To forbrytere er satt i fengsel isolert i hver sin celle. Anklageren er overbevist om at de har samarbeidet om en forbrytelse, men han trenger en tilståelse for å kunne få noen dømt. Begge fangene blir dermed lovt at dersom han tyster på kameraten og kameraten holder tett, vil han slippe fri. Kameraten vil da få en straff på 10 års fengsel. Dersom begge tyster på hverandre, vil begge få en straff på fem år. Men begge fangene vet også at dersom ingen tyster, blir begge holdt fanget i ett år før de slippes fri. Det beste utfallet for begge parter er dersom ingen tyster og begge slipper unna med ett år. Det er imidlertid farlig. Begge fangene får en strafferabatt på fem år hvis de tyster – uansett hva den andre gjør. Det vil si at hvis det ikke finnes noen «konsekvens» for å tyste, vil begge to gjøre det fordi det er bedre enn å stole på kameraten og sitte 10 år i fengsel hvis det går galt. Dermed får vi en Nash-likevekt der begge fangene tyster. Dette viser oss hvordan to aktører som tar individuelle rasjonelle valg i sum kan ta kollektive irrasjonelle valg.
(“Fangens dilemma” sitert fra Wikipedia.)
Det finnes et antall “vitenskapelige studier” av dette temaet. Nok til at allmenningens tragedie (“tragedy of the commons”) er velkjent, det vil si den spillteoretiske situasjonen som oppstår fordi en fellesressurs utnyttes for hardt i nåtid av alle brukere – som jobber bare for sitt eget beste hver og en især – og dermed ødelegger de for seg selv i fremtid. Overfiske i internasjonalt farvann, flathogst – eller brenning – av gammel villskog med dårlig gjenvekst og den typen ting er aktuelle eksempler. I det helt store bildet handler hele klimaproblematikken om at folk “tenker lokalt men handler globalt” heller enn det omvendte. Hver kubikkmeter eksos som slippes ut fra kjøretøy er for eksempel noe som har en målbar global effekt over tid selv om man merker liten til ingen umiddelbar forskjell akkurat der hvor man bor. Alle synes de selv må ha lov til å gjøre som de vil – de kjenner jo seg selv og vet at de er fornuftige mennesker som har en gjennomtenkt plan – men de er ikke like sikre på hva naboen bør ha lov til. Han virker ikke helt trygg alltid. Og sånn går dagene.
Mens fangens dilemma er noe som studeres innenfor alle fag som tar for seg “etikk” så er løgnerens dilemma noe mindre kjent, selv om det følger den samme psykologiske mekanikken: Det finnes ifølge løgnerens virkelighetsoppfatning uansett ingen konsensus rundt hva som er “objektivt sant” annet enn i de aller mest åpenbare tilfellene som ingen gidder å diskutere, slik at vi har i realiteten gående en “informasjonspolitisk konkurransesituasjon” hvor den som skriker høyest, argumenterer best, eller hva som enn gjelder som målestokk der og da, er den som “vinner frem” med saken eller i diskusjonen. Det spiller ikke i seg selv noen rolle om budskapet er “objektivt sant” eller om folk er “enige”. Oppmerksomhet er oppmerksomhet. Også motstand er engasjement av den typen som genererer penger innenfor den reklamebaserte oppmerksomhetsøkonomien. På folkemunne kalles dette å mate trollet og man anbefales generelt sett å ta fra dem oksygenet, så å si, ved å nekte dem den oppmerksomheten de krever. Likevel må man noen ganger engasjere de som driver med falsk og villedende informasjon – som kan være “godt ment” men misforstått, men det kan også være ondsinnet propaganda – nærmere bestemt når det begynner å gå på livet løs. Du vet. Når man anbefaler kreftpasienter å oppsøke astrolog heller enn “skolemedisinere” for å sette saken litt på spissen. (Det er egentlig mest aktuelt i de tilfeller hvor det finnes et underliggende psykiatrisk problem.)
En filosof klarer fint å leve med tilstanden “ingen objektiv sannhet” fordi de tar alt ansvaret hele veien hjem, ved å eklære seg selv inhabil i slike spørsmål. Jeg har ikke det som må til for å “kjenne sannheten”. Jeg har tvert imot alle mulige slags “alternative” tanker og fantasier om mulig hypotetiske årsaker og sammenhenger som jeg vet er bare mannskit – verden kan umulig være så banal – men det er ikke desto mindre morsomt å tillate det absurde, det groteske og det surrealistiske å bevege seg fritt i bevisstheten. Man behøver jo ikke å si høyt det man tenker på. Faktisk så bør man kanskje oftere holde kjeft. Jeg vet ikke. Hva slags erfaringer har du? Mine er “blandede”, men hvis man ønsker å feile på den sikre siden av ting så lønner det seg antagelig å “veie sine ord på gullvekt” som folk sier. Dette er egentlig ikke noe problem mesteparten av tiden, fordi de fleste fornuftige mennesker preges jo en sunn skepsis til sin egen evne til å oppfatte ting riktig den første gangen, så de stiller som regel noen “kontrollspørsmål”, men det er verre med disse som føler veldig sterkt st de ofte “har rett” i sin oppfatning av en sak, et spørsmål eller en problemstilling ofte lenge før de som snakker er ferdig med å beskrive den. Du vet. Når ting passer godt sammen med noe annet som man føler at man har dekning for. Puslespillbrikker som faller på plass. Den typen ting. Hvis man er litt i forkant av ting – i praksis hvis man har et disiplinert sinn – vet man allerede at man tar feil uansett, man bare “feiler bedre” med mer oppdatert informasjon om et emne, fordi uansett hvor godt gjennomtenkt noe eventuelt måtte være i hodet, så er det nede på bakken ting skjer og der finnes det som kjent plenty “overraskelser” som ikke presenterer seg før man setter i gang med noe.
Blant visse svært seriøse fysikere – jeg tenker særlig på Roger Penrose – finnes det litt sans for å blande kvantefysikk inn i debatten om å definere bevissthet (som så langt har vært vanskelig fordi begrepet brukes så forskjellig av så mange). Imidlertid har innvendingen de fleste har møtt disse spekulasjonene med vært at menneskehjernen som miljø sett både er for “varm” og for “våt” til at kvantemekaniske effekter kan ha særlig lengre varighet enn det som for oss oppleves som “momentant” – selv om det for faglærte filosofer lukter Zenon lang vei av dette materialet – men nå har det kommet støtte fra et litt uventet hold, nemlig anestesimedisinere – deres fag handler jo typisk om å “fjerne pasientens bevissthet” for kirurgiske og andre formål, så de må nødvendigvis operere med noen slags faglige definisjoner av virksomheten sin, inkludert grenseverdier for når en pasient er “av” eller “på” – som gjennom noen nyere empiriske forsøk har påvist at visse “mikrotubulære strukturer” som bygges opp av proteinet – eller er det en aminosyre? – tryptofan, til noen komplekse, svært “rene” (nesten krystalliske) rør, som brukes til et utvalg logistiske funksjoner inni cellene våre, viser en markert endring i “frekvens” hos en bedøvet pasient. Teoretisk sett er det mulig at de signalene som sendes gjennom disse “rørene” befinner seg i en kvantemekanisk bølgeform som ikke kollapser til en “ting” før det aktuelle røret utsettes for en forstyrrelse. Hvis dette bærer den veien jeg tror det gjør så står vi rett foran et sett med tekniske bevis for at menneskehjernen fungerer mer som en “kvantecomputer” enn som en vanlig digital innretning. (Google er din venn.) Som alle vet handler det digitale om “logiske porter” som kan ha verdien 0 eller 1, men i en kvantecomputer kan en “informasjonspakke” – som i det digitale universet handler om 0 eller 1 – ha et uendelig antall verdier langs en skala som går fra 0 til 1; det er bare når man gjør en avlesning at denne “bølgefunksjonen” kollapser til èn spesifikk verdi. På tilsvarende vis er det bare når man “gjør noe” at bevisstheten kollapser ned til noe konkret. Inntil dette øyeblikk har jo “alle muligheter vært åpne”. Folk har jo en tendens til å være mer “drømmeaktig vurderende” om tingene de ikke behøver å gjøre noe med der og da, enn om ting det er nødvendig å fokusere på for å få dem gjort. Spørsmålet må bli: Hva eksakt betyr dette? Svaret er at eksakthet ikke er bølgefunksjonens natur, den handler mer om et spektrum av “sannsynligheter” som ikke aktualiseres før man bestemmer seg for noe.
