Galicja består av to deler: Lille-Polen med Krakow og det egentlige Galicja med Lodomeria. Navnet Lodomeria er latinsk avledning av bynavnet Vladimir (russisk) som er den nåværende Volodymyr (ukrainsk, Wlodzimierz på polsk). Det østlige området har også blitt kalt Rødrussland eller Røde Ruthenia. Under habsburgernes styre var de største folkegruppene etnisk polske, etnisk ukrainere (kalt ruthenere av habsburgerne), etnisk tyske og jøder. Etniske polakker dominerte området politisk. Tidlig av 1800-tallet var den galicjske bevegelsen orientert mot Russland og anså ruthenerne som etnisk sett en slags russere. Rundt 1900 kom en ny generasjon som betraktet galicjerne som en slags ukrainere og de så for seg Øst-Galicja som kjernen i en fremtidig ukrainsk stat. I Russland var det liten politisk frihet og en del ukrainske nasjonalister slo seg ned i Galicja som var habsburgsk. På slutten av 1800-tallet flyttet et stort antall jøder, såkalte østjøder, fra fattigdommen i Galicja til hovedstaden Wien. Wien virket tiltrekkende på jødene blant annet fordi det kulturelt var en tysk by.
(Wikipedia)
På noen fjernsynsbilder uten lyd kunne jeg plutselig se en person som sto og viftet dramatisk med EU-flagget. Det som er en ring av gule stjerner mot en blå bakgrunn. I og for seg ikke spesielt oppsiktsvekkende – jeg vil ikke engang høre hva folk som står og vifter med flagg har å si; de befinner seg jo ikke i noen tilregnelig sinnstilstand – men ved siden av sto en annen person og viftet med noe som så ut som det engelske nasjonalflagget. Hæ? Hvordan går de to sammen? Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var bilder fra Georgia. Det røde korset mot en hvit bakgrunn er jo Sankt George sitt kors, som opplagt har noe med navnet Georgia å gjøre. Ting er litt kaotiske der borte nå for tiden. Det virker som om det også er litt varmgang i tenkamentet hos nettfolket. Vi har de vanlige for og mot og de har begge dannet noe som ligner litt på en supporterklubb for et fotballag, eventuelt en religiøs sekt, eller noe. Fornuft driver de uansett ikke med.
Norges nasjonalbudsjett er på omtrent 2400 milliarder kroner. Se for deg at en person med 600 milliarder i formue hadde samlet all politisk makt i Norge på sine egne hender. For ordens skyld kan det nevnes at norges rikeste enkeltindivid oppgis å ha en formue på 30 milliarder, altså i en relativ forstand bare fem prosent av rikdommen som kontrolleres av oligarken Bidzina Ivanishvili, Georgias rikeste mann og den som kontrollerer det politiske partiet Georgias Drøm, også bare kjent som “Kotsebi”. Folk i Norge ville vært svært lite fornøyd dersom en enkeltperson som kontrollerer en formue like stor som en fjerdedel av statsbudsjettet også hadde vært honorær generalsekretær for det regjerende politiske partiet. Du kan jo selv tenke deg. Norske rikinger emigrerer utenlands, de starter ikke et poltisk parti for å overta staten og omskrive loven til sin egen fordel. Det første fremkaller bekymring. Det andre ville fremkalt høye angstskrik og store demonstrasjonstog, slik vi forsåvidt kan observere i Georgia. EU-motstanderne har alltid hatt noen ganske uhyggelige sengekamerater, men det begynner å bli litt drøyt når de fantaserer om Putin og det nåværende russiske opplegget som et bra alternativ til det såkalte “EU-tyranniet” av synkronisert diplomati, byråkrati og industristandardisering.
Det har vært mye opp og ned med Norge over de seneste 1200 årene men landets territoriale integritet har aldri vært noe seriøst spørsmål. Ingen går rundt og sier at Norge egentlig bare er en del av Sverige; dette med egen stat og eget språk er bare en forbigående psykotisk vrangforestilling. Selv under dansketiden var det hele veien full klarhet rundt dette spørsmålet. Norge er “sitt eget land” som befinner seg slik og sånn, med grenser her og der, men det er også et “dansk skattland” — ikke ulikt hvordan dagens opplegg fungerer mellom Skottland og England. Du kan jo selv prøve og se hvor bra det ender for deg hvis du går på en skotsk pub og argumenterer høyt for at Skottland ikke egentlig eksisterer, det er bare en vrangforestilling hos enfoldige mennesker. Du må regne det som flaks hvis de bare bortviser deg fra stedet. Det kan ellers ofte bli ganske “varmt” rundt sånne temavalg. Historisk sett har det jo vært mye surr med hvor grensene går og hva landet skal hete både her og der i verdensdelen Europa. Det har vært mye krig. Herregud. Har du lest noe særlig om historien? Det har vært fullt hardmetallisk kjør av politisk drama og narcissistiske autokrater i tusenvis av år. EU er først og fremst et fredsprosjekt som selvsagt i utgangspunktet der og da – altså ved det opprinnlige stiftelsestidspunktet – var overveiende motivert av erfaringene fra Den andre verdenskrigen, men ikke bare av disse. Alle kan jo selv lese seg opp på alt som hare foregått gjennom tidens løp. Det er ikke småtterier. Mennesker er noen ekstraordinært fæle dyr som ikke fungerer bra uten grenser, både bokstavelig talt og i enhver overført betydning. Enten man setter sine egne standarder, eller man “bare” forholder seg til det alminnelig gjeldende, demokratisk utarbeidede regelverket, som er å betrakte som et minimum. Det er gulvet, ikke taket. Poenget med sånne tiltak som EU og NATO er ikke bare at de skal favorisere hverandre internt i forhold til handel og internasjonalt samarbeid – et vern mot “ytre finder” av alle slag – men det handler minst like mye om at det ikke egentlig går an å starte noe “internt” mellom medlemslandene, uten at det angår også alle de andre. Væpnet konflikt mellom nabostater er ikke aktuell politikk innenfor EU-systemet.
Nordmenns typiske tendens til å være politisk naive handler sannsynligvis om at vi aldri har hatt noe som ligner på krigen i Ukraina. Visst var det krig i en måned eller deromkring – teknisk sett – mellom Norge og Tyskland i 1940, men det var på alle måter rått parti. Mesteparten av “krigen” var et spørsmål om å forholde seg til en fiendtlig okkupant på bakkenivå i Norge. Vi snakker jo om frigjøringen i 1945, ikke om “våpenhvilen” eller “fredsavtalen” som ville vært mer naturlige ord å bruke om opphøret av en krigstilstand. Folk hadde en viss grad av frihet i Norge så lenge de ellers holdt kjeft og ikke gikk i veien for tyskerne, men hele landet var i praksis en “fangeleir” som levde undet et svært strikt og brutalt regime. Det tok ikke mye for å havne i trøbbel og mange – jeg vil si de fleste – som gjennomlevde denne erfaringen var svært forbitret over det for resten av sine liv her på jorda. Imidlertid er jo de fleste av dem borte nå. Selv de som ble født i løpet av krigsårene og som derfor i det minste kan huske noe av den umiddelbare etterkrigstiden under påvirkning av foreldre og andre voksenpersoners stadige historiefortelling om saken begynner å bli svært få. De som lever i Norge i dag – med visse unntak – kan bare huske fred i sine egne liv. Du vet. Til en sånn grad at de oppfatter dette som normalt, hvilket er fullestendig fette naivt. Fred og velstand er jo unormalt i vår verden. Vi kan se på et bilde av matretter men vi kjenner ikke smaken deres før vi har prøvd dem, eller eventuelt vet så mye om ingredienser og kokkelering at vi kan fantasere på et realistisk grunnlag. Hvem i Norge har egentlig noen krigserfaring å snakke om? Bare de som har vært i “utlandet” og oppsøkt det, eventuelt de som har flyktet derfra og senere havnet her. Alt vi andre har er bilder, og “det vi hører”. Alt vi har av faktiske åstedsvitner er de som overlevde på Utøya, de som var tilstede under Pride-skytingen pluss noen andre som sto i nærheten av “noe som smalt” noen gang, men krigstraumer i noen bredt anlagt forstand har vi ikke i Norge. Det tar et par generasjoner å få sånt på så lang avstand som vi har oppnådd.
Sør for Russland ligger Georgia – og resten av Kaukasusregionen – mens sør for dem igjen ligger Tyrkia, Irak og Iran. Sør for Tyrkia finner vi Syria — men lenger sør enn dette går vi ikke i dag. Der er det jo også “uroligheter” av en karakter som vil skape et historisk ekko gjennom mange generasjoner, om ikke for all fremtid. Geopolitikk handler tradisjonelt sett om ressurskontroll og er et spill mellom stater, ikke personer, eventuelt kan vi snakke om “konger og keisere” men det betyr i praksis det samme som “stater”. Privatpersoner med napoleonske ambisjoner er forsåvidt ikke noe nytt i verden, men det er definitivt umoderne — og det er vanskelig å se for seg noe mer fundamentalt udemokratisk enn “sterke menn” (som også inkluderer alle eventuelle “sterke kvinner” i akkurat denne sammenhengen) og deres metoder for politisk kontroll og problemhåndtering. Det er jo ikke akkurat noen nyhet at makt gjør folk sinnssyke. De klarer aldri å glemme den følelsen siden, som forsåvidt – men uten sammeligning forøvrig – ligner litt på krigserfaring. Blant annet derfor er det nødvendig med en strikt tidsbegrensning for statsledere. Vi kan jo ikke tillate en situasjon hvor en enkeltperson dominerer en hel generasjons forestillinger om hva “statsadministrasjon” betyr. Herregud. Tenk gjennom saken. Det handler ikke om hvor bra eller dårlige de er men om hva slags preg de setter på samfunnet. Hvis det var opp til meg ville jeg satt et makstak på fem år, og kun èn gang. Lenger enn det bør ingen være statsleder. Det samme partiet kan forsåvidt vinne valget også neste gang, men de må i så fall presentere en ny statsministerkandidat. Og sånn fortsetter det, helt til ingen lenger kan huske navnet eller se forskjell på noen av dem. Det er bare Statsminister Whatever som gjør jobben akkurat nå.
For å ikke forveksle Galicja i øst – som noen også kaller Rutenia – med Galicia i vest, som er den delen av Spania som ligger rett ovenfor Portugal, skriver man navnene litt annerledes på norsk. Engelsk er litt mer her og der, men det trenger vi ikke bry oss om. Denne bloggen praktiserer i det minste et noenlunde anstendig norsk språk, som ikke behøver noen gode råd fra det engelske surret med begreper (som jeg mistenker å være den dypereliggende årsaken til at såpass mange nordmenn bruker såpass mange engelske ord og vendinger såpass ofte). Norsk er – i likhet med tysk – et presist språk som er designet for å beskrive virkeligheten, mens engelsk er mer “poetisk” og designet for å beskrive følelser. Vi hører vitsing om sånt hele tiden og mistenker at det handler om “nasjonal karakter” hos folkeslagene, mens det egentlig handler om hva slags virkelighetsoppfatning språket legger opp til. Eller rettere sagt hva slags grunnsyn de baserer det vi kaller den mer detaljerte og individualiserte virkelighetsoppfatningen sin på. Ingen ser for eksempel for seg at det vil bli store endringer i den praktiske politikken innenfor verken utenriksdepartementet eller justisdepartementet i Norge selv om regjeringene kan skifte. Hva skulle det i så fall bety? Den utenrikspolitiske entiteten Norge ser jo ikke noe annerledes ut utenfra enten statsministeren heter Jonas, Jørgen, Erna, Adele eller Mustafa Muhammed. Og rettsprinsippene som justissektoren jobber etter er ikke essensielt politiske i sin natur, så det ender som regel bare med å legge kabal om hvem som skal få hva slags penger. Norsk politikk er veldig banal. Nesten alt handler om hvem som får penger og hvem som ikke får det. Dessuten er det noe med “distriktsutbygging” som jeg tror er kodespråk for liberale naturødeleggelser i stor skala. Hva er folket opptatt av? Ting er veldig annerledes i Norge enn i Georgia, for ikke å si Ukraina. De har helt andre bekymringer enn oss. De ønsker seg inn i et geopolitisk samarbeidsforhold som gjør det “svært usannsynlig” at det skal oppstå noen væpnet nabokonflikt i forhold til noe annet land, eventuelt en intern separatistgruppe.
Som jeg har nevnt ved et par anledninger befinner jeg meg i bevegelse. Detaljene er fortsatt ikke ferdig utarbeidet, men det har i det minste blitt etablert at jeg skal i retning av Galicia – altså i vest, det vil si Spania – selv om det fortsatt er aktuelt å se på noen muligheter i Bierzo-Ancares (som tilhører regionen Leon) og lengst vest i Asturias, men de er i den praktiske verden bare annerledes navngitte deler av det samme landskapet. Det grønne Spania er ikke noen egen ting i Norge, ihvertfall har jeg ikke inntrykk av det, men man kan kanskje tenke på det som lavbudsjettsversjonen av Sveits. Det går jo i praksis ikke an å flytte til Sveits hvis man ikke er rik, men i Spania stiller de lavere krav. Ikke desto mindre stiller de krav til dokumentert inntekt, egen økonomisk forsørgerevne og det ene med det andre, i størrelsesorden 2000 euro i måneden, enten som stødig inntekt/pensjon eller som oppsparte midler, men det er jo bare en byråkratisk mølle som går sin gang. Det virkelige problemet er språket. Kan du ikke spansk? Da er det bedre å satse på de etablerte turistghettoene i sør. For eksempel inbiller jeg meg at det finnes et eget “norsk miljø” i Alicante-regionen et sted, og det gjør definitivt det på Gran Canaria, men ihvertfall er det (mer) vanlig at de snakker engelsk på de kantene. Det kan man aldri regne med når man beveger seg utenfor de typiske turiststedene, selv om det naturligvis forekommer noen ganger, særlig blant de yngre, som er på nett mer aktivt og så videre. Egentlig som her. Eldre folk liker jo dårlig å måtte snakke “utenlandsk”, eller egentlig å måtte forholde seg til alskens “nye påfunn” i det hele tatt. Såpass mye vet vi om mennesker. Vi er mystiske, men ikke så mystiske. Det finnes et system i galskapen. Dette med å oppføre seg som folk betyr jo ikke noe annet i Norge enn i Spania – eller for den saks skyld i Georgia og Ukraina – men vi har kanskje ofte litt annerledes forventninger når vi er “godt vant” og har vokst opp i et samfunn som for det meste fungerer bra.
