Anstendig betyr ‘passelig; sømmelig; ordentlig; skikkelig’. Man kan oppføre seg anstendig og se anstendig ut. Man kan gi noen anstendig betaling/lønn for et arbeid. Det motsatte er uanstendig.
(Store norske leksikon)
Som alle umiddelbart kan se viser bildet ovenfor filosofen Sokrates, eller rettere sagt en statue av ham utformet ac Attilio Piccarelli. Det er ikke uvanlig (om enn litt feilaktig) å kalle Sokrates “filosofiens far”, mest fordi han var en gjennomgangsfigur hos Platon, som kanskje med større rett bør tilkjennes dette farskapet. Viktigere enn å kjenne sin far er imidlertid å kjenne seg selv. Det er der alt begynner. Hvem er jeg? er det første og siste spørsmål innenfor filosofien. Eventuelt omformulert som hva er jeg?
For Sokrates handlet lykke om å ha fred med seg selv, ha god samvittighet og selvrespekt. Lykken i sokratisk forstand har dermed med menneskelig integritet og identitet å gjøre. Den som «duger» som menneske er dermed et helt menneske, og er «lykkelig».
(Nasjonal digital læringsarena, ndla.no)
Det er et interessant spørsmål om det går an å være et anstendig menneske hvis man ikke har god samvittighet og selvrespekt. Alle kan imidlertid late som om de er anstendige, selv om de bærer på skumle tanker om underslag, svik og misbruk. For de fleste dagligdagse formål vil folk imidlertid heller forholde seg til falsk høflighet enn til ekte hat og forakt. Alle har et rasshøl men ikke alle bærer det midt i ansiktet. Vi kan si noe om “smidighet” i livets situasjoner, i den forstand at den utgang av en hvilken som helst situasjon som de fleste foretrekker er at alle går videre, hver til sitt, uten for mye gråt og tænders gnidsel (som de sier i bibelen), men så tilkommer den komplikasjon at mennesker faktisk liker å føkke hverandre og snakke nedsettende om dem som man mener er de uverdige, de elendige, de andre.
Man kan bare spekulere i hva som driver disse som har antatt uanstendigheten som livsstil, men det er ihvertfall ikke mental sunnhet. Er det hat? Forakt? Frykt? Misunnelse? Kanskje er det bare grådighet i kombinasjon med hensynsløshet. For mange finnes det ikke noe mer beundringsverdig hos mennesker enn at de har/tjener mange penger. Stor pengebinge trumfer selvrespekt. Det finnes hele parareligiøse bevegelser rundt dette fenomenet. Tanken er at Gud vil belønne de rettferdige, derfor kan man bedømme menneskers kvalitet i Guds øyne ut fra hvor mye rikdom de har blitt benådiget med. Jeg tror ikke dette er særlig holdbart i forhold til klassisk teologi, men det er en populær tanke innenfor ymse “frikirkelige” miljøer, samt ikke minst blant såkalte selvhjelpsguruer.
Nettet er fullt av provokatører. De liker å stelle i stand bråk fordi dette tiltrekker oppmerksomhet, som er den eneste gyldige valuta på nett. Antall klikk og visninger er hva som bringer penger, ikke innholdets kvalitet. Derfor er det lønnsomt – i direkte økonomisk forstand – å være et troll. De som bruker tid på å sjekke fakta og sette seg grundig inn i saker taper i forhold til de som er “interessante” i kraft av sine demente personlighetstrekk og sin skamløse fremvisning av egen uvitenhet. Folk tiltrekkes av primal “grøss og gru” i mye større grad enn av estetiske ambisjoner. Voldsfantasier og hatefull agitasjon er mer spennende enn saklig utredning av et intellektuelt tema. Kvikke, emosjonelle “rush” er imidlertid typisk hva de narkomane søker. Den gode belønningsfølelsen i kroppen når man “setter en smell” eller “sniffer en linje” ligner på den øyeblikksopphisselsen folk søker hos trollene på nettet. Slik sett er de langere som holder seg med et publikum av narkomane zombier. De leverer kicks, ikke informasjon. Disse ondskapens apostler fungerer til en viss grad som en dekonstruert skandalepresse av laveste sort, kanskje noe i likhet med gamle dagers Kriminaljournalen og Aktuell Rapport. Det er diabolsk men det er imidlertid ikke ulovlig (så lenge man holder seg innenfor visse rammer). Og så lenge folk tjener penger på faenskapet vil det ihvertfall ikke opphøre.
