Det er ikke lurium å berøre corium

Corium er hva vi kaller den gøgga som oppstår etter en kjernefysisk nedsmeltning som for eksempel den i Tsjernobyl i 1986, og man kan trygt kalle stoffet dødelig farlig, både fordi det er radioaktivt og fordi det er giftig. Ellers oppfører det seg litt som lava. Corium renner sakte nedover, helt til det møter noen slags fast grunn, som er årsaken til at det ligger en ting i kjelleren under det gamle kraftverket i Ukraina som tar livet av folk i løpet av få minutter selv førti år senere. Denne tingen – de kaller det elefantfoten – er nødt til å bli hvor den er i mange hundre tusen år før den mister mesteparten av sitt skadepotensiale. Sånn sett har den tidligere reaktoren som de har tildekket med noe de kaller “sarkofagen” blitt gravstedet til en demon. Ingen vil overleve det dersom de tar seg inn dit og berører “elefantfoten”. Men nok om det. Spørsmålet vi skal frem til er om mennesker – med vilje eller på andre måter – noensinne har laget et mer “eksotisk stoff” enn corium. Jeg mener, de gjør selvsagt bisarre ting i laboratorier – og gudene vet hva vi skal kalle det “partikkelregnet” de lager når de kræsjer protoner i nær lysets hastighet nede i Sveits – men alt dette er “kortvarige” ting som skjer i relativt ordnede former. Corium er utenfor vår kontroll. Vi kan ikke “gjøre noe” med stoffet – ihvertfall ikke på noen måte som er kjent og forstått nå i dag – annet enn å dekke det til med så sterke og permanente midler som vi har. Eller feie møkka under teppet om du vil. Bare sørg for at teppet er veldig solid.

Problemet med “det jordiske” er at det lukter så sterkt av “det menneskelige”. Vi kaller dette den antropocene tidsalder fordi mennesket er for tiden den dominante “geologiske” kraften på jordoverflaten, i den forstand at det er vi som bestemmer hvilke arter som skal leve og hvilke som skal dø ut, både gjennom våre bevisste programmer for “utbygging” og denslags, og våre mindre bevisste ugjerninger i form av såvel mekanisk forsøpling – av typen plast – og utslipp av klimagasser. Eller vent litt nå … jeg glemte selvsagt å ta med giftstoffer. Du vet. Sånt som sorterer under den kjemiske kategorien av problemer. De som vi har fordi sånne som på sedvanlig entusiastisk vis går inn for å tjene mest mulig penger kun tar hensyn til lovens bokstav når de vurderer hva slags “midler” de skal bruke. Er dette stoffet forbudt? Nei? Men da er det også lovlig, er det ikke? Riktignok bare helt til noen klarer å påvise en empirisk sammenheng mellom bruk av stoffet og et sett med medisinsk problematiske symptomer. Da blir det forbudt. Men i mellomtiden går det jo an å tjene gode penger på affæren, før man til sist dumper hele restopplaget av mannskit i Afrika, eller noe, og starter opp produksjon av noe nytt istedet. Når man konsekvent tenker “penger først” vil man oppleve de som tenker “sikkerhet først” som en unødig fordyrelse av “den gode hensikt”. Hva skal man med alle disse tidkrevende og omstendelige prosedyrene? Alt har jo gått bra så langt. Hvorfor så skeptisk? Herregud mann, vær nå litt positiv. Den som intet våger intet vinner, og det ene med det andre. Stå på. Snart skal jo kvartalsregnskapet gjøres opp.

Da er det bedre å ta den kosmiske innfallsvinkelen og se på hva slags “eksotiske stoffer” naturen selv fremstiller. Selv føler jeg meg bare helt sikker på hva jeg driver med når jeg skal blande sement og lage en mur. Det vil sannsynligvis ikke fungere bra med bind for øynene, men jeg behøver ikke å “tenke” mens jeg jobber heller. Det går på autopilot. Jeg er svært rutinert med akkurat dette. Selvsagt kan jeg godt forklare – med ord og teoretiske begreper – detaljene i hva jeg gjør og hvorfor; fysikken, kjemien og hele bøtteballetten, men dette er strengt tatt ikke noe man behøver å vite for å være en dugelig murer. Vi kaller det jo håndverk fordi det er verk som utføres med hånden, opplagt nok, selv om også andre kroppsdeler er mer eller mindre engasjert i prosessen – mest i diverse “støttefunksjoner” – og det finnes ingen andre måter å trene opp “håndlaget” enn øvelse, øvelse og enda mer øvelse. Talent hjelper selvsagt, men det betyr ingenting hvis man ikke også trener på det man har talent for. Jeg sier dette fordi det er vanlig innenfor håndverksfagene å bare avfeie “gode idèer” som en typisk lærling kan komme med på en veldig brysk og autoritær måte. Det bare er sånn. Selv husker jeg for eksempel en fyr som skulle lære å spekke fuger i en natursteinsmur, så jeg pekte og forklarte i forhold til “en passende mengde mørtel” på en murerskje, som man siden “dytter” litt etter litt inn i sprekkene mellom steinene – ved hjelp av en “spekkeskje” som man holder i den andre hånden – inntil fugene fremstår som “fylt” og man kan gå over til neste trinn av oppgaven, som er å glatte dem til med en passe bred “fugeskje”, eventuelt en fuktig børste, kanskje til og med svamp. Det kommer an på hva som passer der og da, men gangen i det hele har stort sett vært den samme i ti tusen år. Alt som kan prøves har vært prøvd. Det finnes ingen bedre måte å fuge en natursteinsmur enn den jeg nettopp beskrev. Imidlertid opplever man med noe regelmessighet at ferskinger i faget påstår det er bedre å bruke bare hendene – altså at de helt sløyfer håndverktøyet – til å hente opp mørtel fra bøtta og stappe den inni sprekkene. Hva kan jeg si? Lykke til. Saken er at sement er sterkt etsende – alkalisk – og det spiser hull i huden på fingertuppene uten at man engang merker hva som skjer, med mindre man bruker absolutt helt tette gummihansker, som er noe jævelskap å ha på seg lenge om gangen. Enden på visa blir uansett at folk må bare lære seg å bruke verktøyet riktig hvis de har tenkt å “bli noe” innenfor et fag, og det gjelder alle fag. Vi bruker generelt ordet “kunstnere” om de som sprenger rammene, eksperimenterer med “nye ting”, og det ene med det andre.

Jeg sverger på at jeg snart skal forlate jorda og bli kosmisk, men først skal jeg bare si noe om byggkjemi. Jeg har jo jobbet litt sånn her og der innenfor “bygg og anleggsverdenen” både for meg selv og som ansatt – eller “engasjert” – hos andre. Dessuten er jeg som jeg er. Jeg husker ting, selv om jeg bare har hørt dem èn gang. Selvsagt ikke alt like sterkt – trivialiteter kommer og går hele tiden – men “informasjon” som har med fag og andre viktige saker å gjøre har “kommet for å bli”. Jeg glemmer ikke det jeg har lært — og jeg har egentlig aldri skjønt hvordan dette med “dårlig hukommelse” egentlig virker. Jeg tror det begynner med “mangelfull tilstedeværelse” i utgangspunktet, eller altså at folk “halvsover” mye av tiden om du vil. Det virker jo rimelig at man ikke kommer til å huske ting hvis man er ukonsentrert mens man lærer om dem. Uansett, for de fleste “byggkjemiske” produkters vedkommende – særlig de som mureren bruker – finnes det en lang og ganske detaljert “bruksanvisning” på pakken, inkludert en mengde ting man anbefales sterkt å ikke gjøre. Men tror du folk typisk leser “det som står i pakningsvedlegget”? Ikke faen. Ikke hvis de kan slippe — og det kan de jo. Grovt sett er det sånn uvaner etablerer seg. Folk synes at de er smarte men så erfarer de senere at dette ikke var korrekt. Snarere tvert imot. Det virker litt poengløst å presentere en lang liste over sakstilfeller innenfor kategorien “misbruk av byggkjemi” – de fleste har uansett ikke noe forhold til disse tingene – men la oss si at jeg har mine gode grunner for å nekte å bo i noen bolig som er yngre enn minst hundre år. Kanskje har nyere tids håndverkere gjort ting riktig, kanskje har de ikke. Jeg har uansett ikke tenkt å være den laboratorierotta som varsler fra om en miljøgift er kreftfremkallende, hormonforstyrrende, eller hva slags mannskit det enn måtte være. Herregud så mye evneveikt som foregår på bygg — men ingen ønsker å høre noe om dette, mer enn de ønsker å høre noe om hva som skjer med kjøttet på sin vei til kjøledisken i supermarkedet. Du vet. “Det man ikke vet har man ikke vondt av” og den typen gamle ordtak som hyller uvitenhetens glorie, om enn muligens på smått ironisk vis. Det sies at mennesker behøver illusjonene sine for å i det hele tatt ha noe håp om å kunne “leve lykkelig” i denne verden. Jeg vet ikke om det er sant, men noen føler det opplagt slik. Sånn som han der ene i filmen The Matrix som heller ville “leve i programmet” enn å konfrontere virkelighetens mindre komfortable egenskaper. Det finnes mange sånne. De vil ikke vite noe.

Nå snur vi oss til fenomenet gravitasjon. Den mest familiære – i den forstand at vi “kjenner det på kroppen” – men samtidig den dårligst forståtte av de fire grunnleggende krefter innenfor fysikken. Før Newton hadde man vel bare et assortert utvalg “mystiske” tanker om hva som forårsaker at ting “faller” og så videre, men han påviste ganske korrekt at den samme kraften som får epler til å falle nedover fra treet er også grunnen til at jorda beveger seg rundt sola. Senere kom Einstein og stilte spørsmål ved om gravitasjon er så mye en “kraft” som det er en “retning” i tid og rom. Svaret er – i dette øyeblikk – at den som klarer å komme opp med en enkel, elegant og “aha-opplagt” måte å koble gravitasjonskraften sammen med “standardmodellen for partikkelfysikk” vil få Nobelprisen. Helt fette sikkert. Det finnes ingenting som er mer “fundamentalt” enn dette, fordi det er noe galt et sted i fysikken. Det er noe vi overser. Noe vi ikke begriper. Og det har med gravitasjon å gjøre. Lenge før noen faktisk hadde observert noe svart hull der ute i stjernedypet hadde fenomenet blitt forutsagt. Einsteins matematikk ledet i den retningen: Hvis man samler nok masse på ett sted vil gravitasjonen “overmanne” alle de andre kreftene og “suge” hele mannskiten ned til noe slags “ingenting” i form av en singularitet — som vanligvis er et tegn på at man har gjort noe galt et sted med matematikken sin, fordi “uendeligheter” i noen retning forekommer jo ikke i naturen. Det bare ser sånn ut fra vårt begrensede perspektiv. Generelt sett så vil folk som er trent i faget fysikk – enten de er rene teoretikere eller de driver med eksperimenter – se like dumt på en “sivilist” som synes de har en god idè som mureren når han der tosken står og sier at han kan jo bruke bare hendene. Hvorfor meg? tenker de da. Porque Madonna? “Noen” må jo fortelle dem at de er evneveike. De vet ikke hva de prater om. Hvorfor tror folk at en lys idè som “plutselig kom til dem” nødvendigvis må være en smart idè bare fordi den ser sånn ut fra deres – begrensede – perspektiv? Det som generelt regnes som “smart” er å ta med i betraktningen at det finnes mye som man ikke vet at man ikke vet.

Jeg visste for eksempel ikke at en kilonova er den “kosmiske hendelsen” – vi kan godt kalle det en åndssvakt stor eksplosjon – som inntreffer når to nøytronstjerner kolliderer og danner et svart hull. Som alle vet er det stjernenes størrelse som avgjør hvordan de vil ende til slutt. Vår egen sol vil for eksempel bare brenne opp og bli til en “hvit dverg” om noen milliarder år. Hvis vi hopper opp et hakk kommer vi til en størrelsesorden som danner nøtronstjerner, mens den neste over der igjen danner en supernova som deretter former et svart hull. Et eksempel på den sistnevnte klassen er Betelgeuse, også kjent som Orions ene skulder. Den kan gå av når som helst, men den kan også bare henge der i enda en million år. Uansett, de kaller det stoffet som nøytronstjerner er laget av nøytronium og det er uten tvil det snåleste av alle “eksotiske stoffer” vi vet om. For det første er det så tungt som noe stoff overhodet kan få blitt før det kollapser til et svart hull. En typisk nøytronstjerne er femogtyve kilometer i diameter, men den har massen til omtrent åtte stjerner på størrelse med vår sol, og den kan spinne mange tusen ganger i sekundet. Som alle vet er jo atomer for det meste bare “tomrom”. Hvis atomkjernen er så stor som en tennisball og den befinner seg i Oslo, så er elektronet bare et støvfnugg man knapt kan se med bare øyet og det befinner seg ved Hamar et sted. Det som skjer i nøytronstjerner er at denne avstanden blir skviset ned til null av gravitasjonskreftene, slik at elektronet entrer kjernen og danner “nøytronium”. Dermed krymper alt “fast stoff” så langt som det er tillatt før det “bare forsvinner” — eller gud vet hva som foregår innenfor “horisonten” av et svart hull. Det er jo ganske “krevende” å se det for seg i fantasien.

Før om årene pleide jeg å gå rundt og si at “stoffet som menneskekroppen er laget av har i gjennomsnitt passert gjennom to supernovaer før det ble brukt til biologiske formål her på jorda” men dette er altså ikke korrekt. Kilonovaer spiller en minst like stor rolle. Du vet. Det blaffer og smeller både her og der til enhver tid, som en slags kosmisk nyttårsaften i jævlig sakte film, og dette etterlater seg ikke bare svarte hull og nøytronstjerner, det produserer også gigantiske mengder “støv”. Saken er at ettersom galaksen roterer så dukker det stadig opp “støvskyer” som lokale stjernesystemer – inkludert vårt eget – passerer gjennom og slik blir “saltet” av. Stoffene som ble produsert av lokale novaer; enten de er kilo, super eller noe annet, havner gjennom denne mekanismen etterhvert på planeter lik vår egen, hvor de danner grunnlaget for den komplekse kjemiske dansen vi kaller liv. Ganske fascinerende opplegg, egentlig. Men behøver man strengt tatt å vite noe om sånt? De fleste damer man møter vil jo helst sitte og snakke om kryptovaluta hele kvelden lang. Eller hva vet jeg? Det er lenge siden jeg var på “date”. De har sikkert forandret alle reglene siden jeg opplevde det som viktig å engasjere meg i “parringsritualer”. Intet av det som pleide å imponere meg den gangen gjør noe som helst slags inntrykk på meg nå. Det er bare svakt irriterende når noen “prøver seg”. Uansett hva de har å selge så er jeg jo uinteressert. Jeg hører om menn på min egen alder som starter forhold med unge jenter i tyveårene – fordi de er så “sexy” eller noe – men sånt frister meg ærlig talt ikke mer enn å ha sex med en sau, selv om det også “teknisk sett” er noe som går an. Herregud. Hvordan fungerer det i praksis? Jeg bør kanskje ikke “dømme” men generasjonskløft er ikke et ord som har oppstått helt uten grunn. Det tar lang tid å bli sofistikert, artikulert og “verdensvant” nok til at jeg anser deg som en “likeverdig partner” i noe henseende, enten vi snakker om forretninger eller kjærlighetslivet. Sorry. Sånn er det bare. Jeg har ikke den typen legning som kreves for å ha “mange seksualpartnere, de fleste av dem anonyme og tilfeldige” eller engang leve i “flere faste forhold” samtidig. Noen synes sikkert jeg er “prippen” men jeg avviser ikke alternative løsninger fordi jeg aldri har prøvd dem, men fordi jeg har blitt så gammel at jeg er ferdig med å “eksperimentere”. Jeg har funnet “min” greie. Hva andre har funnet – eller ikke funnet – raker ikke meg.