Illustrasjonsbildet er hentet fra den amerikanske spillefilmen Tough Guy fra 1936. En fortelling om karakteren Freddie som rømmer hjemmefra og havner sammen med hardkokte kriminelle. Forøvrig er det å si at bildet er arrangert nærmest som et renessansemaleri. En rimelig fantasifull person klarer sikkert å se for seg noe lignende – bare malt på lerret og med tidens kostymer – som en “mytologisk” komposisjon; hvor bildets historiefortelling ligger i både linjeføring og andre elementer, mens dramatikken ligger i den sentrale øyenkontakten mellom de to. Hva er det som foregår? Hva ser vi? I det aller minste kan vi si at dette neppe ville vært filmens hovedfotografi dersom amerikanerne slapp en spillefilm nå i år under tittelen Tough Guy. Kan vi si at tidene har forandret seg? Jeg tror det er en påstand som holder mål. Jeg vedder skolissene mine på at en gjennomsnittlig amerikaner av i dag ville se på fotografiet og beskrive det som “gay”. Sånn har ting blitt. Vi lever i en kjønnsrolleforvirret verden — eller skal vi kanskje heller si en hyperseksualisert verden, hvor folk er svært raske på avtrekkeren i forhold til å tolke alt de ser innenfor en “seksuell” horisont.
Etymologisk sett kommer åpenbart det norske ordet tøff fra den samme germanske kilden som det engelske tough, og brukes i det store og hele på samme måte. Hva slags assosiasjoner bringer ordsammensetningen en tøff type? Sånt er uforholdsmessig mye viktigere for tenåringsgutter enn for de fleste andre. Det normale mønsteret er jo at de må begynne å etablere seg som “sin egen mann” om ikke særlig lenge, men de aner typisk ikke hvordan man gjør noe slikt. Dermed får vi blant annet slike Charles Dickens-lignende historier om ungdommer fra overklassen som ender opp i kompaniskap med banditter og råskinn som virkelig utsetter det “moralske materialet” karakteren er laget av på vanskelige prøver, men etter noen viderverdigheter og litt dramatikk ender alt bra til slutt, og så videre. Opplegget er velkjent. Moralen i historien pleier å være at “de virkelig tøffe” er de som tar på seg pliktens ansvar uten å gråte, mens de feige er sånne som stikker av, enten de er motivert av lysten til å unnslippe noe eller å finne noe. Poenget er uansett at de er jo ikke der de burde være. De har reist ut på eventyr – skal vi si sånn som Peer Gynt – og i mellomtiden gror ugresset der hjemme. De har en lang liste med uoppgjorte saker som bare traser seg til verre og verre ettersom tiden går. Ved et punkt blir det i praksis umulig å “vende tilbake og gjøre opp” fordi alle ting har forandret seg så mye at de er ugjenkjennelige.
Selve konseptet med å rømme hjemmefra er ganske interessant. Noen gjør sine første forsøk på dette omtrent så snart de lærer å gå. Hvor har de tenkt seg? Det er uråd å si. Selv kan de ikke redegjøre for noe. De vet jo ikke hva de driver med og hvis man ikke gjeter sånne barn ganske nøye vil dette være det siste man ser av dem: at de beveger seg sakte men sikkert i en vilkårlig retning uten noen “plan” i den forstand, tilsynelatende uforstyrret av at de dermed mister kontakt med voksenpersonene som har tilsyn med dem. Det neste som skjer er noen slags dramatisk leteaksjon som kan balle på seg hvor mye som helst med politi, media og det ene med det andre, før man – forhåpentligvis – finner slyngelen etter måten trygt sovende under en busk eller noe. I mellomtiden har foreldrene og andre gått gjennom sine tolv stadier av håpløs frustrasjon mens de fantaserer om all mulig slags galskap som kan ha hendt. Det er jo en farlig verden. Er ikke dette alle foreldres verste mareritt? At ungen bare forsvinner, uten at noen forstår hva som har skjedd? Ofte dukker de bare opp igjen, men noen ganger forblir de forsvunnet for all tid siden. Sånt har skjedd. Men etterhvert vokser barna til slik at de danner en bedre forståelse for alle de praktiske vanskelighetene forbundet med det å flytte fra foreldrehjemmet – eller hvor man nå enn vokser opp – til en mye mer usikker tiværelse på “sine egne ben”. Eller for å si det slik: Man oppdager at penger er et nøkkelkonsept, slik at selvstendighet er i prinsippet bare et ord uten meningsinnhold så lenge man må basere seg på sine foreldres gode vilje – eller hva som enn driver dem – til å yte subsidier.
Etter hva folk forteller meg – jeg husker det ikke selv – var jeg en sånn unge da jeg var liten. Jeg bare vandret avgårde og kom typisk ikke hjem igjen før jeg ble sulten eller noe. Jeg vet ikke hva dette handler om. Jeg har jo aldri prøvd å rømme hjemmefra i noen konvensjonell forstand. Imidlertid har jeg bodd for meg selv siden jeg var bare femten år gammel. Rett etter ungdomsskolen. Dette var ganske tøft blant mine jevnaldrende på den tiden. Alle som har fått selv det minste lille fotfeste i “den voksne verden” får jo automatisk høy status. De har “fått til noe” innenfor et felt som denne aldersgruppen har tildels ganske mye nerver i forhold til. Hvordan etablerer man seg som selvstendig individ? Det er en gåte som har mange løsninger, uten noe “sant svar” som alltid gjelder for alle. Men økonomisk selvstendighet bør sannsynligvis være et vesentlig element i bildet. Hvor får folk pengene sine fra? Dette sier noe om hva slags mennesker de er. Du vet. Hva slags standarder de praktiserer. Utvinner de sine egne ressurser eller baserer de seg på å naske fra andre? Selv er jeg som alle vet verken marxist eller hegelianer men jeg anerkjenner ikke desto mindre poenget med at det å utnytte folks “arbeidskraft” i egen vinnings hensikt er omtrent det ondeste noen kan gjøre i denne verden. De prøver å fordunkle ting med alskens “positivt kodet” tåkespråk om arbeidsgivere, medarbeidere og hva har du, men når sannhetens regnskap skal gjøres opp er navnet på slik virksomhet kannibalisme. Når man lever av å “spise” andres livsenergi. Etter min mening kreves det ingen særlig høy intelligens for å oppdage hva menneskehetens hovedproblem består i: Jakten på penger. Hva slags moral man siden holder seg med i forhold til dette er et annet spørsmål. Uansett hvor god eller ond man er som individ står jo alle overfor den samme utfordringen: Du må skaffe penger. Hver dag. Gjennom hele livet.
Det er ellers mye et spørsmål om hva det egentlig går an å eie i denne verden. Loven sier noe. Moralen sier noe. Ut over dette har vi hvor mange “meninger” som helst om saken ute blant folk, gjerne arrangert i forhold til hva som er fordelaktig for dem selv. Ingen stiller noen seriøse spørsmål rundt om folk er selveiende. Det går an å kontrollere andre gjennom ymse former for manipulasjon – ikke minst sånt som handler om distribusjon av penger – men eie dem, slik man for eksempel kan eie en hund eller noe annet slags husdyr, kan man aldri. Alle har etter loven rett til å “gå sine egne veier”, gi og ta noen forpliktelser man eventuelt måtte ha, så som gjeld og annet som folk ikke lett gir slipp på. Men gitt at man ellers ikke skylder noe i noen slags retning; folk er selveiende og kan gjøre som de vil. Dette er fundamentalt. Det finnes for eksempel ikke noe sånt som “grunnløs skilsmisse” (som de forsøker å etablere lovforbud mot i USA) fordi bare det at en av partene ikke ønsker å fremføre forholdet er grunn nok. De behøver ikke å forklare dette i noen større grad enn de selv ønsker. Tvangsekteskap er jo et fremmedkulturelt konsept i alle rimelig oppegående samfunnssystemer. Det mumles ellers noe om aktivitetsplikt blant såkalt “arbeidsledige” individer, enten de teknisk sett er å definere som arbeidsføre eller ikke, fordi alle som lever på kannibalistisk vis forstår jo på noe slags underbevisst plan at hvis folk ikke jobber så produserer de heller ikke noe som man kan stjele fra dem. Hvis det ikke er “bevegelse i økonomien” vil heller ikke alle de snedige oppleggene deres for å knipe litt her og litt der fungere i henhold til sitt formål. Ikke minst derfor var det så mye panikk blant de “høyreorienterte” under pandemiens nedstengningsfase. De lever jo av andres arbeid. Ergo har de heller ikke noe å leve av hvis folk ikke er i arbeid. Hva skal da skje med dem? Jeg husker ikke tittel eller noe mer, men i en film jeg så en gang hang jeg meg litt opp i at en fyr ble fremstilt som “taper” – til tross for at han selv opplevde sitt nye liv som mer umiddelbart tilfredsstillende – fordi han gikk fra å være “børsmegler” til å bli “bygningsarbeider”. Det hele koker selvsagt ned til hvor mye penger han (ikke) tjener. Moralen i historien var noe med at man får som straff at man heretter må “leve som en taper” hvis man driver med – eller rettere sagt blir tatt for – innsidehandel og andre typer ulovligheter i finansmiljøene. Hva skal man tenke om sånt?
Folk sier at prostitusjon er verdens eldste yrke, formodentlig basert i tanken om at man uansett må “betale” på noe slags vis for all den sex man får, men jeg vil påstå at faggruppen håndverkere nødvendigvis må være betydelig eldre. Det er jo vanlig å vise sånne tendenser lenge før man fatter noen seriøs interesse for seksuelle affærer. Alle håndverkere jeg kjenner drev og tuklet med alskens materialer lenge før de valgte dette yrket. Det virker ellers ganske åpenbart hvordan dette henger sammen. Folk som aldri var interessert i “praktiske ting” mens de var små vil neppe utvikle interesser i slik retning senere i livet. Men hva vet jeg? Snåle ting skjer. For eksempel legger man stadig merke til at folk vegrer seg mot å bli kannibaler, selv om de er “født inn i denne verdenen” og foreldrene befinner seg på den lokale rikdomstoppen. Det finnes minst like mange historier om individer som “krysser klassegrensene” som om de som rømmer hjemmefra. Ofte er det èn og samme sak. Uansett er saken at systemet er ikke vanskelig å få øye på. Alle vet hvordan opplegget virker. De rike vil automatisk bare bli rikere, med mindre de aktivt går inn for noe annet, mens de som har lite vil oppleve livet som stadig mer arbeidssomt og stressende jo mindre de har. Jeg vet ikke verken hvor eller hvordan man trekker opp grensene for “økonomisk uførhet” men jeg ville vel kanskje foreslå at hvis en plutselig utgift på rundt ti tusen vil knuse økonomien din for flere måneder fremover, så er du ganske dårlig stilt. Man bør kunne ta sånt på strak arm uten å knipe i noe annet enn budsjettet for “andre fornøyelser” for en stund fremover, gitt at man ellers jobber normal førtitimersuke. Hvorfor skal noen noensinne måtte jobbe mer enn åtte timer om dagen, fem dager i uka? Det virker ikke rimelig. Det er selvsagt en privatsak hvis det er sånn man legger opp penger til å kjøpe seilbåt eller hva vet jeg, men man burde ikke måtte ta på seg masse overtid for å betale tannlegen, bilmekanikeren og den typen ting. Filosofisk sett er det åpenbart at den globale klimasituasjonen, plastforurensningen og resten av elendigheta henter all sin energi fra det kontinuerlige kravet om å “skaffe penger” på enhver måte som ikke er direfte straffbar — men noen ganger selv det også. Det kommer mer an på om man føler seg rimelig sikker på å ikke bli tatt enn om man har moralsk magemål til å bryte loven. Vi lever i ganske nihilistiske tider sånn sett. Mønsteret er grellt synlig for svært mange, om ikke et flertall av alle mennesker. Men ting fortsetter bare som før. Hva annet kan vi vel gjøre?
