Imponerende god mental hygiene

Jeg vet ikke hvor sensasjonelt det er at Zohran Mamdani vant valget til borgermester i New York, for det var jo hva “alle” forventet skulle skje, basert i diverse meningsmålinger, tallmateriale og statistikk som sirkulerte rundt omkring, foruten de innledende valgomgangenes krystallklare seier til Mamdani over både Andrew Cuomo og den sittende borgermesteren Eric Adams — som begge blir betraktet som enten “Trumps menn” eller som “medlemmer av den etablerte makteliten” eller begge deler. Saken er åpenbart at New York vil ha noe helt annet. Derfor samlet velgerne seg rundt hva som på papiret ser ut som en usannsynlig kandidat til denne stillingen, men som i praksis har “kjørt snøplog” tvers igjennom alle motstandere og all kritikk. Det har også vært diverse andre valg i USA, men Mamdani er den store sensasjonen, som har vært mildt sagt mye omskrevet i mange måneder. Han beskrives lokalt som “a democratic socialist” som vi vel er nødt til å oversette med sosialdemokrat på norsk, så altså en kandidat fra “Arbeiderpartiet”.

Det viktige poenget her er at dette er velgernes vilje. Til tross for massive og aldeles idiotisk usaklige hat-kampanjer mot Mamdani fra den sittende amerikanske regjeringen falt stemmetallene ut som de gjorde, noe som selvsagt har blitt lagt merke til over hele verden. Her i Spania – med en regjering fra Partido Socialista Obrero Español (PSOE) – har Mamdani vært en omtrent så høyt profilert nyhetssak som det går an å få når det gjelder utenlandssaker, så jeg vet ikke hvordan det går an å ikke ha fått med seg hva som har skjedd i den grad man overhodet følger nyhetssendingene på fjernsyn, men det er vel en overraskelse for “noen”. Jeg vet ikke. Hva jeg vet er imidlertid at britenes utdanningsminister Bridget Philipson på forespørsel uttalte at hun “ikke vet noe om saken”. Virkelig? Intervjueren virket litt skeptisk, men britenes minister for høyere og annen utdanning fremholdt at hun “ikke følger med på amerikansk politikk” annet enn litt om hva Donald Trump sier og den typen ting. Seriøst? Britene pleier jo ellers å være nærmest sykelig opptatt av hva som foregår i det kontinentstore landet med hundrevis av millioner engelsktalende innbyggere og de snakker om det minst like mye som de omtaler sine egne innenriksforhold. Så hva er det som foregår?

Regjeringen hans Keir Starmer har profilert seg som sterkt anti-antisemittisk – i den grad dette er en ting – helt siden dette var den strategien de brukte for å felle Jeremy Corbyn og skifte ut partiledelsen. Du vet. Det å erklære støtte til palestinernes sak – som Corbyn gjorde – betyr jo det samme som at du ønsker å drepe alle jøder. Alle vet dette. Derfor må du utryddes med alle midler. Dette er den korte historien om hvordan Keir Starmer ble ny leder for Arbeiderpartiet i Storbritannia. Det skjedde på en skitten og fæl måte — som sannsynligvis ville ha passert mer ubemerket hvis det ikke var for den ubeleilige drapskampanjen i Gaza som startet i 2023. Dette var jo den metoden de valgte for å “renske ut” og kvitte seg med hele venstrefløyen i Labour, som typisk alltid har støttet Palestinasaken, Osloavtalen og så videre, men dette ble altså definert som jødehat av Starmers strategiske mannskap. For eksempel ble den populære “ordføreren i nord” Jamie Driscoll ekskludert fra partiet fordi han hadde latt seg avbilde sammen med filmskaperen Ken Loach, som alltid har vært en “raddis” som støtter alle de undertrykte, agiterer for sosial rettferdighet og alt det der. Konsekvensen av hele greia er at det vil være politisk selvmord å uttrykke støtte eller gratulasjon til Mamdani — som selv altså nylig ble valgt til borgermester i New York, som har den største jødiske befolkningen noe sted utenfor Israel. Interessante tider, som de sier. Folk må “stå på hodet og drite i vinkel” for å være politisk korrekt i dagens Storbritannia.

Mitt inntrykk er at befolkningen i New York først og fremst gikk for en politiker som har noe annet å komme med enn den vanlige støtten til “næringslivet” og den aller rikeste samfunnsklassen. Mer mystisk er det ikke. Zohran Mamdani har lovet bedre forhold for “vanlige mennesker” på en troverdig måte, så vil det siden vise seg hva han klarer å få til i praksis. Det er ingen overdrivelse å si at han ikke akkurat støttes av Republikanerne i alminnelighet og Donald Trump i særdeleshet, men befolkningen i New York har altså valgt ham som borgermester nå, så får det gå som det går. Mamdani har så langt vært en god kommunikator som har klart å unngå alle fellene de har stilt opp for ham, som at han skal være jihadist og kommunist og det ene med det andre, mens han ganske tydelig fremstår som en “folkets mann” uten ideologisk bagasje i noen særlig grad. Visst er det skremmende for mange at han er muslim og bærer et Midt-Østen-inspirert navn, men det ser ellers ikke ut til at han er noe mer eller mindre enn “en vanlig amerikaner” som er flink til å snakke for seg. De har jo historisk sett hatt mye rart sittende som borgermester i New York og dagens situasjon er vel at det er bortimot umulig å overleve på en vanlig arbeidslønn der borte, så man gjetter vel ikke alt for galt hvis man tipper at dette er de sakene han vant på.

Vi avslutter med en søt novellesang fra gamle dagers England.