Det heter kviss på norsk. Du vet. Spørreleken som noen skriver som quiz. Det er mer interessant slik, synes de. Internasjonalt. Derfor regner jeg uten videre med at de omtaler kvinnfolk som quinz og det fuglene sier som quirrewitt. Spiller det noen rolle? Jeg minner om sangen til Billie Holliday. I say potayto and you say potahto. Her i Østerdalen fungerer det slik at folk sier hva de vil — og siden oppstår det slagsmål. Enighet virker som en guddommelig ting, ihvertfall noe veldig menneskefjernt, nesten som perfekte tenner. Hvor får man sånt fra? Det ser dyrt ut. Akkurat som resten av den perfekte profilen deres. Et team av psykologiske spesialister må ha jobbet lenge for å installere en så fin samling av så perfekte meninger. Også konverserer de så bra. Det går så lett og naturlig. Ordene faller som perfekt kalibrerte små baller ev ekskrementmateriale direkte fra geiteræva. Sånt krever trening. Det naturlige er å henfalle til kaotiske og fragmenterte uttrykk over tid. Ingen blir noensinne bedre til noe som helst uten at det foreligger disiplin i bildet. Et eller annet sted, på en eller annen måte, finnes det alltid “en styrende vilje” der man finner det vi mennesker kaller orden.
Her er noe man kanskje kan støte på i en kviss: Nevn noen viktige årstall fra norgeshistorien. Fire poeng for fire riktige er mulig. Jeg føler meg rimelig sikker på at de fleste vil si 1814 nesten øyeblikkelig, men så er det uvisst hvor det bærer hen siden. Det finnes selvsagt minst hundre årstall som bør passere som “historisk viktige” for Norge, men noen er mer sannsynlige enn andre. Så lenge det bare kreves fire av dem vil jeg tippe at 1905 og 1945 også kommer høyt på listen over “sannsynlige valg” som mange kommer til å lande på. Siden blir det bare gjetting. Jeg tror ikke at det noensinne har vært gjennomført noen slik undersøkelse i Norge, men det har det i Storbritannia. Blant alle de årstall som ble foreslått var det to som stakk seg ut på en overveldende måte: 1945 og 1066. Det første er åpenbart slutten på Den andre verdenskrig, men det siste handler om slaget ved Hastings, da “det normanniske England” ble målt opp, registrert og organisert som skattland av William Erobreren og alt det der. (1066 and all that er faktisk tittelen på en bok som eksisterer. Ganske populær er den også.) Det angår i prinsippet ikke vikingtiden, selv om årstallet tilfeldigvis er det samme som slaget ved Stamford Bridge.
En annen pussig tilfeldighet er at dette er post nummer 1066 som jeg har skrevet på denne plattformen. Det begynner å bli mye nå. Uten å basere det i noe annet enn en “følelse” vil jeg tippe at en gjennomsnittlig produksjon på denne bloggen har en tendens til å ligge på rundt 4-5 avsnitt i lengde og være litt som “de svarte løypene i slalåmbakken” i den forstand at dette er ikke noe for vanlige søndsgsturister som leter etter kos. Men de øvede liker det. De får noe å bryne hjernen sin mot, liksom. Du vet. Kunstpublikum og “de intellektuelle”. Alle har lyst til å være dem, men ingen har lyst til å “bli sett” som en av dem. Dette skaper grunnlag for mange fantasifulle sosiale dansetrinn. Folk skal jo posisjonere seg. Vi kaller det profilering og det handler om “hvordan man blir sett” i markedet for oppmerksomhet. Om du selv er riktig eller gal – altså egentlig, innerst inne, kors på halsen – spiller forsåvidt mindre rolle enn hvordan “markedet” ser deg. Mange jeg selv uten å nøle ville karakterisere som fette sinnssyke – eventuelt “sleipe løgnere og skuespillere” hvis de ikke virkelig mener det – har faktisk all mulig slags målbar suksess på nettet. Innflytelse, penger og det ene med det andre. Det kan være store penger å tjene hvis man har talentet for å være et troll på måter som sjarmerer deler av publikum. Det finnes sånn sett mentale skadedyr der ute som har flere titalls millioner følgere og som på bakgrunn av dette massive antallet også raker inn betydelige reklameinntekter. Alle vet at det som foregår på nettet og i sosiale media ikke er sunt, men vi er ikke enige om på hvilke måter og hvorfor det ikke er sunt. Fra min sysnvinkel handler det om at folk har dårlige standarder for informasjonskvalitet — i forhold til at “viljen til å lyve” sitter veldig løst hos veldig mange. De opplever ikke typisk at de har noe ansvar for at ting de plukker opp på nettet – altså rykter og “folkesnakk” – skal være god fisk før de selv bringer det videre. Underholdningsverdi teller mer enn sannhetsverdi. Dette “verdisynet” gjennomsyrer hele samfunnet, inkludert media.
Tegneseriefiguren Asterix skal ikke undervurderes som påvirkningsagent for alminnelig interesse for en viss periode av historien. At de bruker Cæsar som en gjennomgående bakgrunnsfigur i tegneserien tidfester jo handlingen til perioden rundt år 50 før vår tidsregnings begynnelse, altså gallerkrigene. Jeg vet ikke om det var romerne som begynte å separere store Britannia fra lille – identisk med det vi nå kaller Bretagne i Frankrike – men det var de som begynte å skrive om det. Den klassiske handelsruta gikk jo fra Middelhavet, oppetter kysten av Portugal, Spania og Frankrike, før de satte over til Cornwall når de nådde Bretagne, og videre inn i Irskesjøen. Denne ruta var like hardt trafikkert som Silkeveien — og ble etablert allerede i steinalderen, da de første “industritiltakene” oppsto. Helt til langt inn i middelalderen var de britiske og franske områdene som ligger midt overfor hverandre langs kanalen “kulturelt identiske” på de fleste vis, inkludert språket, men siden har de gått hver sine veier. Hvilket bringer oss til dagens situasjon. Det er per i dag under en måned til det skal være valg og Storbritannia er litt ute av kontroll. Du vet. Politisk ustabilt. På mange måter virket det lenge som om “saken var biff og karbonade” for det britiske arbeiderpartiet Labour, men så kom hva man enn skal kalle det som foregår i Gaza. Ikke helt beleilig, gitt at den nye lederen Keir Starmer har misbrukt konseptet antisemittisme for å få rensket ut “venstresiden” – i praksis alle som holdt med den gamle lederen Jeremy Corbyn og som fortsatt synes at Labour bør være en sosialistisk bevegelse – og festet sitt eget jerngrep rundt partiet som “sterk leder”. De vil sannsynligvis vinne valget uansett, men ikke med en så sterk posisjon som de ellers kunne hatt. Jeg har inntrykk av at “støtten til Palestina” er noe man finner hos de fleste anstendige mennesker, selv om de ikke er “aktivister” — og det virker jævlig provoserende å bli beskyldt for å være motivert av “jødehat” når man påpeker at situasjonen er uholdbar og har vært det i mange tiår. Noe slags opplegg som sikrer palestinsk identitet, sosial trygghet, økonomisk grunnlag og fremtidsutsikter må uansett på plass før eller siden; uten at jeg selv har noen meninger om hvordan slikt kan gjennomføres i praksis. Eller rettere sagt: I praksis er det USA som bestemmer hva som skal skje i denne regionen. Mer behøver vi ikke å si. Tilbake til Storbritannia.
Forrige gang Labour vant valget handlet alt om sjarmtrollet Tony Blair, en ganske sterk økonomi og optimistiske fremtidsutsikter ute blant briter generelt. Ting kunne ikke vært annerledes nå. Økonomien ligger på kne foran dass som briter jo ofte gjør “dagen derpå” og hoster opp bare blårøyk. Det finnes ikke noe mer å spy. Pengene er borte. Økonomien står stille samtidig som det er full sysselsetting. Brexit er selvsagt elefanten i rommet, uansett hvor mye de snakker om Covid, Ukraina og “illegale innvandrere i småbåter”. Alle visste at Brexit ville medføre et fall på omtrent fem prosent i den britiske nasjonaløkonomien, som kanskje ikke høres mye ut men faktisk er ganske dramatisk, og nå ser vi det spille seg ut i mange slags detaljer over hele linja. Den korte historien? Folk sliter. Tenk Charles Dickens. Britisk nød og depresjon har vendt tilbare til dit den var før Storbritannia ble en kolonimakt. Du vet. Før trollmannen John Dee begynte å hviske i øret til daværende erkedronning Elizabeth Tudor at det kunne være en god idè å etablere “et britisk imperium” av oversjøiske besittelser og annet godt skattland, et prosjekt som ble iverksatt for alvor utover 1600-tallet. Men den festen er over nå. Regningen for det hele er en slags moralsk gjeld som den britiske staten har blitt sittende igjen med. Spillets svarteper, kan du si. Mange mennesker verden over – med saklig grunn – føler at Storbritannia skylder dem noe, fordi de er etterkommere etter mennesker som britene plyndret, misbrukte og undertrykte på det groveste. Imidlertid kan man argumentere for at de har ikke behandlet “fremmede folkeslag” verre enn de har behandlet sin egen underklasse, arbeiderklasse, klassen av eiendomsløse landarbeidere og omstreifere, eller hva man enn har for tiden av sosialt utstøtte grupper i det britiske samfunnet. Fattigdom over generasjoner, rusmisbruk og elendighet har alltid “stått sterkt” som konsept blant britene. Det samme kan man si om en slags nedlatende holdning som kommer fra en følelse av å være bedre enn andre folk bare fordi man er britisk, som åpenbart har vært en del av det offisielle propagandamaterialet til fordel for “Storbritannia” som entitet, britisk kultur, kongen, teseremonien, snåle matvarer, BBC, NHS, parlamentet og det ene med det andre. De nasjonale symbolene. Imidlertid er de jo ikke “best”. De er ikke engang “bra”. Det har gått skikkelig nedenom og hjem med Storbritannia i løpet av de seneste hundre år.
Europas syke mann kaller vi Storbritannia nå, adekvat symbolisert av hvordan statsminister Rishi “Snublefot” Sunak åpenbart ikke forsto hvor viktig det var at han var fysisk tilstede under seremonien tilknyttet åttiårsjubilèet for D-dagen, altså den allierte landingen i Normandie den 6. juni 1944. Dette ble også det siste betydelige jubilèet hvor levende veteraner som var med den gangen er tilstede. De er jo typisk minst så gamle som de må være for å kunne huske en krig for åtti år siden. Hvor mange av dem vil fortsatt være her om ti år? En som imidlertid var tilstede var den tidligere nevnte Keir Starmer, som dermed kunne innkassere verdens billigste politiske seier uten å gjøre annet enn å løfte hendene, gå et skritt bakover og si til alle mikrofonene at jeg vet ikke hvorfor Sunak ikke er her, men her er ihvertfall jeg, for det er jo viktig å hedre fortidens falne krigshelter og bla bla. Herregud. Rishi Sunak er selvsagt allerede en historisk skikkelse fordi han er den første desi statsministeren i Storbritannia, men det spørs om han vil bli husket for særlig mye mer. Det lyser jo ikke akkurat politisk talent av ham, som er litt pussig fordi han virket såpass kompetent som finansminister. Kanskje det var en illusjon. Ser man nøkternt på saken må man jo stille spørsmålet: Hvem kan identifisere seg med Rishi Sunak? Jeg ser egentlig ingen, ut over en svært liten gruppe av svært rike individer som lever i en verden for seg selv. Han ligner bare på en rar liten mann som sier snåle ting ingen kan ta alvorlig, og dette er altså britenes statsminister i ennå en knapp måned. I mellomtiden har fascistlederen Nigel Farage meldt seg på i kampen om å bli britenes neste riksklovn, åpenbart selvsikker i sin følelse av at alle allerede kjenner ham og vet at han er fette idiot, derfor kommer de til å stemme på ham. Hvilken annen grunn skulle folk eventuelt ha hatt for å stemme på Boris Johnson? Britene liker jo tullinger og skyver dem gjerne frem som celebriteter. Det gjenstår selvsagt både selve valget og opptellingen av stemmene, men mange mumler mye om at det kanskje vil bli fullstendig kroken på døra for det konservative Tory-partiet denne gangen, men hinsides dem finnes Reform UK som er en slags børstilpasset nazibevegelse ikke ulik det norske Fremskrittspartiet. Nihilisme står sterkt i året 2024.
Samtidig viste termometeret 3 grader her i dag tidlig. Fatteru. Tre jævla varmegrader i juni. Prideparaden blir jo ikke det samme når folk må kle seg for arktiske forhold, så det er kanskje like greit at det ikke “skjer noe” der jeg bor, annet enn at de henger opp masse små regnbueflagg overalt. Man legger nesten ikke merke til dem. Hvorfor gjør de dette? De som selv identifiserer seg som “medlemmer av regnbuemiljøet” – eller hva man skal si – behøver ikke å forklare noe, men jeg lurer litt på støttespillerne deres noen ganger. Hva er det de driver med? Hvorfor er de så engasjert i denne saken? Min politiske sympati ligger som alltid hos “individets integritet” som automatisk omfatter alle former for frigjøringsbevegelser og bevisstgjøringstiltak i enhver sammenheng. Dette går stort sett opp i de klassiske idèene innenfor “sosialliberalismen” slik den utviklet seg i de første par tiårene etter Den andre verdenskrig, før “nyliberalismen” sprang frem som en illsint katte ut av sekken mot slutten av 70-tallet, særlig representert av Margaret Thather og Ronald Reagan. Opplegget deres har nå hatt tid til å kjøre hele mannskiten fullstendig på trynet – som alle sa at det kom til å gjøre – slik at det nå for det meste bare er psykotiske troll som driver med kryptovaluta der hvor vi før hadde entusiastiske spekulanter og “økonomiske rådgivere” av alle slag. Folk har sett på markedet og sett at det bare er en feit og usunn keisertype som sprader naken rundt mens han skryter av sine fine klær. Tror han på dette selv? I så fall er han jo gal. Vekst i økonomien gir bare mening som en landbruksmetafor, som grunnlag for utredning av metoder som ligner mer på gartnerkunst enn gruvedrift. Man må tenke innenfor mange ulike tidshorisonter samtidig når man administrerer en gård, ikke bare på hva slags mat man vil ha på bordet de nærmeste par dagene, ukene, månedene. Vekst – i organisk forstand – foregår både fra en dyrkningssesong til den neste med frukt og “raske grønnsaker”, og på svært mye lengre sikt når vi snakker om skog og spesialvekster. Som metafor fungerer begrepet vekst på samme måte. Man må ha god balanse mellom det kortsiktige og det langsiktige for at man skal kunne nyte fruktene – mer eller mindre bokstavelig talt – fra en jevnt voksende og jevnt produserende hage. På grunn av en usedvanlig kald første uke av juni måned dette året forventer jeg en viss kontingent av hånflirende idioter som synes at dette motbeviser klimaproblematikken, eller altså den globale oppvarmingen som er problemets hele og fulle navn. Det er jo kaldt. Alle føler det samme. Hvordan kan det være varmt når det er kaldt? Det gir ingen mening. Ergo finnes det ingen “oppvarming” heller, dette er bare sleipe bløffmakere som jakter på finansiering av prosjektene sine, eventuelt så er det en verdensomspennende konspirasjon av monstere som er ute etter å ta rotta på frihetselskende bileiere med nasjonalt sinnelag. Du vet. Marxistene og de. Det er farlige folk. De vil ta fra alle all glede og de har vaksiner nå, som de på ondskapsfullt vis planlegger å sprøyte alle fulle med, slik at genmaterialet deres forandrer seg og de ikke lenger kan leve som annet enn “elitens lydige slaver”. De vil at du skal klynke og tigge om neste dose. Fordi eliten er onde. Alle vet dette. Kalle og jeg vet dette. Børre på Facebook vet dette. Hvorfor vet ikke du dette?
Som du kanskje har fått med deg er det ikke den politiske rabiate bevegelsen Fri som har rettighetene til Prideflagget. Derfor er det nå en voksende bevegelse blant folk flest om å hegne om Pride og la flaggene vaie i vinden , ikke bare for de skeive, men for andre minoriteter som blir hetset og hatet blant mørkemenn og tilhengerne av Listhaugismen. Med de andre mener jeg innvandrere og alle andre minoriteter uansett etnisk tilhørighet.
Derfor har jeg et regnbueflagg i vinduskarmen i solidaritet, og kanskje også for å irritere vettet av en nabo som hater alt og alle som ikke er en ekte norsk etnisk nordmann i minst fjerde generasjon 😉
Regnbueflagget er mye eldre enn hele Pridebevegelsen og har representert forskjellige ting til forskjellige tider. Og steder, forsåvidt, vi kan for eksempel ta med at verdens andre eneste jødiske stat – “den autonome jødiske oblast” – i Russland, bruker et regnbueflagg med davidsstjerne oppå.