Flat tango med fjøsnisse og hestkuk

På NRK.no leser jeg at Storbritannias statsminister Keir Starmer håper at USAs president Donald Trump skal komme med noe som redder Starmers politiske liv. Herregud. For det første tror jeg ikke at Sir Keir – som mange kaller ham – er fullt så fette dum. Trump kan jo ikke engang redde seg selv fra spøkelset hans Jeffrey Epstein. Dette handler om noe helt annet, uten at jeg kan si eksakt hva. Starmer er sannsynligvis håpløst fortapt som politiker. Alle skjønner såpass. Labour ser seg allerede om etter en ny leder — uten at dette på noe vis kommer til å hjelpe dem. De hadde bare èn sjanse til å ta makten med storm og den skuslet de bort. Nå er det for sent. Neste valgomgang kommer til å handle om helt andre partier enn det klassiske oppgjøret mellom “høyre og venstre”, som for Storbritannias vedkommende betyr Tory og Labour. Lederen for Tory – Kemi Badenoch – har jo i mellomtiden gått ut og begått et slags politisk selvmord helt på egen hånd, slik at det er tvilsomt om noen av disse to partiene engang kommer til å være relevante ved neste valg.

Mer enn noe annet vestlig land – jeg regner ikke USA som en del av vesten – har jo Storbritannia blitt “amerikanisert” som en del av nyliberaliseringen først iverksatt av Maggie Thatcher, men siden fortsatt av Tony Blair gjennom hele sin periode før Tory kom tilbake med sin “innstrammingspolitikk” (austerity) under David Cameron. De greide lenge å berge seg med å legge all skyld på EU, men nå er det jo snart ti år siden Storbritannia meldte seg ut og intet har forbedret seg. Kan det virkelig være slik at politikerne løy til folk? (/ironi) Ser vi iskaldt på tallene alene – og det bør man jo hvis man ønsker å forstå økonomi – så legger vi merke til at alt som har skjedd siden omtrent hele den britiske staten bli privatisert fra tidlig på 80-tallet og utover, er at gjelden til alle disse selskapene har økt voldsomt samtidig som alt utstyret har forfalt på grunn av manglende vilje til å investere i oppgraderinger etterhvert. Hva har skjedd med alle pengene? Svaret er enkelt. De har blitt betalt ut som aksjeutbytte til de private eierne, samt bonuser til selskapenes ledelse. De har levd herrens glade dager totalt uten å ta ansvar for drift og vedlikehold av de tidligere offentlige tjenestenes utstyr, nettverk og kapitalvarer. Det er ingen glede å si hva var det jeg sa men mange av oss er lite overrasket over at hele mannskiten er kjørt i grøfta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da britene stemte inn Labour til sin “overveldende valgseier” nå ganske nylig så forventet de vel at Keir Starmer og hans regjering skulle gjøre noe i forhold til skjevhetene i det britiske samfunnet, men Sir Keir hadde andre planer. Han vet jo hvem han jobber for og det er ikke “folket” for å si det slik. Den britiske eierklassen og alle de internasjonale selskapene som opererer på britisk jord må jo få fortjenesten sin. Hvis ikke blir de triste og lei seg. Du vet. Skuffet og krenket. Det er jo mye viktigere at de rike blir rikere enn at den britiske befolkningen har det bra. Sånn er realitetene. Hvem vet hva slags samtaler som foregår mellom Starmer og Trump men vi kan i det minste si med sikkerhet at det kommer ikke til å være noe som “vanlige briter” kommer til å tjene noe på. Det blir bare noen dager med idiotisk dyrt sirkus som ikke betyr noe for noen, ikke engang Starmer og Trump, som begge er historisk upopulære lederskikkelser i sine respektive land. Det er hva det er. De nye lederskikkelsene i Storbritannia er henholdsvis nazilederen Nigel Farage – som var betydelig i forhold til å få gjennom Brexit og som fortsetter i samme sporet med å skylde på “utlendinger” for alt – og den nye stjerna til “De Grønne”, Zack Polansky, som preker hva som lyder til forveksling likt gammelsosialisme a la Jeremy Corbyn (som også er i ferd med å starte nytt parti). Men før noe av alt dette skjer må alle gjennom enda noen flere år med galskap, både i Storbritannia og i USA. Jeg misunner ikke befolkningen i noen av landene, eller hvor som helst ellers for den saks skyld, men det er ikke annet å gjøre enn å spenne på seg setebeltet og ta reisen som den kommer. Her i Spania er folk i det minste normale. Ihvertfall de fleste av dem jeg møter. Det er vel omtrent så bra som noen kan få det i disse tider.