Jeg leste noe på nettet. Det var ikke her på blogg.no, selv om det sannsynligvis kunne ha vært det. (Jeg har lest mye som er omtrent i samme gata på denne plattformen også.) Problemet er som vanlig at folk er alt for fette evneveike til å forstå hvor kørka de egentlig er. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Min preferanse er komedie. Man kan like så gjerne le som gråte av akkurat de samme tingene for akkurat de samme årsakene, så da er det best å satse på latteren. Det er en mer “konstruktiv” energi enn forvilelsen.
Det andre alternativet er at folk skjønner hva de gjør, for de er ikke dumme. De er onde. Det handler om sadisme og skadefryd. De får et kick utav å trakassere og mobbe andre. Jeg vet ikke om det er bedre å tenke slik enn å avskrive det mot kontoen for evneveik idioti. Det er forsåvidt et aktivt element i “metoden” min at jeg aldri skal forklare noe med ondskap når det er tilstrekkelig å forklare det med mangelfullt utviklet mental kapasitet, så dette er ikke typisk noe jeg gjør på “lettvint” vis. Hva mener jeg? Her er et eksempel: Om så alle mennesker på jorda tror at månen er en gulost, så er den likevel bare et himmellegeme som for det meste er laget av stein og støv.
Et poeng i denne “månesaken” er at det spiller faen ingen praktisk rolle for de fleste hva månen er laget av, men man kan likevel se for seg at dette kan være et tema som blir diskutert så intenst at det ender med at folk tar livet av hverandre. Det handler nemlig om å “ha rett” og sånt kan bli hvor viktig som helst for folk. Eller skal vi kanskje heller si at det er følelsen av å “ha rett” som er så ettertraktet, fordi vi vet jo allerede at det aldri forekommer at mennesker “har rett” om noe som helst, noensinne. Det er ikke sånn opplegget fungerer. Man må rett og slett være håpløst uvitende for å tro at vi har adgang til noen klasse av informasjon som er sikker. Alt vi har er jo bare omtrentligheter. Vage og tvetydige påstander om hvordan ting sannsynligvis virker, basert i den mest oppdaterte vitenskapelige databasen vi har per i dag.
Mitt generelle inntrykk av mennesker er slik: De vet ikke noe om fysikk. De kan ikke matematikk. De forstår ikke engelsk eller engang norsk. De har ingen innsikt i psykologi eller filosofi. De har ingen “verdenserfaring” eller generell praktisk kompetanse, de lever liksom bare “oppi hodet sitt”, sammen med det evneveike ordforrådet og de tilbakestående idèene sine. Hvofor er det slik? Det vet jeg ikke, men hypotesen min er at det skyldes angst. Folk vil typisk ha sikkerhet i en verden som er fundamentakt usikker og tvetydig, uansett hvor selvmotsigende, langt inn i det absurde, det måtte være. Det er først og fremst dette jeg mener når jeg bruker ordet “evneveik”. Fordi de ikke bruker evnene sine. De styres av frykten sin istedet. Om frykt er det å si at det er en svært god egenskap å ha, på lik linje med evnen til å føle forskjell på en promp og en kabel før man slipper dem løs i buksa. Frykt får folk til å “skjerpe seg” og følge bedre med på tingene rundt seg, men det er aldri bra å la frykten kjøre sitt eget løp på “autopilot” fordi da mister den bakkekontakten og forvandles til angst, som kort definert er “frykt uten objekt”, eller en følelse av frykt som ikke henger sammen med noen åpenbar kilde i omgivelsene.
Som jeg begynte med å si, noen fremsatte denne setningen: Jeg føler veldig sterkt at det bare kan finnes to kjønn. Er det komisk eller hva? Utsagnet inneholder jo all informasjon om sakens natur, fra og med ordene “jeg føler”, som klassifiserer det som en idiosynkratisk holdning mer enn objektiv informasjon. Eller sagt på en annen måte: Det er en mening som er saksmessig løsrevet fra virkeligheten, eller simpelthen bare et ideologisk utsagn om du vil: Jeg ønsker veldig sterkt at det bare skal finnes to kjønn. Fordi – antar jeg – at dette presumptivt sett vil gjøre det enklere for pasienten å “forstå virkeligheten”. (Det er også en fordel hvis månen er en gulost.) Det er imidlertid ikke korrekt. Det er bare en konvensjon. Vanessig tenkning av typen “alle svaner er hvite” som forsåvidt motbevises av bare èn enkelt svart svane der ute (det finnes en hel artskategori av dem i Australia). At man selv aldri har sett noe annet enn hvite svaner betyr ikke at dette er alt som finnes. Det betyr bare at man ikke vet om noe annet, som forsåvidt er en ærlig sak så lenge man ikke insisterer på at ens egen uvitenhet er en generell rammebetingelse for hele universet. Det er jo der folk trår feil. De insisterer på at ting “er sånn” selv om det kan fremlegges empiriske bevis for at ting nettopp ikke er sånn, som for eksempel i denne kjedsommelige “kjønnsdebatten”. Jeg kan jo se hvor de henter argumentene sine fra — og at tingenes mening “forsvinner i oversettelsen”. På engelsk heter det nemlig gender debate. Kjønnsrolledebatt på norsk. Det som på norsk kalles “kjønn” – under henvisning til kjønnsorganenes beskaffenhet – heter sex på engelsk. There are only two sexes. Ingen protesterer på at det er slik kjønnet formering foregår, rent biologisk sett, men dette er heller ikke noe saklig argument i en kjønnsrolledebatt. Kjønnet ditt er noe du er, på upersonlig og fysisk grunnlag. Kjønnsrollen din er noe du har, som en del av din “personlige identitet” og legning. Det er en subtil men avgjørende forskjell mellom de to. Det debatten egentlig handler om er følgelig noe så banalt som “personlig frihet”. Kan man selv velge sin kjønnsrolle, eller er dette noe som blir tildelt deg av staten og samfunnet?
