Man hører om det de kaller Dead Internet Theory – jeg har ikke lett etter norske artikler om temaet – som kort fortalt er at nettet ikke lenger er befolket hovedsaklig av mennesker, men heller av chatbots og den typen ting, altså maskinskapte algoritmer som “oppfører seg som folk” i den forstand at de vil gi deg likes, korte kommentarer og så videre, slik at du vil oppleve “positiv feedback” på nettet og bli motivert til å bruke mer tid der, som igjen eksponerer deg for mer reklame, og sånn er gangen grovt sett i greia. Din oppmerksomhet er hva de driver gruvedrift mot. Jo mer oppmerksomhet de klarer å samle opp og holde fast på, jo flere reklamepenger vil nettstedet kunne sope inn.
Elektronisk bondefangeri? Det er uansett vanlig å ha chatbots på nettsteder av en viss størrelse, som automatisk går til nyregistrerte kontoer for å hilse velkommen, ikke ulikt den typen brev man pleide å få fra bokklubber og denslags tiltak, hvor de sier noe sånt som Hei Lars, takk for at du meldte deg inn, deretter kanskje noe mer vissvass som ikke betyr noe, men som kan være “det lille som må til” for å motivere den potensielle kunden til å gå dypere inn i opplegget. Selv er jeg en rimelig godt avbalansert person, men jeg hører at det er mange ensomme mennesker som går på nettet for å finne et miljø de kan henge med, og den typen ting, eller kanskje bare “noen å snakke med” fordi de har mye på hjertet. Hva vet jeg? Poenget er uansett at nettsteder vil ha pengene til folk — eller rettere sagt, nettstedene vil ha oppmerksomheten til folk, som de så siden selger til reklamebyråer med mer eller mindre avanserte systemer for strømlinjeforming basert på hva folk ellers viser interesse for både gjennom søkemotor og samhandling med chatbots.
Greia har en viss bismak av Matrix. Det er selvsagt ikke laget for mistenksomme jævler som meg, men heller for de litt mer troskyldige typene som ennå ikke har forstått at ikke alle tilsynelatende vennlige mennesker vil dem vel. Egentlig er dette klassisk. Det finnes ikke så mye sånt i Norge, men folk som har vært på “festorienterte” plasser i syden har fått med seg hvordan utestedene ikke uofte har innkastere gående på gata for å rekruttere kunder til stedet. Kom til oss og bruk penger. Hvorfor skulle ikke sånt finnes i digital form også? Det vi vet om mennesker er jo at de er prinsippløse åtseletere. Hvis de oppdager en måte å tjene penger som ikke er direkte forbudt – selv om dette ikke alltid er noen hindring heller – så kommer de sannsynligvis til å benytte seg av denne muligheten. Det finnes økonomiske jegere og økonomiske bytter. Mange eksisterer i begge roller, enten vekselvis eller samtidig, og ganske aggressive kampanjer rettet mot folks penger betraktes nå i dag som fullstendig normalt. Denne kannibalistiske økonomien har selvsagt ingen etikk. Alt henfaller til det drøyeste loven tillater. Og som alltid oppstår dystopi i enhver kontekst med lave standarder.
Selv er jeg en enkel sjel. For meg går det en krystallklar grense mellom det gode og det onde. Sistnevnte inntreffer så snart noen aksepterer det som greit å utnytte andre for økonomisk gevinst. Du vet. Bløffe, lure, snyte, vri og vrenge på saker, holde tilbake “negativ informasjon” om produktet eller tjenesten, og så videre. Det vanlige. Som alle vet er verden tjokk full av luringer som ikke bryr seg om annet enn å få solgt hva det enn er de markedsfører. De tar ikke fem flate for å gjøre hva de enn må for å dytte greiene på folk. Flertallet stanser riktignok før de krysser over og inn i det ulovlige, men mange skyr ingenting. De vil bare ha penger, koste hva det koste må. Lovbrudd blir mest et “teknisk” spørsmål for dem. En avveining mellom risiko og fortjeneste. Går det an å bare ta pengene og løpe? I så fall kommer dette til å skje. Jeg tror ikke at nettet har fremkalt noe som ikke allerede var i folk, men jeg tror nettet har eksponert slik fundamental uærlighet på en måte som sjokkerer mange. De var i god tro. Nå vet de ikke helt lenger. Om vi ser bort fra de som har blitt utsatt for direkte svindel – hvor den kriminelle hensikten var der hele tiden – så sitter vi likevel igjen med et ganske tvilsomt utseende landskap av “pengebegjær i frislepp” som forgifter og forringer alt hva nettet kunne ha vært.
