Hva man kan ha kunnskap om er en ting, hva som er sant er noe annet. Bare fordi man ikke kan ha kunnskap om noe betyr ikke det at det ikke kan være sant. Det følger derfor ikke fra det faktum at man ikke kan ha metafysisk kunnskap at det ikke finnes noen metafysiske sannheter, eller at metafysikk er meningsløst.
(Store norske leksikon)
De hadde i alle år en politikk med å fornorske titlene til store utenlandske filmer, slik at denne gamle klassikeren med Gene Hackman som “Popeye Doyle” – jeg antar den kvalifiserer som en neo-noir – heter Brennpunkt New York på norsk, mens den het “The French Connection” på engelsk. Jeg skulle likt å ha vært tilstede som observatør i noen av disse faglige møtene som de sikkert må ha hatt da det ble bestemt hva den norske tittelen skulle være både til akkurat denne filmen og en rekke andre. Herregud. Dette er jo “løs gjendiktning” basert på noe som forsåvidt er logisk ut ifra handlingen, men det er ingen oversettelse av originaltittelen, så all “dypere mening” den eventuelt kan ha hatt går tapt. Fordi den originale “franske forbindelsen” var jo korsikanere i Marseille som etablerte seg på 1930-tallet. Opplegget ble en del av intrigespillet rundt Vietnamkrigen. De særlig interesserte kan utforske saken videre selv. Sånn at plottet i denne historien er definitivt “troverdig” i en slik kontekst, foruten at det da også spiller på de hendelsene som etter litt om og men førte til at samarbeidet mellom CIA og franske gangstere kom for dagen.
Men nok om det. Filmen er som sagt en klassiker, så den tilhører en liste over “ting jeg anbefaler”. Som jeg nevnte ved en tidligere anledning var 70-tallet en slags storhetstid for amerikanske auteurs; altså når regissøren har den hele og fulle kontrollen over prosessen. Ordet betyr egentlig autor. Forfatter. Så vi kan si regissørens rolle er som forfatterens, mens alle andre er enten karakterer han har funnet opp, eller de er forlagsfolk som går i veien. Sånt blir det film av. Vi behøver knapt nevne den lange listen over både autoriserte klassikere og kultfilmer som ble sluppet i USA på 70-tallet, og alt begynte med “den nye franske bølgen”. La nouvelle vague. Kunstnerisk sett er denne “franske forbindelsen” helt klart sammenlignbar med det kulturfenomenet de kaller The British Invasion på musikkfronten, som tok av med Beatles og Rolling Stones, sant en drøss andre på 60-tallet, og forble svevende – til tross for navnet – med Led Zeppelin og røkla utover 70-tallet. Hva skal man si? Kulturell kryssformering er kanskje et passende begrep. På 70-tallet er det strengt tatt ikke fransk film som kopierer amerikansk film. Forholdet er omvendt, ihvertfall så langt “metode” angår. Temavalg og karakterutvikling vil jo fortsatt henfalle til “nasjonale idiosynkrasier”. Jeg mener, fransk film er absolutt og definitivt fransk. Sånt er ikke til å ta feil av. Vel, vi har jo først og mest åpenbart språket, men det er også mye mer enn dette. Det er enklere å gjenkjenne enn å definere, men det er definitivt noe. La oss kalle det noe metafysisk.
Hva betyr det at noe er sannsynlig? At man observerer det med sannsynet? Jeg skulle gjerne hatt en sånn superkraft, men det har jeg ikke. For meg betyr det bare “den enkleste forklaringen” — som imidlertid må ha plass til alle kjente og utvilsomme fakta. Kompliserte forklaringer – som krever at mye må stemme for at alt skal gå opp – er ikke sannsynlige. Hvor mange mennesker har du møtt? De fleste av oss er noen jævla kløneaper mesteparten av tiden. Det er alltid noe som går galt. Noen glemmer noe. Andre kommer ikke. Bilen punkterer. Plutselig blir det brann i nabohuset. Hva som helst. Du kan trygt regne med at uansett hva du ser for deg så er det ikke sannsynlig at ting vil spille seg ut sånn. Et eller annet kommer til å treffe deg sideveis hvis du bare har blikket rett frem. Det er de suserne du ikke ser som tar deg ut. Dette var noe min venn thaibokseren sa en dag. Det er litt uff, knuff, oi og pes med å “ta imot innkommende slag” når man går kamper, men det går greit så lenge man skjønner hva motstanderen gjør. Men plutselig er det noe man ikke skjønner og da går alt i svart. Sånn kan det gå. Uansett hvor god du er, hvis du går et antall kamper på ditt eget nivå vil det før eller siden skje med deg også. Det er ikke engang sannsynlig, det er fette idiotsikkert. I Brennpunkt New York er det en tilfeldig hendelse som setter Popeye Doyle på sporet av den franske forbindelsen. Det er ofte sånn. Ting skjer og noen legger merke til noe. De begynner å pirke litt. Snuse på det og studere det. Siden baller det på seg og før man vet ordet av det er hele mannskiten ute av kontroll. De har ikke gode pensjonsordninger for gangstere.