Gnostisismens opprinnelse er fremdeles uklar, selv om det synes klart at den går tilbake til førkristen tid. Muligens vokste den frem etter Aleksander den stores invasjon i Egypt og Midtøsten. Gnostisismen videreutviklet stoff fra jødiske, kristne og iranske (zoroastriske) kilder, som ble knyttet sammen ved hjelp av gresk tenkning som orfisme, platonisme, Aristoteles’ naturtanker og senere fremfor alt nyplatonismen.
(Store norske leksikon)
Så vidt meg bekjent finnes det ingen seriøs epistemolog som har budt opp gnostisismen til en dans rundt hva slags kunnskap gnosis er, i objektiv og subjektiv forstand. Sikker viten rundt religiøse spørsmål regnes jo typisk som ganske tvilsom vare, sannsynligvis handler det om “sterk ideologisk overbevisning” av det slaget som man finner hos fanatikere. En mer moderat men fortsatt religiøs person vil kanskje si noe sånt som at “troen er en utfordring hver dag” og henvise til hvor vanskelig det er “å leve riktig” men det er ytterst sjeldent de hevder at de vet noe om guddommelige affærer. Nøkkelordet er jo tro. Eller mer presist, “et liv i troen” — og det virker som om de typisk oppfatter det som en “oppgave” som kan utføres mer eller mindre bra, når man intervjuer ymse former for religiøse mennesker om hva troen deres betyr i praksis. Eller som filosofer vil si: Det koker ned til et spørsmål om etikk.
Tankepolitiet er en semi-realistisk konstruksjon, i den forstand at det finnes en viss interesse for å vokte både sine egne og andres tanker slik de fremkommer i skrift og tale, men vi har ingen formell institusjon – ihvertfall ikke her i Norge – som jobber hver dag med å kartlegge og overvåke hva slags “tanker” som beveger seg rundt i befolkningen og hva de motiverer folk til å gjøre. Etterretningens oppgave er jo å følge med på trusler spesifikt, ikke å til enhver tid sitte med et klart bilde av “hvordan folk tenker” og ikke minst “hvor de har dem” i fall det vil bli nødvendig å innhente dem til avhør eller noe. Selv om det sikkert er mulig å skape den typen “overvåkningssamfunn” så finnes det liten politisk vilje til dette i Norge. En intuitiv følelse for hva man taper målt opp mot hva man vinner er “sunn fornuft” nok for de fleste, uten at det er behov for å bygge noen uinntagelig intellektuell borg rundt frihetsprinsippet og den typen ting. På norsk brukes ordet tankepolitiet nesten litt som man i USA bruker konseptet “the man” – forkortelse for management, altså “ledelsen” – som henvisning til en form for – ofte privat – kulturelt trykk, eller sett med “krav til atferd”, som beveger seg ut over det juridiske. Du kan også kalle det “politisk korrekthet” om du vil.
For min egen del vil jeg si at folk blir “interessante” når de begynner med våpentrening og den typen ting. Du vet. Overlevelse i villmark og det ene med det andre. Dette kan være symptomer på romantiske fantasier om “motstandskamp” i tilfelle samfunnskollaps og så videre. Men det kan også være fullstendig harmløse eksekursjoner uti vår hage, så å si – under henvisning til en legendarisk humorserie – av en godt kjent “norsk” type. Forskjellen består ofte i om man har med seg våpen og øver på skarpskytteri og/eller geriljataktikk. Heimevernet er egentlig litt samme idèen, bare at de er jo under offentlig kontroll, mens disse andre utgjør et “privat initiativ” som teknisk sett har stilt seg i en konkurranseposisjon i forhold til statens voldsmonopol — noe som selvsagt er et typisk sikkerhetsproblem. Det er derfor ikke troverdig når ymse slags militante grupper – og de som “vanker sammen med dem” – skylder på “tankepolitiet” når de settes under overvåkning. At man viser sympatier for “høyreradikalt tankegods” er mer enn nok. Vi har et episk dundertonn med historisk bevismateriale for at disse løslig sammensatte gruppene av individer representerer en “varm” terrortrussel, både i spontant individuell og mer organisert forstand. De må derfor godta det som “the cost of doing business” at de havner på diverse “lister over navn” når de av egen fri vilje har engasjert seg politisk til fordel for det postmoderne alternativhøyre på nettet og ellers. Av bisarre årsaker – en vanhellig blanding av mystisk, komisk og sterkt bekymringsverdig – har Donald Trump seilt opp som noen slags Jeanne d’Arc i front av denne åsgårdsreia av evneveike troll, og i kveld – altså relativt sett, med tidsforskjeller, det som for USA er “i kveld” – skal det være fjernsynsdebatt mellom presidentkandidatene. Hvordan det kommer til å forløpe er det sannsynligvis smart å ikke prøve å forutsi. I morgen tidlig vet vi svaret.
