Om mine landsmenns slemme mannslem

Pikken er en kroppsdel som typisk dukker opp i alle andre sammenhenger enn saklige samtaler — eller rettere sagt, når og hvis den blir lagt på bordet betyr dette invariabelt at den saklige delen av samtalen er slutt. Jeg mener selvsagt ikke at noen haler frem selveste kjøttkølla og klasker den i respatexen så kaffekoppene skvetter (selv om dette åpenbart ville gjøre samme nytten), men når debattklimaet innenfor en sak drar seg i retning av klassisk pissekonkurranse, eventuelt når noen “runker foran publikum” via en uanstendig fremstilling av ego, utført med den samme mentaliteten som får folk til å flekke ræv, uten hensyn til at ingen ønsket å se noe slikt. Blotting handler ikke først og fremst om å vise frem kjønnsorganet, men om å bruke de midler man har for hånden til å vise frem en uanstendig side av sjelen.

Alle kjenner det gamle ordtaket: Hvis Gud ikke hadde ønsket at menn skulle runke ville han gitt dem kortere armer. Illustrasjonen ovenfor er en kunstnerisk fremstilling av Scotty of Canada, for tiden det største eksemplaret av Tyrannosaurus Rex vi kjenner til. Som man ser har han kraftige bein og hale, med en kjeft som kan sluke en middels buss i tre kjappe jafs, men armene er gudfader meg patetiske. Der har du definitivt en mann som aldri runker — uten at jeg kan si at jeg vet noe om dinosaurenes kjønnsorganer, man ser jo ikke noe på bildet så kanskje han er en hun, men noe slags opplegg for seksuell omgang må de jo ha hatt, ergo “følelser” som vi kaller det i vår egen art, altså noe slags kodespråk som går i både kroppen og sinnet og som er påvirkelig fra både indre og ytre hold. De vanlige elektrokjemiske tingene gjelder som vanlig for alle biologiske skapninger, spillet handler om nerver og stimulanser.

Tendensen til å tukle med tissefanten handler sannsynligvis mye om at hendene vil nærmest helt naturlig havne i fanget når man lener seg bakover i en komfortabel stol — og dermed har vi det gående. For eksempel er det så vanlig å på distrè vis sitte og klore seg utenpå buksa at begrepet skrittslitasje er en alminnelig non sequitur innenfor skredderfaget når man mener å si at noen er en wankodille. Personlig ville jeg syntes det var kjekt hvis vi levde i en verden hvor menn typisk følte like sterk trang til å dobbeltsjekke all informasjon som de føler for å sitte og nappe seg i reddiken, men sånn er det å være idealist. Kjønnsforhold kommer alltid i veien for den gode hensikt. Han var den typen mann som ofte har stor skrittslitasje på benklærne. Hva slags nevrologisk forbindelse eksisterer mellom sinnet og kjønnsorganet? Kan det for eksempel ved hjelp av egnet måleustyr påvises endret hjerneaktivitet hos en mann før og etter et fast grep rundt egen penis? Kanskje foreligger det en dybdepsykologisk mekanisme som ligner det å sutte på tommelen, altså en form for elektrokjemisk kortslutning som inngir en følelse av trygghet og velbehag, som hvis man klemmer og masserer på korrekt vis vil komme som kaskader?

Av naturlige årsaker vet jeg ingenting om hvordan dette fungerer for kvinner, eller rettere sagt, alt jeg vet er “bruksorientert” — jeg har ingen form for “indre innsikt” i den kvinnelige kjønnsmekanikk og det oppstår sjelden sosiale situasjoner som innbyr til denne typen samtaler. Hei. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at du satt og gned deg på fitta. Vil du snakke om det? På den annen side, når man via de vanlige omveiene siden har kommet til et slikt punkt av intimitet at hun åpner skrevet og oppfordrer deg til å “gjøre noe” vil det ikke fungere bra å svare “hva da?” — enda mindre å innlede et intervju om de funksjonelle forhold innenfor vaginalismen. Som vi ser finnes det en gråsone her. Et kunnskapshull. Et rom for misforståelse stort som en middels flyhangar, for å være eksakt, Hva skal man gjøre? Menn vil ofte ha en typisk tendens til å assossiere sex med “penisaktiviteter” så for alt de vet mener hun kanskje at man skal prøve å putte pikken et eller annet sted inni det slufseopplegget som fremkommer når hun bretter ut og bøyer helt tilbake, som det står på melkekartongen.

Man har de erfaringene man har, dessuten hører man historier. Det er ikke enkelt og heller ikke smertefritt å fomle seg frem til noen slags nominell suksess innenfor kjønnsfaget — men etterhvert som man vokser til begynner det å bli urimelig å flyte på bluferdighet og kokett sjenanse i forhold til hvordan kroppen fungerer. Ikke vet jeg hvordan det er mulig å være “jomfru” helt til langt inn i tredveårene (og mer) – selv mistet jeg dyden da jeg var femten og har aldri senere savnet den – men det er etter min mening et faktum at folk har flere og mer alvorlige nevroser i forhold til seksualiteten (både sin egen og andres) enn på de fleste andre områder. Ser vi biologisk på saken kommer menn og kvinner – på statistisk nivå – inn i det kjønnslige spillerommet med ulike forutsetninger, ulike målsettinger og totalt ulike strategier. Teknisk sett kan jo enhver mann med normal sædproduksjon befolke et helt kontinent hver dag, mens en kvinne bokstavelig talt risikerer livet hver gang hun skrever for noen. Menn er programmert til å deponere et kvantum ejakulat i nærheten av en livmorshals, deretter mister de interesse for saken, mens kvinner er programmert til å dyrke frem fremmede mennesker i magen og ha et nært forhold til dem for resten av sitt liv. Du kan skjønne det blir forviklinger av sånt, fra og med spørsmålet om hva som er formålet med å pule og videre inn i evigheten.

Vi som mener at livet er en komedie har mye moro av det menneskelige parringsspillet. Rett nok skjer det mye fælt og mange opplever ting som påfører dem mental og emosjonell skade, men hvis vi holder oss til de “moderate” er det først og fremt all kløningen vi ler av. Hva annet kan vi gjøre? Vi har opplevd lignende ting selv så vi vet at ingen kan hjelpe dem på dette området. De er nødt til å lære ting om seg selv som ingen kan hjelpe dem med, ikke engang den partneren som de utforsker seksualiteten sin sammen med, hvordan nå enn kortene faller slik sett. Det seksuelle området er jo sjelden særlig planmessig organisert, selv ikke blant de som har hatt den samme faste partneren gjennom mange år, som kanskje ikke engang var den typen partner de hadde sett for seg at de skulle ende opp med, men der er de og nå er spørsmålet om man “får det til å fungere” ettersom konvensjonell visdom påbyr at man bør ha et vellykket seksualliv for å ha et vellykket liv, og et vellykket liv vil jo alle ha, uansett hva de legger i dette. Derfor leter vi etter skatten der ryktene sier at skatten er begravet.