Ordet sjaman kommer fra altai-språket og betyr “vismann”, da i sin mest klassiske forstand, altså et individ som på grunn av sine naturlige talenter, gjennom trening, eller begge deler, har noen slags særlig innsikt i tilværelsens dypere årsaker og virkninger. Altså mer eller mindre det samme som vi i vår moderne verden forventer fra filosofi og vitenskap. Sjamanens virksomhet er bare “magisk” i den samme grad som verden i seg selv er “magisk”. For eksempel ville en vanlig smarttelefon utvilsomt bli oppfattet som en magisk gjenstand av folk som levde på 1500-tallet, selv om de var akkurat som oss i ethvert fysisk og mentalt henseende.
Det er uråd å si noe om hvor gammelt fenomenet “sjamanisme” er, men alt tyder på at det er vesentlig mye eldre enn sivilisasjonen.
Mange henger seg opp i den teatrale effektbruken (noen ganger også i kombinasjon med bevissthetsendrende stoffer) hos sjamaner. Mircea Eliade, som skrev hva som vel ennå regnes som et hovedverk innenfor antropologiske studier av sjamanisme i menneskelige kuturer, har en ganske lang oppramsing av “ting han kunne observere” uten at han begav seg inn i noen tolkning eller forklaring av meningen med det sjamanen gjorde. Søker man på nettet vil man finne et assortert utvalg av selvoppnevnte sjamaner som tilbyr sine tjenester mot et honorar. Noen ganger selger de også merch, det vil si alskens gjenstander som angivelig har fetisjistisk verdi og som er tenkt å bidra med “kraft” innenfor noe slags program for selvforbedring eller selvforandring hos pasienten. Det er diskutabelt hva slags etiske standarder disse sjamanene på nettet følger, noen av dem virker ganske grådige, men vi vet at placebo virker, hvilket vel er så langt som dette går.
Etter min mening er det best å karakterisere sjamanens ritualer som ur-psykiatri. “Sjamaniske sykdommer” er typisk de samme tingene som folk går i terapi for nå om dagen. Selvsagt er det slik at hvis sjamanen gir pasienten en “magisk drikk” som for eksempel inneholder fleinsopp eller andre psykedeliske urter man finner i naturen, så vil vedkommende være ganske blåst i noen tid, men om man ikke går så drastisk til verks kan vi si at de teatralske kostymene, den monotone trommingen og sangen, samt alt annet underlig som sjamanen gjør, er designet for å fange pasientens oppmerksomhet og hensette dem i en annen sinnstilstand enn deres “normale”. Dermed åpner de seg for det aktuelle terapitiltaket. Slik er det ennå. Folk oppsøker alle mulige slags situasjoner og stimulanser for å “konfrontere noe i seg selv”. En sjaman, før eller nå, er på det praktiske plan en veileder (eller noen ganger en villeder) innenfor denne prosessen.
Imidlertid er dette en lang innledning for å komme til en kort konklusjon.
“Sjamanistisk teori” er det som dypest sett ligger til grunn for alle senere former for ritualmagi. Symboler og effekter har bare blitt modifisert og modernisert, tilpasset sin samtids kulturelle koder. I den grad det finnes noen seremonimester på stedet der det skjer vil vedkommende sannsynligvis bære noe slags kostyme og omgi seg med rekvisitter som er designet for å ha psykodramatisk effekt. Dersom magikeren er alene vil virksomheten allikevel som regel inneholde noen slags scenografi eller symbolbruk som på seremonielt vis markerer at det som skjer foregår på “et annet plan” enn vedkommendes normale bevissthetstilstand. Den magiske sirkel er for eksempel universell. En korrekt magisk sirkel skal trekkes opp rundt magikeren med en stav som har en skistavs lengde, det vil si den skal rekke oppi armhulen, og denne staven skal holdes mot et punkt omtrent fem centimeter under navlen og på skrå mot underlaget, enten dette er et gulv eller bakken utendørs, før man gjør en 360 og således trekker opp en til magikeren tilpasset sirkel. Dermed har man adskilt det som er innenfor fra det som er utenfor, men man har også definert det som er over fra det som er under. Det som er under (below) er som regel det magikeren søker å jobbe med. Dette kalles tradisjonelt “den mørke verden” (i motsetning til “den lysende verden” som vi lever i).
Leonardo Da Vincis “vetruviske mann” er forresten et studium av forholdet mellom en magisk sirkel og den menneskelige anatomi.
Fra vår egen norrøne mytologi henter vi verdenstreet Yggdrasil (“Odin’s hest”) og merker oss at mens det strekker krona inn i den lysende verden så har det røttene sine i den mørke verden. Odin “hang på treet i ni dager og ni netter” den gangen han “ofret seg selv til seg selv” og på denne måten løftet han runene opp fra den mørke verden. Slik fikk menneskene språket. Det man på tysk kaller irminsul er samme idè som Yggdrasil, altså en “verdensakse” som tilværelsen dreier seg rundt. Selve senteret i Åsgård. Derfra og ut handler det om sirkler, med utgangspunkt i der vi er og i retning av det stadig mer ukjente og uforståelige ettersom man passerer gjennom krets etter krets, Utgard, Jotunheim, Ginnungagap, og så videre. Den magiske sirkel er en symbolsk representasjon av “individets krets” ut fra den antagelse at vi er alle senteret i vår egen verden. Enhver terapi vi eventuelt behøver når livet noen ganger slår oss ut av vater handler i prinsippet om å samle og organisere seg innenfor sin egen individuelle krets. Dette er det eneste man har makt til å “ordne” i dette livet. Bare i svært begrenset grad kan vi påvirke det som er “utenfor”. Derimot kan “det ytre” ta hvor mye makt som helst over oss. Det er dette som utgjør “sjamaniske sykdommer” og terapien består i hovedsak av å “komme til sans og samling” i senteret av seg selv. Medisinsk realisme, om du vil.
