Kulturell referanse: NRK.no
Inger Merete Hobbelstad skriver bra i sin kulturkommentar om “det kunstige menneske” – inspirert av filmen Poor Things men også med noen sideblikk til blant annet Frankenstein, Pinocchio og Coppelia – helt til hun fremsetter en moralfilosofisk påstand som er et par nummer for store sko for henne: For her stanger den moderne tiden inn i religionen. Den som vil skape et menneske, vil være gud. Det kan ikke gå bra. Og i de fleste historier om slike prosjekter, går det galt så det suser. (Sitat fra artikkelen i lenken ovenfor.) Hva er det hun prøver å si? Fra min sysnvinkel ser det jo ut som om “det å være menneske” innebærer at man i det aller minste er fungerende gud i forhold til prosessen med å skape seg selv. “Den som vil skape et menneske” er følgelig alle mennesker som vil virkeliggjøre noe som i utgangspunktet bare er fantasier om muligheter, men som gjennom målrettet arbeid og det ene med det andre ender som realiteter. Så langt det å skape seg selv. Men hva med å skape “noen annen” på det ene eller det andre viset?
Av alt det latterlige jåsset mennesker driver med er religion uten tvil det mest evneveike. Gud har personlig fortalt meg at han ikke finnes og hvem er jeg til å diskutere denne formen for identitetsdannelse? Det er en spennende form for “fraværende far” å forholde seg til – i den forstand at mange fantaserer om hvor fint det vil bli når de endelig får litt tid sammen – men i mellomtiden må man jo klare seg som best man kan med de egenskapene man – angivelig – har arvet fra denne moralsk tvilsomme skikkelsen. Gud fremstilles jo innenfor de mest populære religionene som en smålig og sjalu karakter som er overdrevent interessert i alt snusket som folk henfaller til i sine svake øyeblikk, men som knapt fortjener noen oppmerksomher mens det pågår og ihvertfall ikke danner noe saklig grunnlag for all den skam og skyldfølelse som de senere går og drasser på. Herregud, bokstavelig talt. Dette er ingen psykiatrisk sunn måte å forholde seg til verdens realiteter og det forhold man danner seg til dem. Saken er at vi har en svært avansert hjerne som har kraft til å “utrette mirakler” men som vi i det store og hele behandler som den minst populære bikkja i flokken. Folk henfaller til perversjoner av mangel på høyere idealer. De forlanger mer enn alt det de allerede har blitt gitt av Gud, naturen, samfunnet, sine foreldre eller hvordan man nå foretrekker å se det.
Det kan ikke gå bra er i ethvert tilfelle en typisk “post hoc” påstand, fordi man tenker jo ikke typisk dette om et pågående prosjekt som man er engasjert i, mens det ofte kan være noe man tenker etter at ting har gått på trynet og man undersøker alle detaljer i alt som skjedde for å forstå hva som gikk galt slik at man ikke repeterer atferden. Hvis man vet på forhånd at noe “ikke kan gå bra” bør man jo heller gjøre noe annet, synes du ikke? Vi må se på den mest vanlige formen for å skape et annet menneske: Barneoppdragelsen. Enten man vil eller ikke ender man som en person som har “gudsmakt” i noen år, ihvertfall helt til barna blir store nok til å forme en selvstendig personlighet, som invariabelt betyr at de begynner å betrakte foreldrene mer som “vanlige mennesker” enn som de imponerende superskapningene de typisk fremstår som mens barna er små og ennå ikke vet noenting om noe som helst. Regissøren av Poor Things – Yorgos Lanthimos – ble først kjent for filmen Dogtooth som var en bisarr skildring av “en dysfunksjonell familie” hvor barna ble fastholdt i barnets sinnstilstand langt inn i voksen alder via diverse manipulasjonsteknikker — og filmen gjorde dypt inntrykk på mange, inkludert meg. Av denne grunn alene tenker jeg å se Poor Things når den kommer på kino innen rimelig nærhet av der jeg bor, eventuelt på video hvis det blir slik (som det ofte blir). Det at Lanthimos har fått med seg tre av mine favorittskuespillere gjør saken biff, som folk sier. Emma Stone, Willem Dafoe og Mark Ruffalo er alle kjent for sine sterke karakterskildringer fra et langt synderegister av tidligere filmjobber.
Hvorom allting er, slik jeg ser det skaper Yorgos Lanthimos historier om barneoppdragelse, kanskje inspirert av Coen-brødrenes burleske filmunivers noen ganger, med alle sine surrealistiske skikkelser som typisk skildres gjennom “barnets dømmende øyne” som jo på ingen måte bryr seg om alle de finere nyanser i alle “voksenforklaringer” av hva det er som foregår. Det er jo faktisk slik noen ganger at foreldre, uansett hva slags velmenende idealister de måtte være i forhold til foreldreoppgaven, skaper monstere gjennom alle sine tiltak for å beskytte og kontrollere barnet. Eller i praksis sosialt mistilpassede individer som harmonerer dårlig i forhold til sin egen generasjon fordi de har blitt hjernevasket til å implementere et verdisett og et verdenssyn som ikke er nyttig – og noen ganger direkte skadelig – for deres egne livsutfordringer. Hender det noen ganger at man selv tenker “dette kan ikke gå bra” når man observerer hvordan andre mennesker oppdrar sine barn? Det har ihvertfall hendt meg ved noen anledninger, uten at jeg dermed vet hvordan jeg skal forholde meg til det jeg tenker. Det virker jo ikke rimelig å blande seg borti andre folks privatliv, selv om man eventuelt føler bekymring for barnas oppvekstvilkår. Hva skal man liksom gjøre? Skal man tyste til politiet eller barnevernet bare fordi man har “bange anelser” om noe man ser? Mange som vokste opp under tvilsomme forhold uttaler jo senere at de skulle ønske at noen hadde grepet inn den gangen. Altså mens de ennå var små og forsvarsløse. Det foregår mye fælt ute blant befolkningen. Alle vet dette. Imidlertid er det vanskelig å skjønne hva annet man selv kan gjøre enn å passe sine egne saker og prøve å ikke gjøre alt for mye galt i løpet av sitt liv her på jorda.
