Under avdelingen for nye ord har vi tvangskos — som sikkert vekker ulike assosiasjoner hos ulike individer, men det er i utgangspuktet et selvmotsigende begrep, eller muligens en betegnelse på noe psykiatrisk (sett at vi kaller det “tvangsnytelse” istedet, da får det en slags krampaktig dimensjon over seg), som er passende å bruke som betegnelse på den postmoderne julen med alt sitt innhold. Selv har jeg opplevd ymse varianter over temaet, men jeg har ikke noe sentimentalt – eller engang “ironisk” – forhold til julen. Det er hva det er. Noen liker det, andre opplever det som plagsomt, mens min gruppe av kyniske drittsekker bare trekker på skuldrene.
Dersom jeg måtte velge ville jeg plassere meg sammen med de som hater julen, men jeg har sosial ansvarsfølelse nok til å respektere de som liker denne høytiden, uansett hvordan de forklarer og praktiserer det, så å tre tilbake og holde kjeft er det alternativet jeg velger. Jeg føler ikke at julefeiringer angår meg på noe vis. Ganske lenge var faktisk juleferien noe jeg helst tilbrakte på Kanariøyene, under den teori at et par uker med sommer midt på vinteren sikkert er bra for kropp og sjel, men lommeboka har også en mening om hvor vi skal trekke opp grensene for hva som er virkelighet og hva som er fantasi, så da så. Under de rådende omstendigheter har jeg ikke mulighet til å gjøre som jeg vil. Følgelig må jeg trekke opp strategier ut fra hva jeg må og sette de lystpregede delene av livet på vent.
Ensomhet er en følelse av mangel på tilhørighet med andre mennesker, eller et savn etter å føle seg sett og forstått.
(helsenorge.no)
De fleste voksne mennesker med noe livserfaring fra kjærlighetsfagets berg- og dalbane vil sikkert forstå hva det betyr når jeg foreslår at tosomhet er et verre alternativ enn ensomhet, tolket som en tilstand av å være i et forhold hvor man konstant (eller svært ofte) føler seg misforstått og oversett av den man lever sammen med. Det interessante spørsmålet er kanskje om de som føler “tosomhet” i et forhold ofte eller alltid er de samme som føler “ensomhet” når de ikke er i et forhold. Det er jo ikke ualminnelig å leve med en vrangforestilling om selvet og verden, noe slags “frøet til en fremtidig psykose” om du vil. hvor man føler at man har krav eller berettigelse i forhold til den fantasi om verden som man har blitt trent opp til å tro på — derfor utvikler man en tendens til å føle seg indignert når ting ikke er slik man synes de bør være. Misnøye er noe folk gjerne gavmildt deler med alle rundt seg. La det hermed være tilkjennegjort at jeg er misfornøyd. Glimrende. Var det ellers noe? Selv har jeg ikke denne legningen. Jeg opplever det ikke som interessant å høre om andres følelser og jeg opplever det ikke som relevant å fremstille mine egne, verken som normal tale eller som dramatisk utbrudd.
Det er uklart for meg hva “ensomhet” består i, eller hvorfor dette eventuelt er et problem. Kan man ikke bare søke andres selskap? Uansett hvor man er, der har man jo havnet av noen slags grunn, så hvis man er misfornøyd med hvor man befinner seg bør man snarest iverksette strategier for å bevege seg i en annen retning. Hvis man ønsker å være et annet sted er det dit man bør gå. Hvis man ikke vet hvor man ønsker å være, la oss si at følelsen handler om “alle andre steder enn her” bør jo utfordringen i prinsippet være enda enklere, siden man ikke behøver å identifisere noe spesifikt sted man ønsker å dra til, man kan bare hoppe på et hvilket som helst tog, så å si. Men det tør man jo ikke. Og sånn går dagene. Jeg har ingen ord for hva jeg føler. Hvorfor må man snakke om hva man føler? Jeg forstår ikke premisset. Det er sant at livet er fullt av sorg og smerte, men til slutt dør du, sannsynligvis på en fæl måte. (Finnes det noen god måte?) Javel. Og så? Vi vet allerede alt dette. La oss heller snakke om noe vi ikke vet. Hvordan skal denne dagen ende?
Livet er så fullt av så mange praktiske problemer at det i prinsippet ikke bør finnes mye tid til å spekulere om metafysikk. All tid vi bruker på å snakke om hva vi føler er tid vi ikke bruker på å løse våre praktiske problemer. Finnes det en Gud som elsker oss? Herregud. Det finnes en kran som lekker. Det finnes en flis på badet som har sprekt. Det finnes en hel jævla oppkjørsel som må måkes. Glem ikke at man grubler best mens kroppen er i bevegelse. Hvis man “setter seg ned for å tenke” blir man til stein. Sånn fungerer det. Det er dette som er “arbeid”, det vil si de tingene man behøver å gjøre for å få det som man vil, eller ihvertfall for at ting skal bevege seg i retning av det man vil. Sånn er hverdagen — hvilket bringer oss til poenget med julen, som er at det skal være en fest og ikke en plikt. Borgerskapets skamfølelse er et skarpslip sverd av hån som man nådeløst bruker både mot seg selv og hverandre i kappløpet om å ha det tradisjonelt med vellykkede menasjeri av symboler på fest og høytid stilt opp langsetter hagegjerder og opplyst av tusen glitrende stjerner (som heldigvis ikke koster like mye som juleflesket siden det er LED), alt innehyllet i en søt duft av gløgg og pepperkake. Vi kan alle se det i hodet, men det blir aldri sånn.
