Kaosteori er en beskrivelse av visse ikke-lineære dynamiske systemer som er følsomme for små endringer i startvilkårene. Kaotiske systemer vil oppføre seg tilsynelatende tilfeldig med en eksponentiell spredning av feil, selv om systemet er deterministisk på den måten at systemet er godt definert og ikke inneholder tilfeldige parametere. Eksempel på slike systemer er atmosfæren, solsystemet, platetektonikk, turbulens, økonomi, folkevekst og mange forskjellige dissipative strukturer. Systemer som er matematisk kaotiske, er deterministiske og har dermed en viss orden. Denne tekniske bruken av ordet kaos strider mot vanlig språkbruk der ordet kan bety total uorden. I tillegg til å ha orden i form av å være deterministisk, har kaotiske systemer vanligvis godt definert statistikk. Været er kaotisk, mens klimastatistikk ikke er det.
(Wikipedia)
Et menneske er ikke en ting men en dynamisk prosess som begynner med unnfangelse og ender med forråtnelse. Deler av prosessen er noe av tiden administrert av “det bevisste selvet” men mesteparten er automatisert og styres av “koder” i den genetiske strukturen. Faktisk kan vi si at mennesker er gode eksempler på slike dissipative strukturer som er nevnt ovenfor, det vil si “et termodynamisk åpent system som opererer utenfor og ofte langt unna termodynamisk likevekt i et miljø som det utveksler energi og materie med” (sitat Wikipedia), eller sagt på en annen måte: Vi eksisterer i samhandling med det biologiske miljøet vi befinner oss innenfor. Vi puster luft, drikker vann, spiser mat, utskiller avfallsstoffer, og så videre. Disse livsprosessene definerer oss som skapninger. Til tross for hvor relativt alminnelig det er så virker det urealistisk å hevde at vi egentlig er noen slags åndsvesener når alle kan se at hvis livsprosessene i kroppen opphører, så opphører også vedkommende “person” å eksistere, ihvertfall så langt en uavhengig observatør er i stand til å se. Kanskje opplever den avdøde noen slags fortsatt eksistens på noe slags metafysisk nivå, men dette går ikke av å vite før man prøver selv, noe som kommer til å skje tidsnok. I mellomtiden må vi forholde oss til den menneskelige tilstand slik den er, ikke slik vi skulle ønske at den var.
Mesteparten av alt mennesker gjør er fette dumt. Det er slik naturen har laget oss. Vi er nysgjerrige skapninger som liker å tukle med ting og “eksperimentere” uten at vi nødvendigvis forstår hva vi gjør eller hvorfor vi gjør det. Det bare klør i fingrene, liksom. Dessuten har vi lyst til å “se hva som skjer”. Senere pusler vi kanskje sammen en rasjonell forklaring rundt det hele, men i utgangspunktet er vi ikke formålsdrevne. Vi improviserer oss gjennom situasjonene etterhvert som de oppstår, ofte som “utilsiktede konsekvenser” av noe vi gjorde uten å ha full oversikt over alle elementer. Med et blikk til Lagrange (og forsåvidt også Hamilton) – de nysgjerrige vil finne informasjon på nettet – kan vi si at dynamikk er en fundamental egenskap ved universet, altså at “ting skjer” (og etterhvert som de skjer påvirker de hverandre i komplekse kjeder av årsak og virkning). Livslyst er et begrep vi forbinder med trangen til å “gjøre ting”, som i praksis og på detaljnivå kan bety nesten hva som helst, men som i det store bildet alltid handler om å bevege seg, bruke sanseapparatet og “erfare omgivelsene” på samhandlende vis. Det er naturlig for mennesker å ha – riktignok med ganske varierende grad av individuell varians – “virkelyst” i livet ut over det å bare forholde seg til de biologiske nødvendighetene. Når vi snakker om interesser så mener vi ikke “interessen av å holde seg i live” men diverse ting det går an å gjøre med de evner og talenter som man har. Utforske mulighetene, kan du si.
Her er hunden begravet, som man sier. Hva er mulig og hva er ikke mulig? Mennesker opplever typisk en tilstand av ufrihet når de føler at de har muligheter de ikke kan benytte seg av på grunn av konformitetskrav innenfor kulturen. Alle skjønner jo at man må “tilpasse seg” de andre og samfunnets kjøreregler, men kravene må være rimelige. Du bestemmer ikke over meg. De fleste føler intuitivt at “Kardemommeloven” bør være den gjeldende moralske standard i samfunnet: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil. Hvis folk generelt sett kunne få til noe såpass avansert ville vi hatt færre problemer. Imidlertid er det dessverre slik at vi ofte er noen sadistiske jævler som fryder oss over andres ulykke, liker å være vanskelige troll, og synes at alle andre bør gjøre det vi vil, ikke det de selv ønsker. Da går det jo som det går. Konflikter, ufred og det ene med det andre. Helt normale ting. Selv ser jeg for eksempel ikke noe håp for et samfunn som ikke har en godt utdannet, kompetent og effektiv politistyrke. Det oppstår rett og slett alt for mye tøv mellom mennesker som vil eskalere ut av kontroll hvis ingen er der til å sette ned foten og si “nok er nok” mens leken ennå er god. Eller er det noen som har andre erfaringer? Jeg tror ikke det. Det å “gjøre hva man vil” inneholder alt for ofte temaet forbrytelse og straff, det vi si at man enten planlegger å forbryte seg mot noen eller å straffe dem. Nelson Mandela sa en gang at mens han forstår trangen til å hevne seg mot de som har gjort deg urett så er ikke dette hjelpsomt i forhold til den politiske målsettingen om å bygge et stabilt samfunn. Denne i bunn og grunn moralske posisjonen sammenfaller med lidenskapsløs forretningspraksis, som tilsier at det ikke er god butikk å søke hevn. Det er en distraksjon som flytter oppmerksomhet og krefter bort fra de områdene hvor de behøves mest.
Når folk snakker om frihet så mener de typisk såkalt negativ frihet, det vil si “frihet fra” hva enn det er de opplever som undertrykkende. Etter min mening er dette den eneste relevante bruk av frihetsbegrepet. Det de kaller positiv frihet, det vil si “frihet til” å si eller gjøre hva man vil, gå og kle seg som man vil, leve alternativt og det ene med det andre, er som konsept bedre dekket av ordet makt. Eller hvis man er sjenert i forhold til et såpass “skittent” begrep som makt så kan man kalle det rettigheter eller til og med privilegier. Utlagt blir dette altså at man har makt (eller rett) til å leve som man ønsker – ikke “frihet til” men “makt til” – dog bare så lenge man har frihet fra autoritære strukturer som søker å detaljstyre livsstilen til samfunnsmedlemmene. Det går ikke an å “gi” noen frihet. De må selv gripe friheten. Ta initiativet. Alt man kan gi folk er rettigheter og privilegier. Spiller det noen rolle hva vi kaller ting? Det er viktig hvis vi ønsker å forstå hverandre. Spørsmålet er bare om det er dette folk typisk ønsker. Hvis vi for eksempel (og istedet) ønsker å kontrollere hverandre så er vi bedre tjent med at ingen skjønner noe som helst — at de bare er opptatt av sine egne vinningsformål og tar lite hensyn til andres ve og vel. Postmoderne propagandateknikk handler følgelig om å angripe og oppløse selve realitetssansen hos “stemmekveget” som man frir til med fagre ord og feite løfter. “Når alt blir like gyldig så blir alt likegyldig” som noen ganske lakonisk sa om saken. Hvis vi ikke engang klarer å enes om en felles plattform for hvordan vi skal definere virkeligheten blir det selvsagt vanskelig å utarbeide slike praktiske planer og strategier som vi behøver for å få ting gjort. Da ender vi bare med folk som løper rundt lik hodeløse høns og skriker — i en konkurranse om å bli sett og hørt. Det hele er i grunnen ganske deprimerende, men det er der vi har havnet. Dette er den menneskelige tilstand. Vi er idioter.
Jeg er ikke! 😁
Når forutsigbarten blir fin nok kaller vi det mustasje.