Episteme (fra gresk επιστήμη (episteme), «vitenskap», «viten», «kunnskap») betegner i gresk filosofi sikker viten, i motsetning til doxa, som betyr antakelse. Episteme oppfattes som å stamme fra en fornuftserkjennelse, mens doxa beror på sanseerfaringen. Filosofen Michel Foucault brukte begrepet i boken Ordene og Tingene (1966), i betydningen en etablert sannhet som ligger under alle diskurser i en bestemt epoke.
(Wikipedia)
Foucault er mer eller mindre hva man ville fått hvis Nietzsche var fransk og levde på 1980-tallet. En av postmodernismens rockestjerner, men han ville neppe giddet å ta noen debatt med de som nå lever av å agitere mot “kulturmarxisme”. Jeg tror ikke engang han ville ha identifisert seg som postmodernist (eller vanket sammen med de som gjør det) dersom han var i sin velmakts alder i dagens verden. Han var den typen som liker å ligge hundre år eller deromkring foran alle andre. Gudene vet hva det betyr nå. Kommer det engang til å finnes noe samfunn om hundre år? Jeg tipper ja, men jeg føler meg ikke sikker. Det er uansett ikke mitt problem, jeg kommer definitivt ikke til å være her om hundre år, men jeg tenker at dagens filosofer kanskje er litt preget av at menneskenes samfunn ikke oppleves “stabilt” på samme måte nå som for femti eller hundre år siden. Det virker ikke som noen selvfølge at vi skal ha et arrangement som ligner på dagens samfunn når vi passerer år 2100. Jeg vet selvsagt ikke mye om hva Foucault og Nietzsche tenkte mens de levde, bortsett fra hva de skrev, men om man skal dømme etter dette så virket det ikke som om de særlig ofte vurderte seriøst om hele sivilisasjonen ville kollapse.
Det er vanskelig å “tenke historisk” om den tiden man selv lever i. Først når alle regnskap er oppgjort og alle de involverte er døde kan man begynne å snakke om hva de egentlig gjorde — og hvordan det ene henger sammen med det andre i det store bildet. Imidlertid vil man etterhvert som man fordyper seg i historien utvikle en vane med å tenke i “lange baner”, noe som gjør det enklere å forstå tilsynelatende umotiverte ting som maktmennesker gjør. “Isolerte hendelser” er ikke like isolerte når man tolker dem innenfor en kontekst som strekker seg over lang tid, mye lengre enn et individuelt menneskeliv. Hvis noe skjer med en regelmessighet på to hundre år er sjansen stor for at man aldri vil oppleve det, men selv om man gjør det vil man bare oppleve det èn gang. Hvis vi øker hyppigheten til femti år får vi den situasjonen de har når bambusen blomtrer i India – èn gang hvert femtiende år – og rottebestanden øker dramatisk (på grunn av alt nedfallet og det ene med det andre). Gamle mennesker husker det fra sin ungdom, mens de som sitter med den politiske makten har aldri sett noe sånt før. For dem er det ekstraordinært, men de vil heldigvis av instinkt sannsynligvis velge å gjøre det rette: Ingenting. Det går over av seg selv. Ting har vært sånn siden lenge før menneskene kom på banen — og slik vil det forbli så lenge det finnes bambus. Hvilket bringer meg til en av livets mest gylne regler: det handler ikke om deg. Se på kalenderen. Har du bursdag i dag? Dette er en menneskelig tendens som ligger et eller annet sted mellom paranoia og narcissisme. Det ser ut som de to står og snakker om meg. Glem det. Du er ikke interessant. Fra deres synsvinkel er du bare en del av landskapet — men det er klart at de kan begynne å snakke om deg hvis de oppdager at du sitter og stirrer på dem. Sånt er jo ikke bra. Hva er det du vil? Har vi et problem her eller hva?
Dagens fagmessige historieskrivning ligner mer på politirapporter enn enn eldre tiders mer fantasifulle spekulasjon. For det første er det ikke lenger noen som tolker alt de snubler over ut ifra hva som står skrevet i bibelen (selv om sånne selvsagt finnes) eller noe som helst annet sted for den saks skyld. Det er lov å spekulere på bakrommet, men man går til retten bare med det man kan bevise. Det gjør definitivt mer skade enn nytte når folk henger seg opp i karakterer som er nevnt i bibeltekstene. Det er ikke engang hjelpsomt i forhold til det å “forsvare troen” i objektiv forstand, selv om det eventuelt lindrer deres personlige og private angst å klage høylytt over at det arkeologene finner ikke stemmer overens med “skriften” (eventuelt “tradisjonen”). Etter min mening kan vi generelt si at hvis ens tro (i religiøs forstand) lar seg forstyrre av hva slags potteskår de finner på hvilket sted, så har man sannsynligvis feil fokus. Troen handler om noe helt annet. Faktisk så er det ikke urimelig å si at det er en marxistisk fordom å henge seg opp i materielle tilstander – før, nå eller siden – som de drivende faktorer i historien. Jeg sier ikke at de er uten betydning, bare at det er typisk marxistisk å se på økonomien først av alt. Selv synes jeg det er komisk. De største antimarxistene er samtidig de største marxistene, nesten som når mystikerne som driver med moderne fysikk erklærer at partikkel så og så er sin egen antipartikkel innenfor supersymmetrien. Hva skal du si? Man tar det til etterretning. Selv er jeg jo ateist herfra til Haugesund, men hvis jeg skulle stiftet religion og bestemt all teologien ville jeg brukt en stor porsjon Plotin med en liten dæsj islamsk mystikk og sagt at Gud har gitt deg evnen til å sanse en verden som ikke er materiell. Hensikten med menneskelivet er imidlertid å finne seg selv innenfor den materielle tilstand og befri seg fra alle lengslene som sliter i kroppen og sjelen. Det er en gåte. Men den er ikke uløselig.
Men som sagt, jeg er filosof. Å starte religion lyder som å spille bondesjakk, eller kanskje enda bedre, drikke seg dritings på bondesprit og gå opp i myra for å drive med litt bondeboksing nedi gjørmehøla. Jeg forstår hva man skal gjøre, jeg gidder bare ikke å være med på det. Kom med noe mer interessant, hvis ikke blir jeg nødt til å fortsette feltstudiene mot en prelogomena til langsom strukturdannelse i overflaten av maling som tørker. Man velger jo det mest fascinerende emnet blant de alternativene man har, ikke sant? For noen – også meg – kan det bety å skrive noe. Sjonglere med ord. Sprette dem mot veggen. Sånne greier. Det er morsomt en stund, så blir det nok.
