Antifascistisk aksjon er en gruppe med militante antifascister, som har som oppgitte mål «å knuse alle former for fascisme». Organisasjonene forsøker å samle dem som er villig til å gå aller fremst i konfrontasjoner med høyreekstremister. AFA oppstod som motsvar til den nazistiske bevegelsen i Tyskland på 1930-tallet. I Norge ble Antifascistisk Aksjon stiftet i 1994 i Oslo og var knyttet til Blitz-miljøet. Senere dannet det seg også lokallag i andre byer og tettsteder.
(Wikipedia)
Donald Trump sier han er det motsatte av en nazist.
Ser man iskaldt logisk på saken så snakker Trump til en forandring sant nå. Han er definitivt det motsatte av en ryddig, planmessig og godt organisert “nazibevegelse” som jobber for å oppnå politisk makt – eller en konspirasjonsteori om du vil – og i en større historisk kontekst vil han uten tvil bli husket som en som vekket flere Antifa typer til politisk bevissthet enn fascister. Han har da også ved flere anledninger nevnt Antifa som “terrorister” uten at jeg ved noe tidspunkt har hatt selv det minste fnugg av mistanke om at han vet hva han prater om. Bevegelsen Antifascistische Aktion ble først formelt stiftet i Tyskland i 1932, og noe mindre seremonielt nedlagt i 1933, etter at Hitler kom til makten. Antifa er strengt tatt bare et allment tilgjengelig “politisk varemerke” nå – på linje med å kalle seg “anarkist” eller noe – de har ikke kontor, nettside, medlemsregister og den typen ting. Alt som forener bevegelsen er “motstand mot fascister” uten noe ytterligere krav til identifikasjon og prosedyre. Sånn sett er det en spøkelsesforening. En hemmelighet. Hvem er de? Ingen vet. Fordi det er ikke noen organisasjon i den forstand. Hvem som helst kan kalle seg Antifa.
Akkurat som forrige gang kommer fascister til makten fordi folk ikke forstår hva slags politisk kraft de representerer. Det er ikke viktig hva de kaller seg. Man gjenkjenner dem på hva de gjør. Det er klart at hvis de kaller seg for eksempel Hvit Makt, Arisk Motstand eller noe sånt, så er de jo nærmest karikaturer av seg selv. De er ute av skapet og “ber om det” til en sånn grad at det er nesten like greit å bare la dem holde på å drikke øl og hanemarsjere rundt i bakgården. Det er ikke sånne typer som er de politisk farlige — selv om de selvsagt er farlige nok for enhver offergruppe som de går etter. De er jo strengt tatt bare gatepøbel som får et kick ut av å trakassere, mobbe og ellers forgripe seg overfor alle de hater, som er et ymist utvalg av kategorier. I tillegg har vi det jeg kaller nazibloggere som – enten de forstår det eller ikke – jobber for å normalisere hat av utsatte grupper, på en måte som vi vet kommer til å resultere i vold. Vi vet bare ikke noen detaljer om når, hvor, hvem og hvordan. De jobber for å påvirke folks følelser. Du vet. Skremme dem med alskens jåss om hvordan Europa er i ferd med å bli islamisert og den typen ting. De fremmedkulturelle kommer! Det er patetisk, men det er også farlig. Normale mennesker har ikke noe godt utviklet politisk gangsyn. De stemmer ikke rasjonelt, ut ifra hva som er deres beste egeninteresse på kort og lang sikt. De stemmer med håpet sitt, ikke med kunnskapen. Her er en gåte: Gitt at man vet hvordan politikere bløffer og lyver uten blygsel, hva slags alternativ bør man satse på? Dette er hva vi kaller en spillteoretisk problemstilling. Hva slags optimum finnes?
Man kan forholde seg til retorikk, personlig stil og typiske temavalg. Selv om de eventuelt bare lyver om alt de sier, så viser dette likevel noe om hvordan de er med “orden og oppførsel”. Hva slags standarder de jobber med. Den typen ting. Hvis de snakker om innvandrere, hvordan snakker de om dem? Hva slags ord velger de når de snakker om økonomien? Hvordan oppfører de seg rundt andre? Virker det som om de stort sett forstår hvor de er og hva de driver med? Klager de mye over sin egen situasjon og alt de er nødt til å utholde? Er dette mennesker man med hånden på hjertet vil bruke ord som voksen og ansvarlig om? Ville du lånt dem penger uten å nøle? Ville du hatt dem i nabolaget ditt? Er de seriøse typer? Alt sånt kan man bedømme på en rimelig objektiv måte gjennom å observere hvordan de “fremfører seg selv” over noe tid, som i prinsippet er de samme standardene alle vanligvis bruker som grunnlag for respekt mellom hverandre. La meg bare si det slik at hvis de fusker med reiseregninger og jukser med eksamenspapirer så er de ikke seriøse. Jeg har også et problem med sånne som driver med aksjer og/eller på andre måter er “personlig engasjert” i noen del av det private næringslivet. Hvis noe ligner på fusk, snusk og korrupsjon på bakrommet, så er det politisk kryptonitt selv om det de gjør eventuelt måtte være “lovlig som faen”. Jeg mener, folk vet jo selv hva de har gjort og ikke gjort. Hvis de har noe “tvilsomt” i livet sitt som det ikke er gjort opp regning for allerede, så må de påregne at dette kommer på bordet hvis de – eller ektefellen – havner i en politisk maktposisjon. Fordi alle de kløktigste gravejournalistene i landet vil jo snu enhver stein i jakten på “siste nytt” om vedkommende. Sånn fungerer det.
Demokrati er en grisete affære som selv på en god dag preges av tvilsom hestehandel på bakrommet og det som verre er, foruten brå posisjonsmessige hamskifter med hvor de står i viktige saker som kanskje er årsaken til at man stemte på dem i første omgang, men sånn er det. Vi kan ikke gi slipp på det viktigste prinsippet av dem alle: Det går an å bli kvitt en regjering man er sterkt misfornøyd med i et demokrati. De er også klar over dette. Det er grenser for hvor langt de kan virre bort fra sine fineste lovnader under valgkampen hvis de har tenkt å overleve fireårsperioden sin. Hvor mange syndebukker går det på ett kvantum av troverdighet? En toppleder kan i høyden bruke dette “slippe å havne i fengsen” Monopolkortet to-tre ganger før noen kremter og stiller spørsmål ved vedkommendes vurderingsevne. De har jo selv tatt med seg denne skandaløse personen på laget. Sjekket de ikke referansene deres? Og hva med alle de andre? Er de også skurker? Nei dette ser lite fint ut, det må jeg si. Og så er skravla i gang. Full offentlig oppvask i pressen, preget av stundens opphisselse. Sånt ser vi gang etter gang, uansett om det er de rødgrønne eller de blåbrune som sitter med makten der og da. Noen synes dette er gøy. Andre vet ikke helt. Burde ikke voksne folk egentlig oppføre seg litt mer voksent? Vi ansetter ikke politikere fordi vi behøver sjamaner som skal lede folket til sin skjebne og storhet, men fordi vi vil ha kompetente bokholdere, regnskapsfolk og administratorer som kan ta hånd om butikken på en forsvarlig måte. De skal først og fremst drifte staten med alt hva det innebærer. Det sier seg selv at visse personegenskaper egner seg dårligere enn andre til dette formålet. Man kan for eksempel ikke være noen “ego type”. De jobber jo på vegne av andre, faktisk alle andre i samfunnet, før de jobber for seg selv. Du vet. Selv om kattemor er veldig tørst så lar hun alltid ungene drikke først, som den gamle barnesangen sier. Sånn er det nødt til å være. Derfor kan vi ikke ha fascister.
