Preteritumsformen av de “svake” (og/eller regelrette) verbene skrive og skreve er den samme i det norske språket, noe moroklumper som meg selv naturligvis kan lage mye halm utav. Har du skrevet deg ferdig ennå? Her bruker vi selvsagt distinksjonen – som mange ikke behersker – mellom ordene ennå (som handler om tid) og enda (som handler om form eller mengder). Poenget er at man “skrever i tid” og ikke at man “skriver i mengder”. Kanskje ikke en form for humor som alle kan forstå, men så slipper de til gjengjeld å forholde seg til den irrasjonelle angsten for at Språkrådet skal sende en bande med hardkokte ninjaer for å snikmyrde deg bare fordi du gjør grammatikalske feil.
Slik jeg ser det er det norsk språk – og mer spesifikt beherskelsen av dette – som avgjør i hvilken grad noen er “norsk”. Siden finnes selvsagt formelle krav som for eksempel statsborgerskap, men dette er sekundært. Hvis du ikke kan og bruker det norske språket hver bidige dag så har du etter min mening bare et tvilsomt krav på adjektivet norsk. Hva tenker du om dette? (Ikke bry deg om å svare, fordi jeg driter jo uansett i hva du mener om saken.) Det eneste kravet jeg stiller opp i tillegg er at du “deltar i det norske samfunnet” og stemmer ved politiske valg. Genetiske spesifikasjoner er usaklig. Alle vet dette. Det finnes da tross alt negere som er hundre prosent norske i all sin fremferd selv om utseendet deres antyder noe afrikansk. De har jo ikke noe valg hvis de er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole og alt det der. Det er i denne konteksten vi må forstå hva begrepet rasisme betyr. Komikeren Johan Golden fortalte en gang en historie om hvordan han og en jente som var adoptert fra Korea ble oppfattet som “pakkisene” på skolen der han gikk en gang på 80-tallet. Folk er i det store og hele evneveike troll. Har jeg noensinne sagt noe annet?
Vi har et segment av befolkningen i Norge som bekymrer seg for at muslimer skal komme og ta dem, eller noe, til tross for at det er latterlig få av dem. Hvis samtlige muslimer i Norge gikk sammen om å bare stemme på ett eneste politisk parti så ville de ikke engang utgjøre èn prosent av stemmevekten. Så hva er greia? Det er en psykiatrisk sak mer enn en politisk. Folk har fobier og disse kan noen ganger være “udefinerte fryktkomplekser som søker et hjem”. Sånn er det med den saken. Angsten eter sjelen. Alle vet – eller burde vite – dette. Hvis du studerer landskapet som disse tingene manifesterer seg innenfor så vil du etterhvert oppdage at folk til å begynne med “identifiserer seg som et offer” for noe, med mer eller mindre saklig grunn. Kanskje de har en bakgrunn som mishandlede barn. Kanskje de sliter med helt andre identitetsproblemer. Uansett snakker vi om en eksternalisering av skyldskomplekser som i den praktiske verden ender opp som “vilje til overgrep” overfor andre marginaliserte grupper. Du vet. Som om de er ute etter hevn eller noe.
Slik jeg ser det er du ikke en venn hvis du bare aksepterer at noen du kjenner faller inn i denslags psykoser uten at du verken sier eller gjør noe for å bringe dem tilbake til den normale menneskelige tilstand. Tvert imot. Du ligner i så fall på de som agiterer for at alkoholikere og narkomane bare skal kunne “gå i hundene” uten at noen engang prøver å gripe inn før alt har gått alt for langt og helsa deres har blitt ødelagt av misbruket. For å sitere Arnulf Øverland fra hundre år tilbake i tid, idet han observerte nazismens fremvekst i Europa: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Jeg tror dette sitatet finnes som kjøleskapsmagnet blant den typen mennesker som ser seg i speilet og synes at de er “gode mennesker” til tross for at noe slikt er en biologisk umulighet. Vi er alle opportunistiske åtseletere og har den typen instinkter og naturlige reaksjonsmønstre man kan forvente fra en slik kategori av skapninger. Uansett hvor mye fin og dyr sminke du påfører ditt ytre utseende er det jo umulig å unnslippe de genetiske sannhetene.
Inntil videre fortsetter vi med obskure band fra 70-tallet:
