten har de dårlig tid. Det er nødvendig å kjøre fort.
Den gangen Engels oppfant begrepet sosialt drap var han fokusert på de forferdelige arbeidsforholdene innenfor produksjonsindustrien midt på 1800-tallet, men begrepet har i ettertid fått sitt eget liv. Senere har mye blitt gjort for å sikre arbeidsforholdene og lovfeste en minstelønn slik at det i det minste går an å leve av det farlige, skitne og kjedelige arbeidet, men ingen bør ha noen illusjoner om hva arbeidsgiversiden ville gjort i forhold til “sparetiltak” (som i praksis betyr mer profitt til dem selv) dersom lovverket tillot dette. En fullblods psykopat vil ikke engang se problemet. Folk dør. Javel. Hva så? Alle dør til slutt uansett. Det er ikke mitt problem, jeg er her for å tjene penger. Hvis folk ikke liker jobben kan de bare gå og finne seg noe annet å drive med. I denne bedriften leker man ikke butikk!
Problemet med rikdom er at det går ikke an å bli rik på eget arbeid, man må utnytte og manipulere systemet på noe slags vis … og et eller annet sted i dette bildet må man – bevisst eller ubevisst – ta stilling to hva som er et akseptabelt antall drepte for at man selv skal kunne leve et liv i relativ luksus og komfort. Hvor mange synes du det er greit å drepe? Tallet null er ikke et aktuelt alternativ. Mennesker må dø hver dag for at vi som er rike (alle nordmenn, selv de fattige, er rike i verdensmålestokk) skal kunne nyte godt av våre privilegier. For eksempel vet vi at luftforurensning dreper men vi gjør det likevel. Global oppvarming dreper men vi slutter ikke å brenne fossilt drivstoff av den grunn. Så lenge det finnes noen grader av separasjon mellom oss selv og “det som dreper” klarer vi med litt spenstig psykologisk akrobatikk å slå oss til ro med at alt er helt greit. Jeg gjør ikke noe galt. Alt jeg kjøper er etisk kvalitetssikret så langt som jeg kan rå med.
Det er dødfødt å diskutere smak. Hva er i så fall grunnlaget for enighet? Smak er ikke sak. Noen liker det ene, noen liker det andre. Slik vil det alltid være, uansett hvor mye vi diskuterer det. Det går an å stille opp objektive kriterier for hva man anser å være en god film, men det er ikke sikkert at man engang vil være enig med seg selv etter å ha målt en rekke filmer opp mot disse kriteriene.
Jeg er ikke spesielt høyt utviklet innenfor faget filmentusiasme. Riktignok har jeg litt kunnskap om navn, stilperioder og denslags, men det er langt igjen til fullformet film-nerd. La meg si det slik: Hvis jeg går på en filmfestival så vet jeg hva jeg går til men jeg er ikke en som alle de andre er på fornavn med. Jeg liker film. Det er sant. La oss stanse der for vårt formål denne gangen og heller komme til poenget.
Å lage en dokumentarfilm handler åpenbart om å dokumentere noe. Det er ingen fantasifortelling. Ut over dette finnes det ingen spesielle krav til verken form eller temavalg. Derfor kommer de i en rekke forskjellige varianter basert i individuell tilnærmelsesmåte. I den grad jeg har noen “ideologiske krav” til dokumentarfilmformatet så er disse arven etter den sovjetiske filmregissøren David Abelevich Kaufmann (1896-1954), bedre kjent som Dziga Vertov. Kort fortalt handler det om å la kameraet gjøre jobben.
Alle jobber ut ifra et sett med prinsipper. De tilhører det vi kaller “produksjonsverdiene” og handler ganske mye om hva slags budsjett man opererer med, men ikke bare dette. Vertov’s Man With A Movie Camera fra 1929 nevnes stadig som “en av de beste filmene noensinne” i sammenhenger hvor smak blir diskutert og forskjellige slags kåringer og premieringer foregår. For eksempel på filmfestivaler. Eller når et utvalg kritikere kommer sammen for å fremstille lister over ting man “burde se i løpet av livet”. (Hvis jeg satt og tenkte gjennom saken en stund ville jeg sikkert kunne komme opp med “hundre filmer alle etter min mening bør se” og denne listen ville lignet ganske mye på de som alle andre ville laget, så for dette formålet er det nok å vise til ting som allerede finnes.)
“Kamerabevissthet” hos de man filmer er ofte et problem innenfor dokumentargenren. Dziga Vertovs ambisjon var å “fange sannheten” på film og da blir det et problem når folk poserer og gjør seg til for kameraet. Imidlertid er det interessant i disse smarttelefontider å tenke på Vertovs gamle visjon om at alle kunne bære med seg et kamera slik at de fikk dokumentert viktige ting som hendte, mens de hendte. Ikke så rent få har tjent ganske seriøse pengesummer på å selge unike dokumentaropptak de fanget på telefonen sin fordi de tilfeldivis var på et sted mens noe hendte. Derfor mener jeg at vi allerede har vært godt innenfor Dziga Vertovs visjon av “mann med kamera” i mange år. Det er riktignok anneledes utstyr enn hva han så for seg, men det tekniske er ikke poenget. At vanlige sivilister fungerer som kameraoperatører i en dokumentarsammenheng er hva som teller. Når du ser noe, film det har vært en helt vanlig holdning ganske lenge.
Jeg skrev dette fordi jeg ikke orket å se ferdig noe slags “doku-drama” om Karlamagnus — Karl den store — som i utgangsåunktet ligger solid plassert innenfor min interessekrets, men når produksjonsformatet begynner å irritere meg hjelper det ikke om dokumentarens temavalg er aldri så interessant. Det er flere ting å plukke på. For eksempel det å bruke skuespillere til å dramatisere deler av materialet. Det som helt spesifikt irriterer meg med dette er at jeg vet sånn omtrent hva det koster med slike innslag og pengene kunne etter min mening vært bedte brukt på andre ting. Noe annet jeg misliker ganske intenst er hva jeg tenker på som “David Attenborough-problemet” … det vil si når enten regissøren selv eller et annet medlem av produksjonsstaben, kanskje til og med en innleid skuespiller, omtrent hele tiden befinner seg i bildet og snakker, peker og forklarer. Pero por que? Dette er en ganske vanlig teknikk innenfor filmdokumentar men jeg liker det dårlig.
La kameraet gjøre jobben. Ikke plasser noen i bildet som ikke er en del av det temaet man søker å belyse. Det er greit å intervjue øyenvitner og andre som “var der da det skjedde” og som derfor har noe interessant å si i relasjon til selve temaet, men hvorfor fanden er regissøren selv inne i bildet? Selfie-dokumentar kan godt være noe som andre liker men for meg virker det slik at jeg unngår å se dem fordi jeg liker ikke å bruke verdifull levetid på ting jeg allerede i utgangspunktet vet at jeg ikke kommer til å like. Dette sjalter i praksis ut nesten alt som er blitt produsert for eksempel av BBC, men det er greit. Det finnes fortsatt mer enn nok av slikt som jeg liker.
Det beste er det godes fiende. Alle kjenner dette uttrykket. Det stammer visstnok fra Francois-Marie Arouet, bedre kjent som Voltaire. Det handler om kunsten å stanse i tide. Perfeksjonisme er som regel ikke noen god egenskap i folk, ettersom det kreves mer og mer energi å gjøre en ting “enda bedre” jo bedre den allerede er. I vår omtrentlige verden er godt nok det mest ønskelige resultat, ihvertfall hvis effektivitet og økonomi er ting man må ta hensyn til. Som håndverker opparbeider man en god materiell forståelse av hva dette betyr.
Ved dette tidspunkt i livet er jeg drit lei av amerikanere. De kan reise og ryke hele jævla gjengen. Det tok mange år og hard innsats, men de har endelig klart å inngi også meg et “antiamerikansk” sinnelag. Imidlertid er det ikke slik at man bare kan bli kvitt USA sånn helt uten videre. Man kan mene hva man vil om det at de kaller seg “lederen av den frie verden” men det er ikke til å komme forbi at amerikansk innflytelse på norsk økonomi og sikkerhetspolitikk er betydelig, selv om USAs kulturelle påvirkningskraft virker å være over sin storhetstid.
Jeg mener … hvem fanden beundrer amerikansk livsstil og samfunn i dag? Det er mer nærliggende å synes synd på dem. For å sitere de siste linjene fra John Fords teaterstykke Tis Pity She’s a Whore fra 1626: Hun var jo så ung og hennes evner var så store, at alt vi kan si er så synd at hun var en hore. Det er i ettertid vanskelig å se noen fundamentale prinsipper som har ligget til grunn for det politiske liv i USA. På 80-tallet pleide vi litt flippete å si at topartisystemet deres tilbyr Det dumme partiet og Det onde partiet. Valget er fritt. Vi har riktignok også i Norge en tendens til å manifestere et toblokk-system av henholdsvis venstre- og høyrepartier, men systemet er allikevel ganske fleksibelt fordi de enkelte partiene kan variere mye i detaljarbeidene sine fra den ene stortingsperioden til den neste. De kan til og med bytte side.
Per i dag har amerikanerne i praksis bare ett politisk parti, Demokratene. Republikanerne har fullstendig mistet det lille vettet de hadde og er nå redusert til noen slags selvmordskult som ikke engang gidder prøve å presentere noe politisk handlingsprogram. Opposisjonslederen for Republikanerne i Representantenes hus, Kevin McCarthy (som imidlertid ikke er i slekt med den beryktede kommunistjegeren Joseph McCarthy på 50-tallet), sier rett ut at dersom de vinner flertallet om en måned er alt de planlegger å gjøre er å holde høringer, høringer og atter høringer, om alt og alle, slik at det blir en praktisk umulighet å “føre politikk” i noen normal forstand. Sabotasje, med andre ord, designet for å gjøre det så vanskelig som mulig for regjeringen til Joe Biden å styre landet. Hvem har noe å tjene på dette?
Meningsmålinger viser at rundt 60% av Republikanerne og 40% av både Demokrater og “uavhengige” regner det som svært sannsynlig at det vil bli borgerkrig i USA i nær fremtid. Smak litt på den. Forrige gang de hadde borgerkrig i USA (1861-1865) handlet det om slavehold. Det virker mindre klart hva det handler om denne gangen, men USA har aldri hatt noe kraftfullt oppgjør med fascistene sine. Franklin D. Roosevelt unngikk denne konfrontasjonen da det var mulig å ta den på 30-tallet, mens Harry Truman erklærte at fascismen var beseiret i og med Den andre verdenskrig, så han fokuserte på kommunistene gjennom den såkalte Truman-doktrinen fra 1947, som blant annet dro med seg den tidligere nevnte Joseph McCarthy og et sirkus uten like, hvor man så kommunister under hver busk langt inn i det komplett latterlige territorium. Senere har imidlertid alle som har øyne å se med lagt merke til at USA har vist klare “fascistoide” tendenser på hjemmebane, og en ukritisk tendens til å støtte alskens fascistdiktaturer over hele verden i utenrikspolitikken sin.
Ting ser ikke bra ut. Man kan argumentere for at de allerede har en “kald” form for borgerkrig gående og at de har hatt dette ihvertfall siden tidlig på 90-tallet. Mer eller mindre organiserte bevæpnede grupper signaliserer jevnlig at de er klare for å sette i gang med drepingen. De perverse våpenlovene i USA hjelper ikke på situasjonen. Ting har imidlertid spisset seg til etter presidentskapet til Donald Trump. Uansett hva man ellers kan si om mannen har han åpenbart ennå stor makt og innflytelse over de aller galeste av alle gale amerikanere, som ikke skyr noe som helst. Dette har vi sett. Kongressbygningen har ikke blitt invadert med vold siden 1812 og aldri tidligere har noen båret et såkalt “sørstatsflagg” inn i bygningen. Det er ubegripelig for meg hvordan noen kan ta en fjøsnisse som Donald Trump alvorlig som “fører” for denne reiterasjonen av sørstatsrebellene, denne gangen inkludert nynazister av alle slag, men slik er det. Det er en fornærmelse mot Hitler å sammenligne Trump med Hitler, men dette er det eneste som funker slik situasjonen har blitt. Vi legger merke til at en representant fra Fremskrittspartiet her i Norge mente at Donald Trump burde får Nobels fredspris for sitt arbeid mot Nordkorea den gangen dette var en greie. Jeg vet ikke hva vedkommende mener i dag men disse idiotene i Fremskrittspartiet er troende til hva som helst, inkludert det å svike sitt eget land og folk til fordel for amerikanske fascister. Det vil i løpet av september måned bli enda flere høringer om 6. januar-saken og i mellomtiden går straffesakene mot Trump sin gang. Vi får se hva som hender utover høsten.
Det kan være en tildels svært farlig illusjon å tro at man kan se på noen at de er psykopat. For eksempel ved å lytte til hvordan de velger å ordlegge seg eller hva slags kroppsspråk de viser. Psykopater har nesten alltid total stålkontroll over enhver detalj i atferdsmønsteret sitt. Hva de derimot ikke har er samvittighet. De forstår ikke engang konseptet. De kan være “akademisk interesserte” i andre menneskers følelsesliv fordi det fascinerer dem å trykke på knappene som fremkaller forskjellige typer reaksjoner, men det stanser der. Hva andre føler betyr ikke noe for psykopater. De føler ikke selv sorg og glede, frykt eller lykke, de er som regel kun opptatt av målbare prestasjoner. De er nesten alltid menn, selv om enkelte kvinnelige psykopater forekommer. Omgivelsene oppfatter dem som “naturlige ledere” og har ofte en tendens til å idolisere psykopatenes evne til å “få ting gjort”.
Psykopati er ikke en sinnslidelse og det finnes ikke som diagnose i DSM/ICD-manualene for statistisk basert psykiatrisk diagnostisering. Imidlertid finnes det en sjekkliste som kommer til anvendelse for eksempel under en kriminaletterforskning. De er ikke i utgangspunktet “onde” og fortjener nesten aldri den mytologiseringen man kan observere i for eksempel kriminallitteratur, på film, og så videre. Det finnes ingen større saklig grunn til å frykte psykopater enn en hvilken som helst annen kategori av mennesker som er som de er uten at de selv har gjort noe for å bli slik. Noen psykopater er “høyt fungerende” men de fleste er helt vanlige mennesker, bortsett fra at de har et avstumpet følelsesliv og en utpreget mangel på forståelse ev hvordan emosjonell tilknytning fungerer for andre. Begrepet sosiopat kommer til anvendelse når denne personen kan bedre karakteriseres som hensynsløs enn som manipulerende. Psykopaten er mer som en “katt” mens sosiopaten er mer som en “hund”. Begge kan være i stand til å begå uhyrlige forbrytelser men bare psykopaten “leker med maten”. Det er det sadistiske og manipulerende elementet som utgjør forskjellen mellom de to.
Utover 1970-tallet ble det iverksatt et stort program for samfunnsendring i den vestlige verden. Den modellen som hadde vært i bruk siden umiddelbart etter slutten av Den andre verdenskrig ble sjaltet ut til fordel for “ny økonomisk tenkning” basert i internasjonal frihandel og konkurranse om penger, kontrakter, jobber og det meste annet. Dette var et ideologisk basert veivalg som ble gjennomført både i det offentlige politiske liv og det private næringsliv. Idealet var “effektivisering”. En mer fleksibel og dynamisk økonomisk politikk ble ansett som nødvendig for å sikre fortsatt vekst og velstand i samfunnet. Privatisering av offentlig virksomhet ble introdusert med det formål å “slanke bort” de elementer av virksomheten som var ulønnsome, kostbare eller begge deler, slik at samfunnet som helhet ville bli mer økonomisk sunt og konkurransedyktig i internasjonal sammenheng.
Alt dette var (og er) imidlertid hva man på moderne norsk kaller bullshit.
Den nyliberalistiske ideologien (etter blant andre Friedrich Hayek) har aldri vært et realistisk prosjekt, og i motsetning til hovedkonkurrenten marxisme er det ikke engang fundamentalt menneskelig i sin natur. Det er gammelt nytt at de mest brutale, hensynsløse og manipulerende er de som vinner frem i en krigeraristokratisk fundamentert samfunnsmodell. Det ble imidlertid klinkende klart i løpet av det tyvende århundre at krigføring ikke er noen fremtidsrettet måte å drive forretninger, men samtidig vil bare en tosk fornekte at mennesker er farlige dyr slik sett. Følgelig landet man på “kokurranse” som det bærende filosofiske prinsipp mot slutten av forrige årtusen. Det er forsåvidt korrekt at det finnes “konspirasjoner” der ute, i den forstand at de som sitter med deler av makten i samfunnet søker sammen for å etablere strategier for videre fremdrift av mannskiten. Politikere, økonomer, næringslivsledere og andre arrangerer alle mulige slags internasjonale stevner og symposier med det todelte formål å både beholde den makten de allerede har og stake ut nye veier til mere makt og flere fremtidsmuligheter for seg selv og den gruppen de representerer.
Politikk er noe man fører med de midler man har. Det handler alltid mest om hva som er praktisk mulig å få til i en verden hvor ting aldri blir så bra som hva man kunne ha ønsket. Når konkurranse og “selvhevdelse” blir de grunnleggende prinsipper for samfunnslivet vil dette uten varians medføre den typen fjasete overfladiskhet vi typisk kan observere rundt oss i vår samtid. Men det vil også medføre at psykopater får et konkurransefortrinn via sin samvittighetsløse personlighetstype. Vanlig anstendige mennesker kvier seg for å lyve, stjele og utnytte andres svakhet eller ulykke. De føler et behov for å være “ekte” i sine liv heller enn å være performative. Bare et fåtall synes det er stor stas når alle andre misunner dem deres materielle rikdom og sosiale influens. Men slik har det blitt. Vår samtid favoriserer psykopater.
Da jeg opprettet denne bloggen skrev jeg et eller annet sted i profilen, eller hvor det nå havnet, at jeg ikke er interessert i sosiale medier og at det ikke finnes noen måte noen kan “følge meg” annet enn gjennom å lese det jeg skriver. Jeg har ikke kommet hit for å bli populær eller vinne venner, jeg er her for å skrive. End of story. Hva som ellers måtte foregå av drama og intriger bak kulissene er uinteressant for meg.
Det er ikke typisk slik at folk kommenterer ofte i bloggen min. Det har det aldri vært. Dette er bra. Når man ikke har noe å si bør man holde kjeft. Det er et kompliment til mitt eventuelle publikum at de forstår når det å “bare si hei” ikke vil bli godt mottatt. Jeg er ikke en vennlig type. Jeg er imidlertid ikke uvennlig heller. Det mest korrekte er å si at jeg er uinteressert i de normale, sosiale spillene. Jeg forstår ikke hvorfor noen eventuelt skulle være interesserte i detaljer fra privatlivet mitt og jeg har alltid vært skeptisk til denne mennesketypen. Det raker ikke meg hva andre driver med. Det raker ikke andre hva jeg driver med. Jeg er gammeldags sånn sett. Saker er diskutable, mennesker ikke.
Noen kommenterte imidlertid til meg her om dagen. Det var et slags kompliment. Vedkommende synes jeg er med på å høyne standarden på blogg.no. Javel. Og så? Sånt betyr ingenting for meg. Jeg driter fullstendig i hva andre mener om meg og mitt. Allikevel, etter hva jeg kan observere virker det som om folk typisk setter pris på å ha meg i nabolaget. Jeg bor på et lite sted hvor ingen kan slippe en fis uten at det havner i avisen, som man sa før i tiden. Alle hilser på meg, selv folk jeg ikke aner hvem er. De er imidlertid ikke like vennlige mot hverandre. Dette er litt komisk. Men jeg tror det har sin forklaring i at jeg ikke stiller noen krav til hva, hvem og hvordan “folk skal være”. De kan være akkurat hvem faen de vil for meg. Min mangel på interesse for folks greier oppleves muligens som frigjørende.
Men nok om det. Poenget jeg skulle frem til handler om mine forsøk på å forstå hva som får folk til å bli religiøse, konspirasjonsteoretikere, nynazister, og så videre. Vaksinemotstandere, den typen ting. Det minste felles multiplum jeg er i stand til å observere er at alle disse er sykelig interesserte i andre folks privatliv. De er hva jeg kaller rævsnusere. Det vil si den typen som oppfatter det som helt naturlig å spørre om ting som for eksempel hva driver du med da? og som danner seg “meninger” om andre på et helt usaklig grunnlag. Samtidig driver de med det visse filosofer betegner som selbstdarstellung (“selvfremstilling”) på en sosialt løgnaktig måte. Oscar Wilde behandlet dette temaet på litterært vis i sin fortelling “Portrettet av Dorian Gray” hvor hovedpersonen hentet sin livskraft fra et kunstig selvbilde men han egentlig var en helt annen person “på innsiden”. Man kan si dette var en variant av Faust-myten. Altså det å “selge sin sjel” for et kvantum fordeler i relasjon til det sosiale spillet, hvor Faust hadde opplevd seg selv som mislykket inntil Mefistofeles kom og viste ham veien.
Det handler med andre ord om karaktersvakhet, sannsynligvis fundamentert i et underdiagnostisert angstkompleks. Frykt for “de fremmede” er hinsides enhver sammenligning den mest alminnelige formen for angst som finnes der ute, og et klassisk symptom på denne tilstanden er at pasienten opplever seg som truet av forskjellige abstraksjoner som for eksempel “samfunnsutviklingen”. Det er ikke uvanlig at folk går gjennom hele livet med ubehandlede angstkomplekser som de imidlertid i tiltagende grad mister kontrollen over etterhvert som ungdommen går tapt i livene deres og de ikke lenger ser poenget med å “holde på fasaden”. Ved et tidspunkt kommer hatet frem i dem, og de fremstår for sine omgivelser som bitre gamle individer som “søker hevn” for det de i psykosen sin opplever som urettferdighet.
Vi skal avslutte med å si at det er regelen snarere enn unntaket at folk har alskens mentale fortyrrelser. Det er etter min mening umulig å gå gjennom et helt liv i dagens verden uten å pådra seg tildels alvorlige mentale lidelser, dersom man i utgangspunktet hadde et normalt sunt følelsesliv. Man er nødt til å stykke opp sjelslivet sitt og etablere vanntette skott mellom de forskjellige aspektene av personligheten for å kunne godta den kannibaløkonomien vi lever med i dagens verden, hvor det å hensynsløst utnytte andre mennesker på enhver måte som er profitabel regnes som en beundringsverdig egenskap som vil gi deg fremgang og suksess. Slik sett er det ikke urimelig at folk henfaller til fantasier og vrangforestillinger når de skal utarbeide en pragmatisk strategi for emosjonell overlevelse fra dag til dag. Imidlertid havner vi i en svært farlig politisk situasjon når psykosen blir gjort til et virkelighetsbærende element. De moderate partiene later til å forstå at denne mekanismen eksisterer, mens de mer ekstreme enten ikke skjønner noe, eller de bryr seg ikke om det. Underbevisstheten vet ikke forskjell på det man frykter og det man begjærer. Underbevisstheten vil søke å manifestere alt som er omgitt av sterke følelser i personligheten. Er man sykelig redd for andre menneskers fiendlighet så er dette hva man ubevisst vil søke å manifestere og “bevise”. Denne verden er et hjelpsomt sted slik sett. Man vil typisk finne/skape det man leter etter, så lenge man leter med sterk overbevisning.
Så vidt jeg vet ble ordet pandemonium oppfunnet av John Milton i 1667, som en del av diktverket “Paradise Lost”, nærmere bestemt som et stedsnavn for “hovedstaden i Helvete”. Det er en gresk neologisme som i norsk oversettelse betyr sånn omtrent “alle småjævlers sted”. For meg betyr det her og nå, det vil si dette livet på denne jorda. Det er her alle småjævlene bor. Man ser dem hver dag. De flyr rundt uten mål og mening mens de skriker som små fugleunger med oksehunger, deres begjær er umettelig. De vil ha mer og mer. Og når de tar seg en pause fra å rive og slite i liket av all menneskelig anstendighet er det for å snakke om seg selv og hvor interessante de er.
Religionskritikk er ikke noe som i utgangspunktet interesserer meg. Folk er sinnssyke. Javel. Og så? Slik har det alltid vært. De dikter opp de mest absurde fantasier om det de tror de observerer, men de bryr seg lite om å gå i dybden. Det blir rent for vanskelig. Slik kan man danse som en sommerfugl bortetter livets overflate uten å noensinne skjønne noe som helst om noe. Seriøst, det er bedre at jeg ikke tar dem på alvor. Det er bedre at jeg avskriver dem som hønsehjerner uten betydning, for hvis jeg skal ta de religiøse på alvor reiser dette umiddelbart det følgende spørsmål: Hvem faen er du til å si noe om hva Gud har ment med alt dette?
Det er blasfemisk å uttale seg på Guds vegne. At du har en jævla bok å peke på betyr ingenting. Gud skriver ikke bøker. Mennesker skriver bøker. Eller blogger, eller hva det nå skal være, vi er bare en slags forvirret form for ape med høye tanker om oss selv. Mellom angst, sex, vold og narkotikamisbruk sitter vi og sager i den grenen som bærer oss mens vi filosoferer rundt hva – tja – mon meningen kan være med det hele, men vi finner ingen svar. Bare flere spørsmål. Uansett hvor langt vi går i en hvilken som helst retning, det finnes alltid mer.
Jeg er etter måten godt orientert om teorigrunnlaget innenfor alle de store religionene, men også en mengde små. Metafysikk er en del av filosofien. Ikke den mest respektable delen, men likevel et slags fattigkvarter innenfor den menneskelige tenkning som man bør besøke og se seg litt rundt i dersom man søker å forstå den menneskelige tilstand. Imidlertid er jeg ikke så interessert i det teologiske grunnlaget for religionene, jeg er mest interessert i teopatien … altså “gudsopplevelsen”. Når, hvordan og hvorfor synes mennesker at de er i kontakt med det guddommelige? Hva slags eddekoppspinn av nervetråder i sinnet er det som får mennesker til å tro?
Etter å ha betraktet de som mener seg kvalifiserte for Guds rike og hele herligheta kan jeg bare konkudere med at ellers takk, jeg tror jeg foretrekker det andre stedet. Man bør sannsynligvis være kresen med hvem man ønsker å vanke sammen med til evig tid. Hvis det blir slitsomt etter bare ti minutter, hvordan vil det da være etter ti tusen år? Herregud. For en deprimerende tanke. Det er imidlertid ikke noe personlig. Jeg har ingen meninger om hvordan andre bør ordne seg. Hvis de får noe slags kick ut av det de holder på med får de bare holde på, det raker ikke meg. Jeg foretrekker det andre stedet. Denne verden er småjævlenes rike. Man ser dem hver dag.
Alle har hørt om Dan Brown og hans romansuksess “DaVinci-koden” … en idè som det virker rimelig å anta at han “lånte” fra en bok som kom ut i 1983 under tittelen Holy Blood & Holy Grail, en bemerkelsesverdig publikasjon av typen “dokudrama” som begynner i det små med hva som er meningen med noen mystiske koder i et gammelt dokument … men etterhvert blir historien mer og mer spinnvill før den fortaper seg helt i tusenårsperspektiver rundt eksplosive, kongelige hemmeligheter, en ridderorden som ble utryddet og et hemmelig selskap innstiftet for å beskytte “det hellige blodet” som har vedvart helt til vår egen tid. Men alt begynner med demonpresten Bèrenger Saunière.
Dette er ikke en historiebok, ihvertfall ikke i noen fagmessig forstand, men vi kan godt kalle det et solid stykke journalistisk gravearbeid hvor det morsomste er den vantro som fremtrer mer og mer hos forfatterne, Henry Lincoln, Michael Baigent og Richard Leigh, ettersom de avdekker noe som vokser til å bli noen slags tusen år gammel konspirasjon som ingen før dette hadde hørt om. Hverdagskost er slikt ikke for journalister og uansett hvor skeptisk man måtte være får man “dyreskjelven” når man etter alt å dømme har kommet over historisk bevismateriale for kontakt merllom slekten etter Jesus (ja, han selveste) og det merovingiske kongedynastiet i Frankrike.
Det er mulig HB&HG er oversatt til norsk for å krafse med seg noen kroner i kjølvannet etter Dan Browns roman, men det vet jeg ikke noe om, jeg lest boka på engelsk for lenge, lenge siden og selv da oppfattet jeg det mest som en dokumentar om en skattejakt. Spennende sånn sett men ikke noe mer enn det. Imidlertid er hele denne greia litt av en markboks, som de sier på engelsk. A can of worms. Latterlige mengder vill spekulasjon rundt Tempelridderne og den merovingiske kongeslektens liv og levnet fantes allerede og det ble mildt sagt ikke noe bedre etter at Lincoln, Baigent og Leigh utgav denne boka. Med andre ord, hvis man er tilbøyelig til å tro på spøkelser, julenisser og hva vet jeg, så bør man kanskje la være å begynne å grave i dette materialet. Mye av det stikker dypt. Mye av det er veldig stygt.
Historisk sett var det interessante tider på 5-6-700-tallet i Frankrike. Ting topper seg etterhvert med Karl den store og det første såkalte hellige tysk-romerske riket, som utløste all mulig slags faenskap over hele smæla, som for eksempel vikingtiden her hjemme, men merovingerne var forhistorien til det som kom senere … og de er, hva skal man si, noen slags nasjonalmyte i Frankrike. Det er sannsynligvis en fordel om man allerede har litt oversikt over de politiske forholdene i Europa på den tiden, for det store bildets skyld, men det er på ingen måte noen nødvendighet. Imidlertid må man påregne noen timer med hakeslepp hvis man begynner å grave i saken. Så er du advart.
Selv har jeg en tendens til å ta tak i noe som ikke alle bryr seg så mye om, som i denne sammenheng rent spesifikt er … hvorfor kaller de det Rennes? Ordet betyr jo reinsdyr på fransk. De har ikke reinsdyr i Frankrike, eller rettere sagt, de har ikke hatt det siden det var istid i Europa. Det finnes to steder med slikt navn i Languedoc, og de er henholdsvis Rennes-le-Bains og Rennes-le-Chateau, som nevnt i overskriften til denne bloggposten. Det førstnevnte ligger som navnet antyder ved noen gamle “thermer”, altså romerske badeanlegg, men de er stengt ned nå, noe som har fått skjemtegaukene til å begynne å si Rennes-sans-Bains. Det andre stedet ligger i siktelinjen til et gammelt “chateau” (som kan bety mange ting, men her ruinen etter en middelanderborg) som man mistenker å være tilknyttet de tidligere nevnte Tempelridderne. Dessuten finnes byen Rennes lengre nord, i Normandie.
På Wikipedia sier de at navnet på byen Rennes er utledet fra en keltisk stamme som het Redonerne. (Hvilker minner meg om en kunstner det er verdt å guggle opp, Odilon Redon, ihvertfall hvis man liker surrealisme.) Om de to stedsnavnene i Languedoc sies det imidlertid at de fikk disse navnene i tilknytning til at en europèisk dronning skal ha passert gjennom nabolaget en gang. Mange sier Blanche de Castille. Om henne vet vi at hun ble hentet fra hoffet i Palencia av sin bestemor Eleanor av Aquitania for å giftes bort til den franske kongen Ludvig VIII på våren i år 1200. Ser man på kartet virker det imidlertid urimelig at de skulle ha tatt omveien helt ned til middelhavskysten når den enkleste veien går gjennom Vizcaya. Derfor satser vel så mange på at det egentlig var Blanche du Bourbon drøyt hundre år senere de mener. Men ingen kan bevise eller motbevise noen av delene. Spørsmålet blir uansett hvorfor det å døpe eller omdøpe et sted til “Rennes” skulle være noe som en dronning bryr seg om til en sånn grad at det skulle glede henne. Det hele virker litt sært. Vi har også det lille problemet at det ser ut som om Rennes-les-Bains ble kalt Les Baines de Montferrand ihvertfall frem til langt utpå 1600-tallet.
Mye av det såkalte mysteriet rundt Rennes-les-Chateau handler om ting som er gjemt i huler. For eksempel drev protonazisten Otto Rahn med sine undersøkelser i denne regionen, og han erklærte jo at han hadde funnet “Tempelriddernes hemmelighet”, men hvis dette er sant fortalte han ingen andre hvor det var eller engang hva det bestod i. Folk flyr fortsatt og snoker rundt i åssidene der. Til og med noen nordmenn som laget dokumentarfilm (den er ikke vanskelig å finne). Lascaux-hulen med sine gilde malerier fra steinalderen, blant annet av reinsdyr, ble oppdaget i regionen i år 1940. Kanskje var hulen allerede en hemmelighet som noen kjente? Slikt er uråd å vite. Som vanlig må vi slå oss til tåls med at livet er fullt av ting vi aldri vil få vite noe om. Alt vi kan gjøre er å synge om det (se under).
Hånden som beveger vuggen er hånden som beveger verden. Alle kjenner diktet av William Ross Wallace, eller i det minste den ene velformulerte linjen som understreker betydningen av å være den som et spedbarn først knytter seg til som “et menneske i sitt liv”, lenge før de utvikler en selvstendig personlighet. Det er naturligvis et etisk minefelt å forske på hvordan spedbarn utvikler tilknytningsfølelse til menneskene rundt seg og hvordan dette siden spiller seg ut. Vi kan filosofere rundt hva som hendte i våre egne liv, til og med intervjue våre foreldre og andre for å danne et bilde av “hvordan jeg var før jeg ble meg selv”, men saken er at ingen kan huske stort fra sine aller første leveår til tross for at vi vet at dette er den psykologisk sett viktigste fasen av et individs personlighetsutvikling.
Genotype og fenotype er arv og miljø definert på sitt mest tekniske og biologiske. Det er hva naturen programmerte deg til å bli og det et hva omgivelsene senere har formet. Ser vi sosiologisk på saken virker det imidlertid fornuftig å regne som “arv” også de påvirkningene man mottar mens man ennå er fullstendig forsvarsløst overlatt til de som håndterer deg før du lærer å snakke og gå, vanligvis de biologiske foreldrene eller andre “slektninger av blodet”. Det antas som det normale at barn blir som sine foreldre, eller i det minste at de på noe slags statistisk nivå ligner på resten av slekta. Ser vi på det enda større bildet – på befolkningsnivå i et helt land – ser vi imidlertid at barn arver i gjennomsnitt 11 mutasjoner fra sin mor og 45 fra sin far. Litt avhengig av hvor på den genetiske koden disse havner betyr det at noen barn kan bli tildels svært forskjellige fra sine foreldre.
Som et sidenotat kan det nevnes at interessant forskning foregår rundt til hvilken grad “kvante-tunnell-effekt” tilknyttet signaloverføringer i selve DNA-molekylet er den fysiske årsaken til at mutasjoner forekommer, men på det praktiske plan er det nok å forstå at det å “bli som” og det å “ta etter” sine foreldre er to tildels svært forekjellige ting. Uansett detaljene rundt hva som påvirker folk på hvilken måte i løpet av barndomstiden ender man uansett med tid og stunder som et (mer eller mindre) voksent individ med selvstendig ansvar for sitt eget liv. Det er stort sett for sent å “lære dem noe” etter at barna dine har kommet i puberteten. Alle oppdager dette. Imidlertid er sannheten at det har allerede vært for sent ganske lenge. All psykologisk forskning viser at barna påvirkes mer av hverandre enn av sine foreldre, hvilket utlagt betyr at skolemiljøet er viktigere for barnets sosiale utvikling enn til hvilken grad foreldrene evner å være “pedagogisk korrekte” i sin foreldregjerning. Barna har en naturlig tendens til å tro mer på sine aldersfeller enn på det foreldrene sier, hvilket må sies å være “biologisk fornuftig” siden det er sine jevnaldrende man kommer til å tilbringe resten av livet sammen med, mens foreldrene og deres generasjon er noe man etterhvert legger bak seg som dominant psykologisk påvirkningskraft.
Flokkinstinkt er et ord vi kan bruke, men hva slags “flokk” snakker vi egentlig om? Både ulver og sauer danner flokk, men av helt forskjellige årsaker. Det typiske mønsteret i naturen er at planteeterne er byttedyr for kjøtteterne. Flokkdannelse for selvforsvarsformål er så å si den motsatte strategi av flokkdannelse med det formål å drive effektiv jakt. Mennesket er imidlertid en kannibalistisk skapning så vi gjør begge deler, gjerne samtidig. Fordi rovdyr jobber langs utkantene av flokken med byttedyr er selvforsvarsstrategien deres å “søke inn mot midten” slik at man ikke blir isolert og tatt ut. For mennesket består dette i å søke popularitet og være omgitt av andre i en tilstrekkelig grad til å ikke føle seg eksponert for “faren ute langs kantene”. Rovdyrinstinktet påbyr imidlertid å se etter de svake og forsvarsløse slik at man får jobben gjort uten å utsette seg selv for fare i større grad enn nødvendig. Også her følger menneskelig atferd det samme mønster. De som ser etter et offer søker ikke konflikt, de søker et rimelig enkelt drap uten unødige komplikasjoner. Ulveflokkers atferd er orientert i retning av å søke ut et individ som de siden kan samarbeide om å drive inn i en killbox (jeg vet ikke hvordan eller engang om dette skal oversettes til norsk) uten noe håp om å unnslippe sin skjebne. Den menneskelige ekvivalenten kan for eksempel være å manipulere noen inn i et hjørne slik at de ikke har noen enkel mulighet til å “søke inn mot midten” og det rituelle karakterdrapet som følger blir en uunngåelighet.
Vi kan si at menneskeheten i utgangspunktet er en saueflokk, men at vi vil forme lokale ulveflokker for å ta ut individer eller grupper som etter vår mening ikke fortjener fred og velstand. For at dette skal kunne skje må vi introdusere et element vi kan kalle gruppekrystallen, det vil si en idè eller et prinsipp, eventuelt en leder eller fører, som gruppen kan organisere seg rundt. Ordet konspirere er fra latin og betyr “å puste sammen”, noe som henspiller på at man var i samme rom som de andre konspiratørene da gruppekrystallen ble introdusert og gjør man ikke noe for å stanse det som senere skjer så er man en medskyldig del av konspirasjonen. En populær gruppekrystall man observerer mye nå for tiden er såkalt “islamkritikk” som imidlertid må forstås som en poetisk omskrivning av klassisk rasisme. Den er ikke forskjellig i sitt vesen fra “jødekritikken” som var vanlig for hundre år siden, men som imidlertid ble tonet noe ned etter de uhyrlige forbrytelsene under Den andre verdenskrig (uten at “jødekritikken” noensinne forsvant helt, den stikker stadig hodet frem fra obskuriteten for å si hei). Omreisende agitatører av ymse slag gjør så godt de kan for å “disse”, skremme, fornærme og opprøre de som av ulike årsaker definerer seg som medlemmer av kategorien “islam”. Det er på det nåværende tidspunkt uklart hva slags Endlösung denne spesifikke ulveflokken ser for seg men de uler en hel del mot månen mens de streifer rundt der ute. De tørster åpenbart etter blod.
Mens vi venter på at drepingen skal begynne kan vi imidlertid si noe om menneskejaktlagenes struktur. De består typisk av tre kategorier og disse er ideologene, opportunistene og de nyttige idiotene. Den siste gruppen er alltid vesentlig mye større enn de to første og også alltid de samme som senere sier at “de ikke forstod hva de var med på”. Derfor er det disse man bør henvende seg til med forebyggende arbeid. En troende ideolog vil neppe la seg forandre og en opportunist vil alltid gå dit han oppfatter at han har “gode muligheter” så de to kan man se bort ifra, men samtidig holde et øye med. Idioter er mennesker som på irrasjonelt grunnlag tror at de forstår noe. Imidlertid kan de aldri gjøre rede for idèene og “meningene” sine på noe stringent og sammenhengende vis, de ender som regel med å mumle noe om ytringsfrihet. Vi er alle idioter i større eller mindre grad, men vi er også unyttige, vi stiller oss ikke til disposisjon for ideologer. Det typisk menneskelige er å være trassige troll og jævlige jævler, men også utpreget lojale mot de som vi deler en eller flere gruppekrystaller med. Jo mindre vi forstår av omverdenen jo mer har vi å tjene på denne lojaliteten. Gruppen imøtekommer våre fysiske og mentale behov. Det er derfor ideologer og opportunismer søker å rekruttere så mange idioter som mulig. De tjener vekselvis som soldater og som menneskelige skjold. Trikset er å lokke folk til å tro på noe som “virker fornuftig” på overflaten men som er den reneste kokkelimonke når man analyserer materialet i dybden. For eksempel religion. Jeg er ikke mer begeistret for islam enn jeg er for kristendom og jødedom, men jeg anerkjenner at mennesker har rett til å tenke, tro og føle hva pokker de vil. Imidlertid kan de ikke gjøre hva de vil.
Ytringsfrihet er bra i den forstand at det er bra vi kan snakke om ting som opptar oss, men det er mindre bra når folk søker å gjøre ordene til våpen og skape gruppekrystaller basert i fiendtlighet mot kategorier av mennesker som ikke rimeligvis kan forventes å gå langt for å tekkes de som er fiendtlige mot dem på irrasjonelt grunnlag. Homofobi er for eksempel ikke en gruppekrystall vi bør tillate å sveve fritt rundt der ute og “ytre seg som den vil”. Ethvert rimelig mentalt oppegående menneske bør kunne se hvordan homofobi kan være en gruppekrystall som motiverer og opphisser folk i retning av fiendtlige ord og gjerninger mens det er uklart hva kategrien av homofile kan, eller engang bør, gjøre for å tekkes de homofobe. Etter min mening bør man kontant avvise våset. Voksne menneskers seksualitet er deres privatsak. Ingen som man ikke deler sitt seksualliv med har noe rimelig grunnlag for meningsdannelse. Faktisk er det svært utidig å snuse rundt i andres underbukser når man ikke på noe vis har blitt invitert nedi der. De fleste mentalt sunne mennesker opplever dette som støtende, om ikke et direkte overgrep. “Uønsket seksuell oppmerksomhet” er et alvorlig samfunnsproblem som i mange tilfelle utarter i kriminell retning. I det store og hele har Norge et godt lovverk, utarbeidet av kompetente mennesker, som regulerer hvor den enes frihet slutter og den andres privatsfære begynner. Alminnelig rettsoppfatning tenderer mot at “frihet under ansvar” er en menneskerett. Det er ikke greit å provosere grensene på en na-na-na måte. Det bør være skuddpremie på skjemtegauk i denne skogen. Ingen av oss er “spesielle”, vi har de samme plikter og rettigheter alle sammen. Det er kanskje ikke rimelig å forvente sunn fornuft fra folk men det lov å håpe.
