I sine egne øyne er de en psykedelisk fremtidsdrøm

Psykedelisk betyr bevissthetsutvidende og brukes om noe som utvider den indre opplevelsen. Man kan snakke om psykedeliske stoffer psykedelisk musikk og psykedelisk kunst.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Etter førti år med svartmetall som egen sjangerbetegnelse for et distinkt kunstnerisk uttrykk kan vi si noen generelle ting om fenomenet. Det mest åpenbare er det som først og fremst bekymrer “foreldrene og samfunnet” — nemlig at tenåringer som allerede var vanskelig å ha noen meningsfull samtale med nå skal gå helt av skaftet og kanskje rote seg borti noe kriminelt, eller det som enda verre er. Den “svartbleke” stilen deres ser jo depressiv ut på langt hold og musikken låter som noe slags usammenhengende men intenst psykotisk anfall, bare med instrumenter, opptaksutstyr og greier i rommet. Hva er det folk typisk ser – og ikke minst hører – første gangen de erfarer svartmetall?

Det er rimelig å tippe at “første generasjons svartmetall” – Venom, Hellhammer, Celtic Frost, Sodom, Bathory, Sarcofago med videre – med gode odds og i hovedsak vil oppgi Motörhead som sin viktigste musikalske inspirasjonskilde for “hardmetallisk pønk’n’roll” som beveger seg gjennom lydlandskapet fortere, høyere og hardere enn alle andre. Det var aldri noe ideologisk i utgangspunktet, det handlet bare om å spille bråkete og aggressiv musikk i 120 kilometer i timen. I den grad det fantes noen “felles innstilling” som alle bandene ville vedkjent seg som sin egen, så handler dette om liberal bruk av hilsefinger mot resten av verden. Du vet. FTW. Fuck the world. Ian Fraser “Lemmy” Kilmister (1945-2015), stifter og åndelig overhode for Motörhead, oppgis forsåvidt som “syvende far i huset” av alle som driver med ekstremmetall, mens Lemmy selv oppgir Elvis, Little Richard, Gene Vincent og alle de der som sine egne inspirasjonskilder. Det er imidlertid “imaget” som noen slags musikalsk panserarmè som ruller over publikum med overveldende lydtrykk de tidlige svartmetallmusikerne etterlignet.

Skal vi snakke om Satan nå? Jeg tror det er mer intelligent å snakke om skrekkfilm. Helt siden “heavy metal” først etablerte seg som egen sjanger har de vært rause med sjokkeffektene — og dette er med vilje. Det skal være teatralsk og dramatisk, tett oppimot – og noen ganger langt over – grensen til det direkte fjollete. En typisk “stort” produsert heavy metal konsert vil alltid være full av flæsj og “billig bang bang” — og poenget med høyt trykk og mye “frantisk bevegelse” i lydbildet er – som tidligere nevnt flere ganger – å skape en tilstand av sonisk metning i hørselssansen, slik at lyden vil erfares som “noe kroppslig” istedet. Poenget er å skape en massiv sanseopplevelse, som på svært bokstavelig vis blåser bakoversveis på publikum. Folk som ikke ønsker denne opplevelsen vil neppe like å være på stedet. Men de som aktivt søker å bli overveldet av det helhetlige kunstuttrykket har det Nietzsche ville ha karakterisert som et parareligiøst forhold til musikken. Dette er deres form for “gudserfaring”, også kalt teopati. Det ligner ikke på en kristen gudstjeneste, men det har mye til felles med de hedenske mysteriereligionene fra gammel tid, hvor extasis var sentralt for opplevelsen. Internasjonal konvensjon er å datere stiftelsen av sjangeren heavy metal til året 1970, og si at det handler om komplekset “Deep Black Zeppelin”, hvor Black Sabbath er de viktigste, men det blir feil å ikke ta med de to andre “ikoniske stamfedrene” også. Det betyr at jeg teoretisk sett har kunnet hatt et bevisst forhold til sjangeren helt siden den ble stiftet. Jeg var jo syv år gammel ved det tidspunktet, men sånn er det ikke. Først et par-tre år senere begynte det meste av alt jeg foretrakk å lytte til etter eget ønske å vise “statistisk samling” innenfor sjangeren hard rock og heavy metal. Det bare er sånn. De som selv digger hard og tung musikk forstår fullstendig hva jeg mener, mens de andre neppe forstår noe som helst. For dem lyder det jo bare støyende og masete. Jeg liker at det er mer luft i lydbildet. Så blir jeg nødt til å forklare dem at hele poenget er å blåse bort all annen “luft” enn akkurat den spesifikke “gassblandingen” som hensetter publikum i en transcendental tilstand av nytelse.

Det er litt uklart for meg hvilken musikksjanger som har de typisk mest virtuose musikerne nå for tiden – altså de som rent teknisk sett regnes som de “flinkeste” utøverne på sitt instrument av alle andre som driver med det samme – men det er vel ikke utrygt å gjette på “frijazz” som vanlig, eventuelt noe på det symfoniske konsertnivået, men samtidig er det grunn til å peke på hva utøvere av “ekstremmetall” driver med (den litt større paraplyen som også inkluderer svartmetall). Alle som skjønner noe som helst om det å traktere et instrument og hvor mange timers øvelse som ligger bak den tekniske virtuositeten, vil nikke og si “respekt” til det folk gjør innenfor ekstremmetallen selv om de eventuelt ikke liker selve musikken. Folk tar det jo omtrent så langt som det er menneskelig mulig å komme i forhold til “samspilt kaos”. Som alltid er det vanskelig å si noe fornuftig om hva som er “bra” kunst, og hva som faller innenfor rammen av “mindre bra”. Så lenge et antall mennesker som ikke ellers virker mentalt forstyrrede synes at noe er “bra” så må det jo finnes noe der, i form av kvaliteter som appellerer til deres estetiske sans. Følgelig har kunstneren “lyktes” i den grad poenget var å “nå frem til noen”. Deres arbeid er vel utført og det har blitt anerkjent som sådan ute i “markedet” for denslags kunstarbeid. Hva mer behøver de å vite? Selvsagt er det gryselig fint hvis de også tjener penger på greia, men hvis “tjene penger” er hovedinnholdet i planen så finnes det enklere metoder enn å slå gjennom som artist. Tro meg. Musikkbransjen opererer ikke med noen minstelønn. Uten at jeg kjenner tallene vil jeg tippe at hvis man stiller opp en stor oversikt over innsats og utbytte for musikkutøvere innenfor sjangeren hard rock og heavy metal over de siste femti år, så vil man finne ut at de fleste faktisk har gått i netto tap. De har betalt for å holde på med musikk. Du vet. Utstyr, øvingslokale og det ene med det andre. Dårlig betalte spillejobber preget av høye transportkostnader og uoversiktelige ansvarsforhold. Sannheten om musikk – uansett sjanger – er at det handler om “lidenskap” til å begynne med, først mye senere om “forretninger”. Det er forsvinnende få som “slår igjennom” til en sånn grad at de klarer å leve av det på heltid. Hvorom allting er, nå får det være nok prat. Kaffekoppen er tom og dagen begynner.