Det spekuleres mye rundt hva som motiverer folk til å gjøre onde ting. Hvis vi fjerner muligheten for at “det onde” kan være en kosmisk kraft (eller “person”) som selv velger hvor og når det skal slå til, eventuelt gjennom sine særlig utvalgte individer, blir vi sittende igjen med enten et ekstremt tilfelle av dårlig/kriminell moral eller en form for sinnssykdom. Etter min mening er de to sistnevnte de eneste aktuelle forklaringer fra et både et juridisk og et medisinsk synspunkt. Spekulasjoner rundt Gud og Antigud vedkommer verken retten eller klinikken.
Kilde: Store medisinske leksikon
Psykopati er et omstridt begrep for en personlighetstype som er kjennetegnet ved løgnaktighet, manipulering og misbruk av andre mennesker. [….] Man kan være mer eller mindre psykopatisk. Psykopati er således ingen diagnose, men noe man har i større eller mindre grad, gjerne i kombinasjon med andre personlighetsforstyrrelser, og da spesielt antisosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse.
Har det blitt flere psykopater enn det pleide å være? Jeg synes jeg stadig hører folk snakke (eller skrive) om dette. Hvis psykopati er en sykdom har ikke pasienten noe annet valg enn å agere ut symptombildet, og vi må i så fall lete etter svar i genetikk, patogener eller noen slags miljøgifter (for eksempel bly), eller kanskje en kombinasjon av ulike årsaker, men hvis det er noe moralsk inne i bildet snakker vi i realiteten om at folk velger å være onde, hvilket bringer oss tilbake til hva som motiverer dem.
Har vi noen slags psykopatisk zeitgeist, i den forstand at det “lønner seg” å være løgnaktig, manipulerende og en som misbruker andre mennesker til sine egne formål? En sykdom – eller rettere sagt, et symptombilde – kan være noe som “ligger i kulturen” og som fremkommer gjennom tusen små valg fattet av tusen små mennesker hver dag, på en slik måte at pasienten drives i retning av både et forflatet følelsesliv og et psykopatisk handlingsmønster fordi dette er “rasjonelt” innenfor selve livsstilen. Med andre ord, psykopati kan være reaktivt snarere enn proaktivt. “Talentet” var kanskje der hele tiden, men hvis ikke disse egenskapene var etterspurt i samfunnet ville man kanskje ikke ha utviklet dem.
Jeg har ikke selv noen psykiatrisk sakkunnskap, jeg er bare en filosof. Men jeg ser det jeg ser og tenke er hva jeg gjør, så da handler det siden bare om å stille opp fornuftige spørsmål. Det jeg pirker på rent spesifikt er profittmotivet og hvordan dette har blitt introdusert som noe respektabelt i samfunnet siden 80-tallet. Samtidig har vi fått konkurranse og en kultur som handler om selvhevdelse. Etter min mening har vi en situasjon på samfunnsnivå som favoriserer det å utvikle sine psykopatiske egenskaper på individnivå for å oppnå “fremgang”. Å være et sunt og stabilt menneske regnes som mindre beundringsverdig enn det å være en slu jævel som gjør profesjonell karrière og tjener mange penger. For å bli en “vinner” må man spisse albuene og slipe huggtennene, ellers kommer man ikke langt på “markedet”.
