Jackson Pollock (født 28. januar 1912 i Cody i Wyoming i USA, død 11. august 1956 i Spring i East Hampton på Long Island i delstaten New York) var en amerikansk maler, og en av de sentrale figurene i den kunstneriske bevegelsen kjent som abstrakt ekspresjonisme. Hans karakteristiske malestil som besto i å dryppe maling på liggende lerreter, ble det sterkeste uttrykket for grenen av den abstrakte ekspresjonismen kalt action painting, og ga ham tilnavnet «Jack the Dripper».
(Wikipedia)
Hva vil du si er de egenskapene som karakteriserer en “flink” kunstner? Bruk gjerne ord som dyktig, talentfull, og så videre, poenget her er uansett at vi skal sirkle inn de kriteriene som skiller det eksepsjonelle fra det middelmådige; eller sagt på en annen måte, hva som gjør den såkalt store kunsten stor. Hvordan kan man vite at det man har foran seg er et mesterverk og ikke bare noens ironiske klatting som blir gjort for å få frem noe slags kulturelt kontroversielt poeng? Alle henfaller selvsagt til Marcel Duchamp som en gang stilte ut et pissoir i Paris og kalte det alternativ bruk av kjente sosiale former, eller noe i den retningen, og folk gikk selvsagt fullstendig av skaftet. Noen har ikke klart å gjenfinne likevekten ennå. Det virker som om de går rundt med en paranoid følelse av at de blir prænket, eller at noen “tar en piss på dem” som britene sier, ganske passende i en kontekst av Marcel Duchamp – som ved den tiden forresten var en godt etablert surrealist, så det var ikke “lyn fra klar himmel” da han kom trekkende med dette pissoiret sitt – men det er ganske interessant hvor forbitret mange blir over at kunsten og kunstnerne tilsynelatende ikke tar noen hensyn til “folkets estetiske sensibilitet” (selv om mange faktisk gjør det i alt for stor grad), målt etter hva de selv synes er fint, beundringsverdig og det ene med det andre.
Bildet overfor er et av Jackson Pollocks arbeider. Det denne kunstneren hadde til felles med for eksempel Picasso – som også plutselig tok arbeidene sine i en helt ny og ukjent retning – var at de begge allerede var høyt utdannede, godt etablerte og håndverksmessig kompetente malere i forhold til alt folk forbinder med “kunstmaleri” som sjanger og kategori — men de følte behov for å bryte ut av formen de følte seg fanget i. Vi kan si at de hadde et uttrykksbehov som befant seg på utsiden av alt det formspråket som på den tiden var kjent og akseptert, slik at de ble nødt til å finne opp noe helt nytt. Om Pollock – eller Picasso – siden lyktes med prosjektet sitt er et helt annet spørsmål. Jeg vil si helt klart ja — men hva jeg sier betyr knapt noe for meg selv. Poenget er at verken Pollock eller Picasso gikk inn for å bli revolusjonære banebrytere, de bare følte det var nødvendig å finne opp et nytt formspråk for å “komme til poenget” i forhold til sin kunstneriske visjon. Det er etter min mening ikke fruktbart å fokusere på de “banebrytende” kvalitetene hos noen kunstner, fordi dette er sensasjonsjakt som går på siden av meningen med det de gjorde. De fant ikke opp noe helt nytt fordi ambisjonen deres var å gjøre seg interessant, bli populær og smile til kamera for resten av sitt jordiske liv, men fordi dette var nødvendig for å “skjære inn til beinet” i forhold til personlige problemstillinger som fantes mellom dem og uttrykksmediet deres. Sånn sett betrakter vi her utgangen av en traumatisk prosess, som prøver noe helt nytt men som ennå ikke vet om det kommer til å funke for dem. Kunst handler jo om kommunikasjon. Det er en dialog mellom de som av ulike årsaker prøver å formidle sine “visjoner” eller hva man skal si, og de som (eventuelt) er interessert i å lytte. Kunstneren sier: Dette er hva jeg ser. Er jeg gal? Den kunstbetraktende svarer: Jeg ser det samme. Hvis det er galskap så er det flere av oss. Det hører med til historien om Jason Pollock at i 2009 ble maleriene hans analysert matematisk ved hjelp av computerteknologi – jeg antar vi bare venter på å høre om at de gjør det på nytt med kunstig intelligens – og de kom frem til at han hadde jobbet – etter hva han selv sa, ubevisst – i henhold til ganske avanserte fraktalmatematiske formler (slik man blant annet finner dem som “Mandelbrot-videoer” på YouTube), sånn at det var ikke bare vilkårlig vimsing det Jackson Pollock drev med – dette er fortsatt kritikernes hovedargument – men en relativt eksakt avbildning av prosesser som foregår hele tiden i den fysiske naturen rundt oss.
Selv har jeg det slik at jeg forstår ikke alltid all kunst, men jeg forstår alltid alle kunstnere, ihvertfall i den grad de er mennesker. Vi har jo kommet til et punkt hvor vi har teknologi som kan fremstille syntetisk billedmateriale på bestilling, ofte vesentlig mye bedre (og billigere) enn hva noen menneskelig “konkurrent” vil være i stand til, la oss si for eksempel i en sammenheng hvor det handler om å designe fine bilder til en artikkel om vinsmaking i Italia, eller hva vet jeg. Sånt som folk typisk skriver om. Folk som blogger her på plattformen søker jo ogeå etter alle mulige slags illustrasjonsbilder hele tiden. Det er en del av tradisjonen. Sånn fungerer oppmerksomhetsøkonomien og derfor kommer kunstig intelligens til å lamme denne delen av “marledet” med vepsegiften sin først. Innen få år vil det finnes en billig app som kan komme opp med hva det skal være av tekst – i en hvilken som helst stil og på et hvilket som helst språk – raskere enn man klarer å taste inn spesifikasjonene for hva det er man bestiller. Vi bør ta i betraktning at “store språkmodeller” har lest absolutt alt som noensinne er skrevet, på alle språk, på nettet og ellers. De vet alt. Men klarer de å gjøre noe med det de vet? Dette er jo det evige spørsmålet. (Vi skal ikke ta noe sidestepp inn i den juridiske hengemyra som heter copyrights, bare forholde oss til “den skapende prosessen”.) De som ikke vet hvem Alan Turing var bør lese seg litt opp, men testen hans er uansett allerede sprengt. Det er ikke i dag enkelt å forstå om man snakker med maskin eller menneske, i den grad det gjør noen forskjell (gitt at man for eksempel bare vil bestille flybilletter eller noe sånt) og enda mindre tydelig skal det bli. Hva tenker du om dette? Det er jo ganske interessant. Nesten alle skriker i fistel av hysterisk angst i forhold til at maskinene skal ta over og alt det der, men samtidig vil alle ha de materielle fordelene de får av alskens avansementer innenfor teknologi. Det er som jeg alltid sier: Alle har lyst til å drite men ingen har lyst til å grave latriner. Derfor går det som det går. Sånn ting står for øyeblikket er det vanskelig å si noe annet enn at mennesket er en jævlig skapning, men vi har et ganske bra forbedringspotensiale.
Alle som leser denne bloggen vet at jeg er en språknazi. Det er selvmordsgrunn å begå “å/og-feil” og denslags. Jeg driter forsåvidt i alle andres kløning men jeg er ganske nøye med mitt eget ordvalg. Det er ingen tilfeldigheter i det jeg skriver for å si det sånn. Likevel er jeg litt Jackson Pollock med hvordan jeg drypper ord på papiret – eller i dette tilfelle piksler på skjermen – fordi du skal være bra fette godt kalibrert kandidat til galehuset hvis du finner all meningen bak alt jeg sier (selv om den finnes). Det er forsåvidt et program som foregår innenfor et sett med svært nøye konfigurerte rammer, men det ligger en “usikkerhetsrelasjon” i at det aldri går an å forutse nøyaktig hvor jeg er på vei hen med et argument. Det fletter seg liksom tilbake inn i seg selv som keltiske treskjæringer. Går man et stykke unna kan man skimte at motivet er en drage men hvis man går nærmere ser man bare et forvirrende spill av linjer som går ut og inn av hverandre, krysser, møter og skiller lag på ny — akkurat slik selve mennskehetens historie jo gjør. Folk har forskjellige motiver for å skrive blogg. Hva angår det meg? Mitt motiv er å skrive filosofiske essays innenfor bloggformatet. Eller jeg driver med kunst om du vil. Det har et formål men det er ikke rasjonelt. Jeg er for eksempel ingen “meningsblogger” i den forstand at jeg prøver å overbevise noen om noe (selv om jeg noen ganger – helt uten skam og skyldfølelse – henfaller til bitching om diverse ting som ikke behager meg). Det funker ikke i det hele tatt for meg hvis jeg skal sette meg og tenke “hva ønsker folk å høre i dag?” fordi – helt ærlig og oppriktig – jeg bryr meg ikke om sånne ting. Jeg heller mer i retning av “hva er det mest komiske jeg kan tenke på her og nå” som gjør at jeg sitter og småfniser som en annen fjollete tosk mens jeg skriver. Det er noe her, vet du. Det må være komisk – i det minste for meg selv – i formen selv om det eventuelt er tragisk i innhold. Igjen, du må gå et stykke unna før du ser dragen og da er du jo allerede på trygg avstand. Kommer du nærmere blir du bare fanget av det fargesprakende spillet i fjær og skjell på dragens hud. Det er så mange detaljer der. Sånn er vår arts historie. Kjenner du den? Fra mitt perspektiv er du bare et barn hvis du ikke kan redegjøre i det minste for de seneste fem tusen år av den såkalte sivilisasjonens utvikling, men for å være “rimelig godt orientert” bør du ha oversikt over de seneste femti tusen år. Hvis ikke vet du jo ingenting om noenting, bortsett fra det som direkte angår deg selv og din umiddelbare relasjon til omgivelsene. Dette er selvsagt viktige ting, men herregud. Selv dyrene får da til såpass. Er du ikke en intelligent skapning?
