Det varierer litt hva folk mener med å forstå noe. Selv er jeg jo en fette enkel tenker så det må ha noe med forstand å gjøre så vidt jeg kan se. Man bruker hånden til å gripe en gjenstand. Man bruker forstanden til å begripe et konsept. Se? Det er ikke vanskelig å fatte. Til syvende og sist handler livet om redskapsbruk, både i abstrakt og konkret forstand. Vi hamrer og slamrer, bygger det meste, mens vi drømmer om lykken lik en desperat amfetaminmisbruker lengter etter litt rohypnol sånn at de kan få sove noen timer. Hva er det med David Lynch? Han lager jo noen ganske uhyggelige greier, på en måte som er unikt hans egen. Han søker ikke akkurat det komfortable. Hvor får han det fra? Det karakteristiske universet han jobber innenfor er veldig drømmeaktig og befolket av forvridde, bisarre typer.
Alle sier at hans magnum opus er Mulholland Drive – eller muligens Twin Peaks hvis man er av den typen – men selv er jeg kanskje litt i overkant fascinert av den tre timer lange og komplett ubegripelige Inland Empire. Den er en “erfaring” som ikke kan forstås, ihvertfall ikke ved den konvensjonelle forstandens hjelp. Du må ikke tenke mens du erfarer en David Lynch-film. Det kan du gjøre etterpå. Mens filmen ruller består jo kunsten i å ikke tenke og tro at du forstår noe. Sånt er bare forvirrende. Gå heller og se en film med Sylvester Stallone eller noe hvis du er den typen som liker å føle deg smart i forhold til fortellingen. Jeg forstår hva som motiverer disse karakterene. Jeg skjønner ikke hva sånt handler om. Selv føler jeg meg til enhver tid som en idiot og mener jeg har saklig grunn for dette. Det er jo så mye jeg ikke vet. Og det hender så ofte at noe jeg driver med ikke funker som det skal. Bare jammer hele mannskiten.
Hva må til for å føle seg smart? Resultater? Jeg har masse sånt men jeg føler meg typisk mer heldig enn smart når det er noe som går bra. Jeg vet jo at jeg ikke er smart, så dette kan man aldri skylde på. Riktignok har jeg perverst høy IQ men du kan tro hva du vil; dette er ikke noe som hjelper i det store bildet. Det å “se mer” betyr ikke ofte – eller engang på det jevne – at man typisk ser flere gode ting. Verden er et grusomt sted og menneskene er redde. Og de som ikke er redde er noen slags psykopater som jobber med å utvikle sin seriemorderkunst, selv om de teknisk sett ikke myrder noen. Mentaliteten er den samme. Verden er et lerret og menneskene er maling. Jeg ser det forsåvidt litt på den samme måten, bare at jeg ser det som et ferdig utviklet kunstprodukt. Mennesker er ikke en ressurs på tube som man bare kan klemme ut og bruke til å male sin livshistories inderlige drama, eller i det minste noen slags salgbar kitsch. De er en del av motivet som noen allerede har malt. Mennesker er ubrukelige. Nyttige kan de ofte være, til og med hyggelige noen ganger, men de kan aldri “brukes” til noe. Mennesker er ikke materialer. De er ikke engang “ressurser” i en mer abstrakt forstand. Bare psykopater tenker sånn. Ethvert individ er et absurd lite univers i seg selv, full av noe som beveger seg. Mennesker er slik jeg ser det i all hovedsak magiske skapninger. Hulderfolk som har mistet retningssansen, om du vil, og nå står de til knes i gjørma og roper på hjelp. De vet ikke hva de er, hvor de er, hvor de kommer fra, eller hva som er meningen med alt dette. Man bare liksom våkner opp en dag og innser at man har svært liten kontroll over ting.
Kjenner du til Antonin Artaud? Det er opp til deg selv om du vil google, men poenget er at han er en nøkkelfigur for å danne en bredere kunstforståelse. Ikke så mye mannen i seg selv, eller hans verk, men i kraft av sin innflytelse over ikke bare andre individer men “selve kunsten” som et menneskelig aktivitetsområde. Han var definitivt en influenser i ordets mest bokstavelige forstand. La oss sammenligne med det de sier om bandet Velvet Underground. Det var ikke særlig mange som kjøpte plata deres men alle som kjøpte den startet selv et band like etterpå. For eksempel er hele den godt kjente japanske dansedisiplinen de kaller butoh – the dance of darkness – basert på Artauds metafysikk. Livet er grusomt og ubegripelig, deretter dør man. Men først har man en håndfull tid som man – i en relativ forstand – kan disponere som man selv ønsker. Bli rik. Bli fattig. Ta en jobb. Kjøp et hus. Vær tro eller utro i kjærlighet. Reis på ferie til Bahamas. Alt er i utgangspunktet åpent og fritt, ihvertfall fra et norsk perspektiv. Det er ganske stor varians i “livslystene” og folk kan være så forskjellige at de i praksis ikke forstår hverandre engang på et overfladisk plan. Derfor har vi prinsipper. Vi forstår kanskje ikke hverandre men hvis begge kan forstå prinsippet så har vi jo etablert en plattform for kommunikasjon som fungerer på det praktiske plan. Altså, selv om vi verken snakker med eller til hverandre i noen meningsfull forstand, så snakker vi ikke desto mindre om noe som interesserer oss begge. Vi er tilstede i det samme universet.
Karakterene David Lynch typisk skaper er ikke “troverdige” i den virkelige verden, de er fabelskapninger, men kanskje nettopp derfor rammer de oss på en “troverdig” måte likevel. Det er mye Per, Pål og Espen Askeladd på fleinsopp i Los Angeles, for å si det slik. Absurditeten i historiene hans ligner ikke på “selve livets absurde tilstand” men de har i det minste absurditeten til felles – slik sett er karaktertegningen hos David Lynch litt i slekt med Brødrene Coen – sånn at vi kan forholde oss til det som teatralt drama. Vi tror uten å egentlig tro, om du vil. Det er ikke virkeligheten vi observerer. Det er en drøm. Og det er først og fremst noen annens drøm; som de viser oss i form av en kunstproduksjon. Så hva er det meningen at vi skal tenke? Det sier David Lynch selv lite om, til tross for at han alltid blir spurt om dette når han stiller til intervjuer. Eller rettere sagt, han svarer alltid noe, men om det er en “ledetråd” vet bare han selv der han sitter og smiler lurt. Opplegget hans minner meg om opplegget til frimurerne. Hemmeligheten er at de ikke har noen hemmelighet, men så lenge de har mange “søkere” har de alltid mange nyttige idioter til disposisjon. De vil betale for “ledetråder” ved å utføre alskens små oppdrag. Alle danser når fløytespilleren er på jobb. Det David Lynch jobber med er rett og slett bare abstrakt historiefortelling. Forstår du for eksempel Vasilij Kandinskij? Eller Mark Rothko? Jeg mener, alle forstår noe når de stirrer ned i denne avgrunnen, eller kanskje “lar seg suge inn” er bedre å si, men det handler mer om assosiasjoner i fantasien enn sånt som man kan eller bør håndtere med forstanden.
