Silbury Hill er en førhistorisk kunstig oppbygd monumental haug. Den ligger i Wiltshire sørvest i England, og er en del av flere førhistoriske kulturminner på Salisbury Plain, i området i nærheten av bl.a. Stonehenge. Haugen er hele 40 meter høy, og består av 248 000 kubikkmeter masse. Grunnplanet har en diameter på 167 meter, det dekker ca. 20 dekar. Dette gjør Silbury Hill til den høyeste førhistoriske menneskeskapte struktur i Europa, og den er på størrelse med noen av de mindre egyptiske pyramidene ved Giza. Silbury Hill går inn i et system av flere større slike kulturminner i omegnen. I motsetning til pyramidene, som er fastslått å være gravminner, er dens opprinnelige funksjon sterkt omdiskutert.
(Wikipedia)
Bær hver dag en kurv grus til det samme sted – sa den kinesiske filosofen Konfucius – og du skal bygge et fjell. Dette var mer eller mindre prosjektplanen til de som bygde den monstrøse haugen Silbury Hill; som tilsynelatende er formålsløs i ethvert annet henseende enn at den er godt synlig på lang avstand fra hele området rundt — hvilket får de nøkterne til å tenke at dette var hele poenget. Haugen ble gravd ut i året 1968, da man anla en tunnel inn til kjernen av byggverket, uten å finne noe annet enn “mer grus” hele veien hjem. Silbury Hill har aldri vært noe gravsted, eller engang et “kultsted” på annet vis. Det er bare en veldig stor haug. Hva skal man tenke om dette? Mye jobb var det jo å frakte all den massen for hånd; i kurver, dyreskinn eller hva de nå hadde, uten engang noen metallredskaper. De laget til hakker av gevir fra elg og hjort som de hakket løs grus med. Siden sopte de det opp i kurver med bare hendene og bar det bort til haugen.
Visse holdepunkter har vi. Haugen ble først påbegynt for omtrent 4500 år siden. Karbondatering av kjerneprøver viser dette. Siden pågikk byggearbeidene i drøyt tre hundre år, preget av flere store “skippertak” underveis. Etterhvert ble det en stor og massiv haug av det. Noe mystisk de har oppdaget er at folk har tilsynelatende brakt med seg torvstykker fra andre deler av England for å plassere dem i haugen, uten at noen kan si hvorfor. Sannsynligvis for noen slags seremoniell markering av “tilknytning” til konstruksjonen, for eksempel fra en landsby som sendte arbeidskraft som bidrag eller noe. Ingen vet. Vi bare registrerer at det er slik. Siden kan vi bare spekulere. Imidlertid er det fette sikkert at det er så seriøst mye jobb å stable opp en kvart million kubikkmeter løsmasse til en etter måten pen sukkertopp at dette er ikke noe som blir gjort uten at folk mener alvor med prosjektet, hva nå enn dette alvoret består i.
Fra eldre tiders bosetning i Norge vet vi at gravhauger ble betraktet som eiendomsmarkører. Området tilhører slekt sånn og slik, fordi folka deres ligger i haug her på stedet. Elementært, som Sherlock Holmes pleide å si. Silbury Hill kan ha vært en “eiendomsmarkør”, som i så fall åpner en ny tolkningsdimensjon for de stykkene av “fremmed jord” som arkeologene har funnet der. Men før vi lar fantasien storme avgårde som ville hester over alle hauger skal vi bite oss merke i det faktum at Silbury Hill unektelig ligger på et interessant sted i forhold til det større landskapet rundt. Kronologisk sett ble haugen oppført omtrent samtidig med steindelen av Stonehenge (mens selve “henge” delen – som består av en dyp grøft med en jordvoll rundt – er flere tusen år eldre), som igjen inngår i et stort og komplekst “hellig landskap” som har vært i bruk til dette formålet i opptil ti tusen år. Hvorfor? Vel, lokale geologiske forhold gjør at det finnes en ganske bred stripe av glissen vegetasjon som strekker seg over noen mil der — og som i “orientering” tilfeldigvis sammenfaller med retningen på sola ved solverv, som vi kan trekke på skuldrene av og kalle tilfeldigheter, men det ble åpenbart ikke oppfattet slik den gangen.
Det sies at det eneste “gamle” årstallet alle engelske skolebarn lærer er 1066; det vil si da Vilhelm Erobreren kom og tok England. Du vet. Slaget ved Hastings og det ene med det andre, hvor “det andre” er slaget ved Stamford Bridge noen uker i forveien, der Harald Hardråde døde, noe som formelt sett markerte avslutningen på vikingtiden. Det var – som man sier – en travel tid i livet til Harold Godwinsson, som jo døde der ved Hastngs, selv om han greide å ta rotta på Harald Hardråde først. Hvorom allting er, seksti år før slaget ved Hastings – altså i året 1006 – skjedde et annet slag, like ved foten av Silbury Hill. Mer eller mindre tilknyttet denne hendelsen befant det seg samtidig en tømmerfestning på toppen av haugen, som hadde blitt bygget et par hundre år tidligere. Vi vet ikke hva de tenkte om Silbury Hill; om de visste at det var en menneskeskapt konstruksjon eller om de bare betraktet det som en pussig formasjon i landskapet, som beleilig nok gjør det enkelt å være “kongen på haugen” med datidens stridsvåpen. Imidlertid virker det som om romerne hadde noen slags “greie” i forhold til haugen på den tiden da de styrte i England – eller Britannia som de kalte det – fordi de har funnet et antall mynter, potteskår og andre småsaker av den typen som romerne – som i dette tilfelle selvsagt inkluderer “romerske briter” – typisk pleide å kaste fra seg på offersteder. Dette var typisk romersk kulturatferd. De gjorde aldri motstand mot de lokale gudsforestillingene, de bare jobbet dem inn i sitt eget system. Hva enn folk allerede hadde hvor enn romerne var i verden ble gjort til “medlem” av den romerske statsreligionen. Sånn er det man drifter et imperium. Man overtar ting mest mulig intakt og fortsetter å drive alt videre, akkurat som før, bare med tilskudd av en viss “romersk innflytelse” på økonomiske og kulturelle forhold heretter.
Som alle kan forstå hadde det selv før arkeologene bygget tunnel inn til kjernen av haugen i 1968 vært litt graving og utforskning både her og der i løpet av tusenårene som har gått siden Silbury Hill ble bygget. Gravhauger har jo vært et velkjent konsept like lenge som de har eksistert, da med særlig fokus på gravgods, eller “skatter” som folk kaller det når de drar på skattejakt, som de jo gjør både titt og ofte, og fortsatt gjør på steder som ikke har aktivt vakthold både ved gamle kulturminner og nyere arkeologiske utgravninger. Folk er folk, som folk sier. Vi vet alle hva det betyr. Hvis det går an å tjene penger på noe så kommer folk til å gjøre det, selv om det er ulovlig. På 1700-tallet sa for eksempel ryktene at det befant seg en rytterstatue av massivt gull inni Silbury Hill, så selvsagt kom det en geskjeftig greve som boret seg fra toppen av haugen og helt ned til fast fjell i bunnen, ved hjelp av noen innleide gruvearbeidere, men de fant det samme som alle andre har funnet, det vil si “ingenting”, eller rettere sagt bare mer av de samme løsmassene. Alle disse gravejobbene gjennom tiden har medført setninger og utrasninger, som toppet seg tidlig på 2000-tallet, etter en særlig regnvåt sommer. Da ble det bestemt at alt skulle gjenfylles og repareres, på forsvarlig vis, med “korrekte” masser og så videre. Et stort og dyrt men også nødvendig prosjekt, som ironisk nok føyer seg inn i rekken av alle de vedlikeholdsarbeider på Silbury Hill som folk har foretatt gjennom 4500 år. På en måte holder man jo fortsatt haugen hellig når man erklærer den en “Grad A” klasse beskyttet kulturminne av “særlig stor verdi” — og bruker mange millioner – som er det mest hellige vi har i våre dager – på å sette den tilbake i like fin stand som da den var ny.
