Den dype stat er en konspirasjonsteori som går ut på samarbeid og kameraderi som eksisterer innen det amerikanske politiske systemet og utgjør en skjult stat innenfor den lovlig valgte regjeringen. Begrepet ble tatt i bruk av Steve Bannon og brukt til å beskrive den amerikanske statsforvaltningen generelt, senere tatt i bruk av Donald Trump og særlig av hans støttespillere i politikk og media. Trump og hans folk har hevdet at blant annet FBI er en del av en dypstat-konspirasjon mot Trump. Tankesmien Heritage Foundation ga i 2023 ut et “manifest” Project 2025 med sikte på presidentvalget i 2024 der en del av ambisjonen er å avvikle “Deep State” og gi staten tilbake til folket.
(Wikipedia)
De som kan huske så langt tilbake som til 1978 – forsåvidt også alle som har evnen til å sette seg inn i saken på annet vis – vil kanskje erindre saken mot forretningsmannen Hans Otto Meyer, som begynte med at de fant en spritfabrikk på eiendommen hans i Bamble, men da de ransaket privatboligen hans i Oslo fant de et veritabelt våpenlager i en bunkers som Meyer forklarte med at han tilhørte et hemmelig etterretningsnettverk kalt Stay Behind, som var tenkt å skulle tre i aksjon – på en måte bli det nye Milorg – ved en eventuell fiendtlig okkupasjon av Norge. Som alle skjønner er jo denslags både søtmat og feitmat for pressen, som gikk noen runder med saken. Forsvarsministeren benektet først i Stortinget at noen slik organisasjon eksisterte, men måtte etterhvert innrømme at Meyer snakket sant. Det fantes en hemmelig “hær” av “sovende agenter” i likhet med Meyer – Rocambole-gruppen – som eksisterte hinsides den normale staten. Opplegget ble satt sammen i hemmelighet like etter Den andre verdenskrig og har siden levd sitt eget liv, utenfor samfunnet, som et glemt maktpolitisk hittebarn fra genuint paranoide tider – busemannen den gangen het Stalin – eller eventuelt som noen slags militær undergrunnsbevegelse som er taktisk forberedt på geriljakrigføring.
Dette var på ingen måte unikt for Norge. Alle hadde sånne opplegg. Mesteparten handlet om å “tette hullene” som de lokale motstandsbevegelsene erfarte under Den andre verdenskrig, eller være bedre forberedt neste gang om du vil. Vi ser at tanken bak er logisk nok, problemet er bare at hesten har allerede gått sin vei. Den fine nye stalldøra er strengt tatt ikke til noen nytte. “Neste gang” kom aldri som forventet. Sovjetunionen startet aldri noen militær aksjon vestover. Stalin var endog elskverdig nok til å krepere etterhvert, så trusselen virket mindre akutt og folk begynte å puste litt roligere senere på 50-tallet, men de hemmelige gruppene ble ikke desto mindre beholdt. Du vet. For sikkerhets skyld. De var jo allerede der og kostet ikke stort å vedlikeholde, så da så. Årene gikk. Folk skiftet jobb, gikk av med pensjon og det ene med det andre. Papirarbeidet var aldri særlig aktivt rundt disse greiene, så da går det som det går. Ting blir glemt helt til de brått fremkommer på nytt, i form av noen slags skandale tredve år senere. Man ser for seg at det foregikk en del ganske intense møter på bakrommet i forbindelse med Meyer-affæren, ettersom de “med behov for å vite” ble lest opp på saken. Det var i det hele tatt mye underlig som fremkom på 70-tallet — over hele verden. Diverse hemmelige tjenester hadde holdt på med noen temmelig lyssky greier “av hensyn til statens sikkerhet”, ofte godt og vel utenfor lov og rett.
Imidlertid må vi peke på at Mustafa Kemal Atatürk – stifter av den moderne tyrkiske staten – i det ellers så interessante året 1923 stiftet den hemmelige organisasjonen Derin Devlet, som bokstavelig talt betyr “den dype staten”, sammensatt av et utvalg lojale offiserer og andre med “uinnskrenket makt” til å for eksempel avsette regjeringer som “ikke fungerer” og endog likvidere “brysomme personer” dersom de anser dette som nødvendig. Sånn var forholdene i Tyrkia på den tiden og slik mener mange at det fortsatt er. Daværende president Suleyman Demirel uttalte jo om saken i 1997 at “militæret er Tyrkias dype stat” — noe man forsåvidt kan si om mange slags statsdannelser over hele verden: De lever bare på nåde fra generaler, oberster og andre som har konkret våpenmakt å stille bak sine krav til privilegier og konformitet. I denne forstand bør en “dyp stat” som er verd å ta seriøst bestå av en løst eller fast sammensatt gruppe av individer med realistisk makt til å overstyre den demokratiske parlamentarismen etter eget forgodtbefinnende, enten de gjør det ved hjelp av våpen, penger eller propaganda. Har vi noe sånt i Norge? Jeg tror ikke det. Det er vanskelig å ta folk seriøst hvis de snakker om statskupp i Norge, eller mønster av hva vi har sett i diverse vanstyrte land i Afrika eller Latin-Amerika, hvor for eksempel generalstaben har bestemt seg for å avsette regjeringen og selv styre gjennom dekrèt. Kan noe sånt overhodet skje? Sannsynligheten virker så lav at det i praksis er en umulighet. Det måtte i så fall være noe ekstremt som foregikk på noe annet vis, uten at jeg vil spekulere mer rundt dette. Problemet virker mer aktuelt i andre land som er mindre “grunnstabile” enn Norge.
Konspirasjonsteorier er som regel bare en slags sekulær god of the gaps, hvor man tetter hullene i forklaringsmodellen sin med at det må finnes en hemmelig, organisert gruppe som står bak når de “ser et mønster” på pareidolisk vis. Eller kort og godt klassisk galskap, om du vil. Den dype staten egner seg glimrende for slik fantasering, særlig hvis man allerede tenker at “staten” er det største problemet man har i forbindelse med makt, avmakt og overgrep mot rettigheter som man mener å erfare og/eller observere i dagliglivet. Jeg har selv kjent individer med sånne talenter; som mente seg å være avlyttet av CIA, fotfulgt på gata av “spanere” og en masse annet sånt jåss. Han nektet plent å godta mitt argument om at han gjør jo ingenting verken politisk eller kriminelt, så hvorfor skulle noen gidde å overvåke ham? Jeg tror ærlig talt at det ofte går litt varmt i tenkamentet hos folk når de prøver å gjøre matematikken som forener både en åpen, demokratisk stat og behovet for å ha hemmelige tjenester som ikke vil fungere etter hensikten hvis folk vet hvem de er, hvor de befinner seg og hvordan de jobber. Mange er veldig opphengt i dette med at byråkrater ikke er “demokratisk valgt” men likevel har de myndighet til å iverksette både det ene og det andre som angår folks dagligliv. Denne mentale grumsestrømmen løper siden sammen med folks naive idèer om frihet. Men hvem er det som har fortalt dem at staten er det store problemet? Hvis de virkelig vil ha argumentativ kjøttmat bør de heller studere de dype næringslivsinteressene. Gjerne i lys av det Friedrich Engels kalte “sosiale mord”, som du kan søke på selv for mer detaljert informasjon, men det handler kort fortalt om å stille opp betalingsmur foran nødvendige helsetjenester, boligbehov og den typen ting. I Norge er det mest aktuelt i forbindelse med “markedstilpasning” av det klimabetingede behovet for vinterstrøm, men vi har ellers i det store og hele avskaffet sosiale mord som profittbase for næringslivet. Helsevesen og utdannelse har forlengst blitt sosialisert og det finnes etter måten ganske bra ordninger for sosialhjelp rettet mot de som går skikkelig på trynet. Jeg påstår ikke at greia er perfekt, eller engang “bra nok”, men den finnes i det minste i prinsippet. Dette er ikke USA. Man blir overlatt til seg selv hvis det er dette man ønsker – gitt at man ellers er å forstå som “rimelig tilregnelig” – men man kan også få hjelp hvis det er dette man vil. Det finnes ordninger og opplegg.
Det er ellers vanskelig å forstå folks vitenskapsforakt og generelle hat mot “spesialister”. Jeg mener, vil de ikke helst ha en spesialist hvis de behøver tannlege eller bilmekaniker? I det minste noen som vet hva de driver med? Folk går ikke til Børre på Facebook for å be om medisinske råd, gjør de vel? De går til legen, ikke sant? Jeg vet ikke. Et av mine største personlige problemer i dette livet er jo at jeg har en tendens til å overvurdere folks intelligens. Eller undervurdere eksakt hvor følsomme de er i det gråtende lille hjertet sitt, som i praksis betyr det samme. Angsten eter jo opp forstanden hos så mange av oss, hver eneste dag. Det er en grov tabbe å tro at mennesker er rasjonelle skapninger mesteparten av tiden, eller engang noe av tiden overhodet. De reagerer med følsa, ikke med tenkamentet. Du vet. De emosjonelle værhårene som folk bruker til å “føle seg frem” i diverse situasjoner. Det snakkes noen ganger om emosjonell intelligens, empati og det ene med det andre, men det er for det meste bare vås. Hva mennesket har, rent fysiologisk sett, er det vi kaller speilnevroner, som vi bruker til å “leve oss inn i det som skjer”, sånn at man for eksempel kan si uff og au, krympe seg og gjøre andre grimaser, når man for eksempel ser noen som går stygt på trynet med skateboard, lander med mageplask fra femmeren eller noe. Man skjønner hva opplevelsen handler om fordi man har evnen til å leve seg inn i andres erfaringer. Du ser på hundre meters hold at det der er dæven døtte meg temmelig smertefullt. Å fyttikatta. Alle vet hva jeg snakker om, bortsett fra de med hjerneskade i denne regionen av sinnet. Det folk kaller empati er grunnet i denne egenskapen, men det er ikke noe selvstendig talent som folk kan ha eller ikke ha, det er bare en sosial tilpasning av naturlige hjernefunksjoner. Hva er det første folk tenker når de ser noen slå seg? Behøver offeret først og fremst trøst eller førstehjelp? Og siden da? Skal vi snakke om følelsene — og i så fall hvor mye? Etter min mening har vi skapt oss et alvorlig samfunnsproblem fordi vi nå har to-tre generasjoner av mennesker som har blitt aktivt trent opp til å innta et narcissistisk forhold til sine egne følelser, men også anta at alle andre gjør det samme. Derfor dette sutresamfunnet av ekstremt følsomme små egoblomster med hjertet fullt av sommerfugl. Vi får jo ingenting gjort når alle skal utrede alt de føler før man kan starte et opplegg. Ved dette tidspunkt har jeg skrevet litt over 1300 poster på denne plattformen og i sikkert minst en fjerdedel av dem har jeg gjentatt at de to verste tingene noen kan gjøre med sine egne følelser er å ignorere dem og/eller å la seg styre av dem. Begge deler leder til sinnssykdom. Følelser er glimrende speidere og stifinnere, men de er totalt udugelige til både strategisk administrasjon og daglig taktisk ledelse av operasjonen. Alle som har levd en stund har jo lagt merke til at “følelsesmennesker” går oftere og hardere på trynet enn de som er mer bakpå, skeptiske og forsiktige med å engasjere seg i alt mulig. Siden kan vi sikkert argumentere rundt “hva livet egentlig handler om” men jeg opplever det som eksessivt å ta på seg mer sorg og smerte enn hva som er nødvendig. Det blir alltids nok av denslags. Jeg mener, “sosial masochisme” er jo også en ting, ikke bare sosial sadisme (det vil si evnen til å glede seg over andres ulykke). Man blir ikke nødvendigvis noe bedre menneske bare fordi man “lever seg inn i andres smerte” så ofte og så mye at man knapt greier å gå ut av utgangsdøra til slutt.
