Seier’n er vår er en sang som har vært kjent i Norge siden begynnelsen av 1900-tallet. Den ble særlig populær etter Tysklands krigsnederlag i mai 1945. Melodien er egentlig en cakewalk fra W. H. Myddletons komposisjon Down South (1900). I Norge ble denne utgitt som Der nede i Syden.
(Store norske leksikon)
På verdensbasis er det neppe noen mer spilt sang for sånne anledninger enn We Are The Champions med Queen, som er akkurat passe arrogant og pompøs uten å ta fullstendig av. Ingen har noe problem med å se for seg låta for eksempel som allsang på tribunen både før, under og etter en fotballkamp (dog presumptivt av forskjellige årsaker). Melodilinjen til Queen er mer interessant og dynamisk enn den banale cakewalken hans W.H. Myddleton. Du vet. Mer innsmigrende og smooth. Rett og slett en kunstnerisk sett bedre laget sang med bedre dramatisk progresjon. Mens seier’n er vår holder seg i det samme toneleiet og repeterer de samme ordene om og om igjen – kall det gjerne togreps pønk’n’roll – så er det mer krevende og interessant å synge seg gjennom sangen til Queen.
En elite er en gruppering eller et antall individer i et samfunn som på ett eller flere områder opptrer som autoriteter. Dette kan være både innad, men også overfor det øvrige samfunn. En elite kan i tillegg opptre som talspersoner utad. Noen samfunn domineres av én elite, og det snakkes da om en «herskende elite».
(Store norske leksikon)
Hvem er eliten i Norge? Selv har jeg en tendens til å assosiere begrepet elite med sånne som er “best” på et eller annet område, av typen “eliteserien i fotball” – som handler om nivået ting ligger på – men jeg legger merke til at mange andre åpenbart mener noe helt annet. Samfunnseliten er noen slags greie, uten at jeg forstår helt hvor grenselinjene går. Noen ganger mener folk helt klart kjøpekraft. Andre ganger mener de “moralsk autoritet” og antyder at eliten er sånne som har gående ymse former for pressvirksomhet i så måte. Det ender uansett med at eliten er “de som bestemmer”, men på et annet grunnlag enn gjennom demokratiske valg innenfor et politisk system. Dette er som alle kan se en paranoid tanke. Uansett fagområde ellers vil jo eliten alltid være de flinkeste, de som gjør penest arbeid, eller hva som helst annet som alle uten store vanskeligheter kan se er “bedre enn gjennomsnittet” innenfor faget.
Det ser for meg ut som om ordet elite brukes som synonym til ordet overklasse. Eller mer spesifikt: Folk som tilhører det man anser å være overklasse på et hvilket som helst annet grunnlag enn pengerikdom. La oss si for eksempel i form av den typen ekspertise man bygger opp gjennom universitetsstudier. Folks pengebegjær har en klar tendens til å være omvendt proposjonalt til deres generelle kunnskapsnivå. Mytologien deres ser ut til å kretse rundt ordet “fortjeneste” på en slik måte at de som har mest også er de som “fortjener” mest. Metafysikken følger fysikken. Det at man lykkes med penger er et tegn på at man støttes av Gud, mens det er noe satanisk over det å “lykkes i livet” basert på noen annen type heder enn kvantifiserbare materielle resultater. Dette er fullstendig normal amerikansk teknkning i forhold til det vi kaller kristendom. Den vestlige kulturtilstanden bygger på fortjeneste av en type som alle kan se og måle. Det er ellers litt av et mentalt kunststykke å frita de som sitter med alle pengene fra alt nominelt samfunnsansvar, men av en eller annen grunn er det altså mange som skylder på en diffus slags “åndelig” elite når det kommer til forjævligsering av alle ting i samfunnet. Det er de som gjør det. Eliten er noen slags onde trollmenn som bruker ideologi til å slavebinde det troskyldige folket og lede dem bort fra Guds sanne vei, som leder til materiell rikdom gjennom “fortjeneste”.
Dette er i seg selv bare idioti, men det er farlig idioti. Fra Norge gjenkjenner vi for eksempel kunnskapsforakt blant den politiske høyresiden – dette har forlengst spist seg inn i også partiet Høyre – mens det ved dette tidspunkt er poengløst å mase mer med valget i USA. Ting må bare gå sin gang. Imidlertid legger vi merke til at Republikanerne ønsker å fjerne de “faglige” statsfunksjonene som har å gjøre med miljøkontroll, godkjennelse av legemidler og den typen ting, til fordel for politisk utnevnte kandidater. Dette programmet blir selvsagt støttet og finansiert av kaptalsterke bidragsytere som tror de har noe å tjene på å kaste alle hemninger og fokusere bare på det å tjene penger. Men også de behøver jo både mat, rent drikkevann og en luft man kan puste uten at det smaker guffent. Har man ikke dette spiller det jo ellers liten rolle hva man har. Folk er – ennå – ikke like gale i Norge, men også her merkes tendenser. For eksempel er det mange som tror at hele klimagreia bare er en bløff. Et opplegg for å tuske til seg finansiering for diverse “unyttige kunnskapsformål” av den typen som de filosoferer rundt på universiteter og høyskoler, men som i det store og hele bare er abstrakte problemer som ikke har noen fysisk ekvivalent. Eller bare teori om du vil. Sånn som evolusjonsteorien, som de betrakter som noen slags venstrevridd propaganda, basert i “elitens” manipulasjon av folkets tillit og troskyldighet.
Tilhører du eliten i Norge? Selv har jeg aldri følt noen tvil om at jeg befinner meg i de øverste par prosentene når det kommer til “intellektuell elitisme” mens jeg er ikke engang særlig interessert i penger og status ut over det aller mest nødvendige som må til for å bygge en “normal” levestandard, eller kanskje også noe lavere enn dette. Pengemessig sett er jeg uinteressant. Jeg verken eier eller gjør fantastiske ting som krever høyt budsjett. Imidlertid skal du ha kommet deg på beina ganske tidlig om morgenen for å holde følge med meg ut på safari i “den mentale villmarken”. Jeg sorterer også andre mennesker ut ifra andre kriterier enn hvor mye de eier og av hva slags ting. En rik idiot er først og fremst en idiot for meg. Jeg har ingen bruk for dem og pengene deres betyr ingenting for meg, mens en sympatisk, intelligent og vittig person vil alltid ha høy “kredittverdighet” hos meg uansett deres økonomiske stilling ellers. Mye penger og annnet rusk og rask i den materielle sektoren er jo ellers mer et handicap enn en ressursstyrke slik jeg ser det. Folk blir typisk veldig fokusert på å forsvare opplegget sitt, for ikke å si engasjere seg i “økonomisk krigføring” med eller mot – alt ettersom – diverse andre økonomiske krigsherrer her og der i verden. Du vet. Konkurranse. De sier det er den energien som driver utviklingen fremover. Til det vil jeg svare at det kommer an på hvor man har tenkt seg. Det er jo ikke alltid man bør fortsette videre den veien nesa peker.
