Teknisk sett har jeg tilbrakt mesteparten av livet med å være direktør i diverse firma i byggebransjen, men dette er aldri en tittel jeg har gått rundt og vist frem som en annen kry hane, full av tro på at jeg tilhører “et annet sjikt av samfunnet” enn de som typisk lever av å være ansatt som arbeider i den samme typen firma. På det meste – som også var “det verste” i forhold til hvor mye stress og mas jeg opplevde i hverdagen – har jeg ikke hatt mer enn cirka hundre ansatte, men det er da faen meg nok. Tro meg. Eller hvis du ikke tror meg, prøv selv. Å lede mennesker er som å gjete katter. De gjør som de selv vil, men noen ganger følger de etter deg fordi de tror at du skal gi dem noe. Det er alt. Uansett, hvis man ikke er direktør i et stort firma – og da mener jeg fra tusen ansatte og oppover – så ender man i praksis med å være på samme nivå som alle andre, bortsett fra at man er den som har ansvaret for hele sulamitten slik at man er nødt til “å passe butikken” uansett hva som skjer og når på døgnet det skjer. Over tid gjør dette noe med vanemønsteret ditt.
Det interessante er at jeg har alltid blitt “valgt” – eller skjøvet frem, om du vil – mer eller mindre mot min egen vilje, fordi folk tydeligvis har tro på meg, og tillit til at jeg evner “å få jobben gjort” der andre blir nervøse, feiger ut eller rett og slett mister grep og oversikt over operasjonen. Dermed ramler jo alt sammen og alle kattene løper avsted i alle retninger, for å finne “nye jaktmarker” eller hva vet jeg. Begrepet lederegenskaper har historisk sett blitt diskutert ganske intenst – noe som sikkert skjer den dag i dag – men det koker i prinsippet ned til at folk tror på deg. Hvorfor? Først og fremst at du ikke lyver og fjaser, men sier det som det er, selv om det er dårlig nytt. Jeg er på alle måter en temmelig “gammeldags” type. Alle disse nymotens guruene kan ta alle sine visjoner, misjoner, verdier – og hva har de – og ramme dem rett oppi rattata. Det som virkelig teller er at du ser folk — og anerkjenner dem som individer. Ingen er “bedre” enn noen andre. Vi er alle avskum, og de som tror noe annet kan pakke sekken sin og dra rett til helvete. Jeg har ikke bruk for sånne. Operasjonen har ikke bruk for sånne. Vi er alle – i en etisk-kvalitativ forstand – dårlige mennesker, men vi er klar over det og derfor kan vi heve oss over vår egen svake menneskenatur når dette er nødvendig for å utrette bra ting. Forstår vi hverandre? Du er i de fortaptes legion hvis du står under min ledelse. Du vet. Bånn i bøtta. De som gir faen. Hvis du “tror at du er noe” har du havnet på feil sted og jeg oppfordrer deg til å finne på noe annet, men hvis du trives med å tilhøre samfunnets utskudd så har vi en jobb vi skal gjøre, fordi det er på denne måten vi tjener til livets opphold.
Uansett hva du tror så er dette en temmelig forførerisk måte å “motivere” folk. Det gir en sær form for frihetsfølelse når man ikke behøver å lyve og spille skuespill, men bare konsentrere seg om det som virkelig teller: At man befinner seg på riktig sted til riktig tid og gjør de riktige tingene i riktig rekkefølge, under ledelse av en sjef som er den verste jævelen av dem alle. Det er alt. Sannheten om forretningslivet er at det finnes alt for mange pretensiøse tullinger med myke hender og dress der ute – som bare tenker på å “maksimere profittmarginene” – og alt for få arbeidsjern av den gamle skolen, som ikke føler seg brydd eller utilpass over å rulle opp ermene og selv gå ned i møkka opp til albuene og vel så det. Var det opp til meg så ville jeg kaldkvæle hele ordningen med “begrenset ansvarsrett for selskaper” og forlange at de som eier opplegget står inne for alt som skjer, med alt hva de ellers eier, hele linja ut. Det finnes intet som er bra med at det går an å stifte aksjeselskap, men mye som er helt på trynet dårlig, både for samfunnet som prinsipp og de menneskene som befolker det. Nekropolitikk er det tekniske navnet som filosofer bruker på den postmoderne samfunnsmodellen, hvor folk bare er redusert til et nummer og en samling datapunkter som brukes til å konstruere CV og denslags. Det gamle navnet på “der folk lever” – eller virkeligheten, om du vil – var jo den menneskelige livsverden (i motsetning til det universet av teorier, ord og idèer som vi bruker når vi snakker om ting), men dette har blitt pervertert til en “dødsverden” hvor folk hater både hva de er, hva de gjør, hvor de bor og det ene med det andre. Alle vet at det er noe fundamentalt galt med hele verden slik som tingene står akkurat nå, og teknologiske nyvinninger kan ikke hjelpe på sakene. Det som kreves er noe slikt som “en filosofisk revolusjon” som legger fokus et helt annet sted enn det profittmotivet som mer eller mindre driver hele samfunnsøkonomien. Det er ikke korrekt å beskrive meg som marxist, men ikke desto mindre vil jeg si at Karl Marx forutså dette i sin analyse “Das Kapital”. Det er derfor han er så hatet.
Men nok om det. Nå skal det danses:
