Andelen mennesker FN klassifiserer som “ekstremt fattige” har blitt mer enn halvert i løpet av de siste tyve årene. Hvorfor? De fleste antar det er en konsekvens av globalisering innenfor verdenshandelen, hvor de soleklare vinnerne har vært middelklassen i fattige land og de superrike i rike land. Lite har skjedd med de mest uveisomt beboende “superfattige” som allerede levde på steinaldernivå i fattige land, mens de som virkelig har tapt på globaliseringen er arbeiderklassen i de rike landene. På 60- og 70-tallet kunne man forsørge en familie på bare èn inntekt fra en industriarbeidsplass (eventuelt andre ufaglærte yrker, for eksempel på lager eller i butikk) men dette blir vanskelig nå i dag, i den grad det overhodet finnes jobber for ufaglærte. Alt sånt er jo satt bort til såkalte lavkostland.
Jeg husker ikke mye fra 60-tallet og jeg hadde naturligvis ingen form for politisk bevissthet, men jeg begynte å danne meg et “selvstendig” inntrykk av verden utover 70-tallet. Jeg husker for eksempel at det var nesten like hipt å være sykesøster (som vi sa den gangen) som å være flyvertinne — og ingen var hippere enn flyvertinnene. Jeg tror ikke noen av disse to yrkene regnes som særlig sosialt høyerestående i dagens verden. Den fremste kvalifikasjon de spør etter er sannsynligvis om de kan ta imot grov kjeft uten å miste roen, på en arbeidsplass hvor alle strikkers tøybarhet forlengst er makset ut. Alle flyr bare rundt og skriker. Dette er definitivt ikke mine besteforeldres verden. Det var deres generasjon som var kongene på haugen da jeg dannet mine tidligste minner. Nå er det mine jevnaldrende som sitter i toppjobbene, gi eller ta et tiår. Vi er ikke sånn som dem. Verden har også forandret seg litt. 70-tallet var som en annen planet. Virkelig.
I den grad vi kan si at det finnes noe sånt som en fundamental marxistisk trosbekjennelse så er det denne: det er alltid økonomien. Hvis vi for eksempel lurer på hvorfor alskens høyreradikalt tankegods har blitt resirkulert og postmodernisert for å harmonere med dagens verden, så er dette altså svaret. Det er økonomien. Her i vesten har de rike nå blitt så rike at ingen skulle ha sett på maken, de er jo konger og keisere alle sammen, med storslåtte palasser og privilegier på høyde med selv sånne som har sitt eget private land å leke med. Imidlertid har tidene blitt stramme og bitre for de lavtlønte, selv om det er blant denne gruppen vi finner de som gjør selve fotarbeidet i samfunnet. Vaktmester- og vedlikeholdsavdelingen, så å si. Det er mer vanlig å være “arbeidende fattig” enn å være på solid middelklassenivå i denne gruppen. Det at ting for det meste går rundt betyr ikke at de alltid vil gå rundt. Hvor mange tåler en plutselig utgift på ti tusen kroner uten at de må svelge dypt fordi dette betyr at de må stramme inn reima og gi avkall på noe, først og fremst ting man gjør bare for tøys og hygge? Mange av de som per i dag befinner seg over fattigdomsgrensen er svært sårbare for “plutselige bevegelser i økonomien” – vi har jo nylig hatt pest og sliter for øyeblikket med krig – og de tåler ikke mange slag før de presses ned under 60% av gjennomsnittlig lokal kjøpekraft, som er den grensen vi bruker. Periodisk relativ fattigdom er en realitet mange kjenner på. Det er alltid økonomien. De sier at man venner seg til alt, men jeg sier at man bør klare å legge sammen to og to når det gjelder økonomisk sårbarhet og vekst i forekomsten av mentale lidelser. Psykisk friske mennesker blir ikke nazister. Økonomien føkker hodene deres og misunnelsen gjør resten.
