Ung, stolt og umenneskelig

Si Israel va, España no.

Dette er den kortest mulige sammenfatningen av Spanias holdning til Melodi Grand Prix (Eurovision Song Contest). Hvis Israel skal være med, så uteblir Spania. Samtidig uttaler statsminister Pedro Sanchez at Spania forsvarer Europas ære. Det er et ganske interessant utsagn. Ære? Hvem snakker om ære i den postmoderne virkeligheten? Det eneste som betyr noe innenfor vår nyliberalistiske samfunnsmodell er jo fortjeneste. Ting har ingen verdi hvis de ikke genererer profitt for sine eiere. Andre verdier eksisterer ikke. Hvis det ikke kan måles i penger – som en positiv gradient innenfor en fortjenestemodell, for å være helt eksakt – så er det sannsynligvis et negativt hinder for utviklingen og fremskrittet. Du vet. Noe som står i veien for menneskehetens fremgang. Ære har ingen kapitalverdi. Ære er bare en følelse. Ære eksisterer bare som et hinder for kulturell fremgang i tilbakestående områder av Pakistan og den typen land.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Arete er et gresk ord som best kan oversettes med dugelighet på norsk. Samtidig dekker det også betydningen av ordet dyd, når det brukes til å beskrive karaktertrekk. Det norske ordet ære kommer fra arete. Men det er viktig å poengtere at arete – og dermed også ære – ikke bare er en holdning, det handler også om materiell kompetanse. Handlekraft er med andre ord en essensiell komponent av æreskonseptet. Du kan være hvor dydig som helst – altså “ærbar” – men dette betyr ingenting hvis du ikke også har evnen til å få ting gjort. Det motsatte av ære er skam. Vi kan riktignok også bruke et ord som vanære, for å ta avstand til “nacissistisk skam” – den selvnytende følelsen av å være “spesiell” men på negativt vis – men vi behøver ikke å være så pedantiske her og nå. Alle skjønner hva jeg mener. Det er for eksempel ingen skam å være redd, men hvis frykten motiverer deg til å være feig så vanærer du deg selv. Forstår vi hverandre så langt? Det Pedro Sanchez sier er at Spania tar – i en svært bokstavelig forstand – avstand fra den skammen som Israel bringer over hele menneskeheten med sin fremferd i Gaza (men også de øvrige “okkuperte territoriene” i regionen).

Her er et spørsmål: Hva skjedde etter Den andre verdenskrig med alle de tyske soldatene som hadde tjenestegjort som vaktmannskap og diverse annet i konsentrasjonsleirene? Størsteparten av dem ble bare dimmittert og sendt tilbake til det sivile liv uten noen ytterligere juridisk vurdering av deres status. Man kan jo bare i ganske begrenset grad dømme et lands soldater for å ha begått krigsforbrytelser på et “systemisk” nivå. Likevel kan vi enkelt forstå at mange som hadde sett, gjort og bidratt til uhyrlige overgrep mot mennesker fikk påtaleunnlatelse av rent praktiske hensyn. Forbrytelsene som ble begått av det tyske naziregimet var så store og omfattende at “krigens vinnere” måtte bare sette en strek over mesteparten av det hele for å fokusere på den videre fremdrift av etterkrigstiden i Tyskland. Generelt sett ble bare den øverste ledelsen tiltalt og straffet i Nürnbergprosessene — selv om diverse “nazijegere” fortsatte å dokumentere det som hadde skjedd og bringe enkeltindivider inn foran retten så lenge noen av dem fortsatt var i live. Juss og moral er jo to vidt forskjellige ting. Moralsk sett kan vi påvise “kollektiv skyld” men jurudisk sett er dette en nonstarter. Det var aldri – og er fortsatt ikke – “tyskerne” som utførte nazismens krigsforbrytelser, men møkkflekken preger likevel Tyskland den dag i dag.

Hvem bærer skyld for det som skjer i Gaza? Åpenbart de som befinner seg i “kommandokjeden” fra ordren blir gitt og ned til dens utførelse på bakkenivå, men også de som støtter handlingene, og/eller “later som de ikke ser noe” av hensyn til sin egen bekvemmelighet. Det går ikke an å si at det er “israelerne” som gjør det, på noe slags kollektivt plan av skyld, og enda mindre “jødene” på verdensbasis. I kollektiv forstand kan vi peke på sionister og – med god grunn – anklage dem for å være like avskyelige som nazistene, på den samme måten og av de samme årsakene. De lever i en lallende verden av “herrefolk” og mindreverdige raser, hvor man ustraffet kan gjøre hva som helst mot “undermenneskene”. Det er altså snakk om et moralsk konkursbo. Det motsatte av ære. Imidlertid observerer vi at mennesker som ikke har noe forhold til begrepet ære sannsynligvis heller ikke har evne til å føle skam. De bare gjør ting, innenfor en horisont av dyp eksistensiell nihilisme. Den israelske viljen til å begå krigsforbrytelser ligner til forveksling på den tyske under Den andre verdenskrig. De føler åpenbart at de “har rett” av noen slags mystiske årsaker som ikke er objektivt begripelige. Det er noe psykiatrisk. Eller et fundamentalt avvik fra hele menneskenaturens moralske grunnlag, om du vil. Det er en liten og nesten ubetydelig ting å “ta avstand” til Israels krigsforbrytelser gjennom en kulturell boikott av Melodi Grand Prix, men selv dette fremkaller hysteriske reaksjoner hos et antall nærmest kvalmende skamløse mennesker.

Hva vil skje med de unge menneskene som tjenestegjør ved fronten på vegne av Israels krigsmakt? Det går jo aldri an å bli bra igjen etter at man har krysset alle grenser for normal menneskelig anstendighet. De har mistet en del av seg selv som er uerstattelig. Noen har til og med bare kastet den fra seg, som om “ære og samvittighet” ikke betyr noe for dem. Dette siste gjelder i særdeleshet de som entusiastisk støtter “Israels rett” til å iverksette og gjennomføre et folkemord. Mange av dem kaller seg venner, men dette er ikke noe vennskap. Det er noe annet, men jeg vet ikke hva det heter. En skarpt fremtredende vilje til å forkaste alle andre verdier enn de som kan måles i penger? De som ikke har noen ære vil heller ikke se noe poeng i ærlighet. Ved et eller annet tidspunkt ble de utsatt for moralsk lobotomi og nå har de bare en flatlinje i sitt følelsesliv. Du vet. Summetonen. Alt er like gyldig.