Egentlig er det litt tragisk når folk er ute av stand til å bare chille og nyte livet, uten at det må “være noe” hele tiden. Skal man ikke liksom ha pauser? Jeg synes det. Selv er jeg jo en ganske ubeskjeden sybaritt (selv om jeg teknisk sett ikke oppfyller kravene til “et liv i luksus”, ihvertfall ikke etter norske standarder for denslags) som verken ber om tillatelse eller tilgivelse for min natur og legning. Jeg er som jeg er, ferdig snakket. Om folk liker meg, misliker meg, eller bare ignorerer meg, er deres sak, ikke min. Hva fanden raker det meg hva andre folk går rundt og koker på i følsa si? Imidlertid kan jeg huske yngre dager, da jeg var mindre “selvsikker”, eller skal vi kanskje si ikke ferdig formet som person og karakter, det blir uansett et typisk ungdomsproblem som forlengst har forlatt meg. Saken er at folk ofte gir “andre mennesker” alt for mye makt til å påvirke, influere og “dømme” dem. Når slutter man med sånt? For noen; aldri, og det er dette som er så tragisk. Du vet. Når man føler at man er nødt til å “være noe” for noen, i tillegg til alt man er “for seg selv”. Det starter typisk med at man ikke ønsker å skuffe sine foreldre, familien forøvrig, vennene og resten av kretsen. Siden baller det bare på seg, helt til man enten setter ned foten og tar grep i sitt eget liv, eller ender som alles pissboy.
Hvorom allting er, denne dagen har vært viet diverse tekniske formål, blant annet å skaffe nye dekk til bilen. Ikke faen om jeg kjører gjennom hele Europa – i Gud vet hva slags varme – med tvilsomme dekk. Passaten min er en 1,9 TDI som av mange blir beskrevet som “en tysk evighetsmaskin” med nesten groteskt overdimensjonerte opplegg i maskineriet, slik at hvis man passer på å ta service og vedlikeholde den bra ellers, så klarer den glatt en million på telleverket. Det som skjer med slike biler er som regel at rusta tar dem, eventuelt at det blir vakkel i elektronikken, men selv har jeg ennå ikke hatt noen slike problemer. Inshallah, som de sier: Hvis Gud vil. Dessuten sier de jo at Gud hjelper den som hjelper seg selv, så da har jeg med andre ord åpen linje til allmakten. Eller i det minste gode dekk, og til uka blir det stor service med oljeskift og hele pakka, så da er jeg klar til å forlate Norge for – foreløpig – siste gang. Herregud for et styr. Man vet jo typisk ikke hvor mange ting man egentlig eier før man begynner å sortere det man har tenkt å beholde fra alskens tøys som man har rasket med seg langs veien “fordi det er bra å ha”. På folkeregisterets skjema for flytting til utlandet spør de om hvor mange uker man planlegger å tilbringe i Norge hvert år. Jeg svarte null. Jeg mener jo på ramme alvor å bo i Spania, ikke bare tilbringe vinteren der. Så hvis noen tenker å oppsøke meg er det der de finner meg.
Av mystiske årsaker har diverse venner fra 80-tallet – som jeg ikke har hatt kontakt med på både tyve og tredve år – hatt en tendens til å bare “dukke opp” i det siste. Jeg har jo kommet i en alder da mange av “den gamle gjengen” er døde og begravet, mens jeg selv fortsatt tikker og går, i likhet med den foran nevnte tyske evighetsmaskinen. Hvorfor er det slik? Jeg var jo på mange måter det verste råskinnet av dem alle sammen, som gikk hele linja ut der andre fikk skjelven og “oppsøkte hjelp” og den typen ting, slik at nå går de på en jevnlig dose av fargerike piller og bruker dagene sine på all slags krangling på Facebook og denslags. Min egen teori er at folk mister mye mer enn bare sin sans for humor når de bestemmer seg for at “alvorets time” har kommet for dem. Nå må de skjerpe seg eller dø. Men en sak som jeg aldri har gjort er jo å begynne med heroin og denslags, som for eksempel er hva som til sist tok livet av Joachim “Jokke” Nielsen, foruten mange andre som ikke har kjente navn. Dessuten får folk depresjoner og alskens andre psykiatriske plager som de sliter med, mens jeg fortsatt ler av livet. Eller rettere sagt: Jeg tar ikke ting så høytidelig, inkludert mine egne fysiske plager, som jeg har pådratt meg etter et langt liv preget av mye hardt arbeid og spinnville opplegg. Det er hva det er. Det knirker i leddene og ryggen er ikke god, så jeg driver ikke med saltoer og balansekunst lenger, men alt i alt har jeg faktisk ingen grunn til å klage. Jeg er jo fortsatt levende. Et mirakel ifølge noen, men selv ser jeg det ikke slik. Jeg tror at døden har spart meg fordi jeg er ikke redd og jeg er ingen sutrekopp. Hva så om ting går til helvete? Det er jo ikke verre enn at man bare plukker opp bitene igjen og stabler et nytt slags liv på beina. Hva annet kan man gjøre?
Vi avslutter med noe jeg fikk opp i “anbefalinger” på YouTube. Jeg tenkte først at “dette må jo være en Kraftwerk-sang” men et søk kunne opplyse meg om at de faktisk tilhører Neue Deutsche Welle (NDW) fra 80-tallet, det vil si generasjonen som kom etter Kraftwerk og resten av den såkalte krautrocken som var stor på 70-tallet. Dessuten er det også litt halvmorsomt at jeg brukte kallenavnet Reinhold von Rheingold på internett en stund, men det er mange år siden nå.
