Epikur beskriver lysten som det vellykkede livs selve prinsipp. Denne lyst betegner han som befrielsen fra enhver ulyst. Men han ser ikke på lysten som målet – målet er frigjørelsen fra lidelse. Dermed dreier den epikureiske lykkesfilosofi seg om å være fri fra all uro (ataraxi) og smerte (aponetos), og dermed oppnå lykken. Dette forstås imidlertid ikke som den grenseløse nytelse av de verdslige goder, men som en konsentrasjon om de virkelig nødvendige behov. Blant dem regner Epikur også vennskapet.
(Wikipedia)
Persondyrkelse er noe ubegripelig for meg. Eller rettere sagt, jeg kan observere det, klassifisere det, forholde meg til de som driver med det, og så videre, men jeg kan ikke forstå det. Det fremstår som en slags sykdom i mine øyne. Kanskje noen slags informasjonsteknisk ekvivalent til en bakterieinfeksjon? Eventuelt kan det betraktes som et syndrom, det vil si en patologisk tilstand som – ennå – ikke er strukturert og distingvert nok til å telle som en egen sykdom. Diagnostiske kriterier og distinksjoner har ikke blitt utarbeidet, men “tilstanden” er likevel godt kjent blant medisinsk fagpersonale. Det er uansett slik at mennesker noen ganger opparbeider “avstandsforelskelse” til popstjerner, filmskuespillere og denslags, til og med politikere noen ganger, og etablerer kult rundt denne personen gjennom å for eksempel henge opp “ikoner” (plakater og fotos), omgi seg med “relikvier” (merch og produkter de selger), og så videre. Opplegget er parareligiøst og betinger en viss grad av umenneskeliggjøring av objektet for dyrkelsen. Du vet. Gi dem guddommelig status. En form for respekt, eller aktelse, som går langt hinsides hva noe menneske strengt tatt fortjener.
Dette var en tidlig oppdagelse. Lenge før jeg begynte på ungdomsskolen la jeg merke til at folk hadde et litt urealistisk forhold til visse “spesielle personer” som for eksempel kongefamilien. Hva er greia? Jeg forsto det bare ikke. Jeg forstår det fortsatt ikke. På en måte er det komisk. På en annen måte er det skremmende. Vi er jo bare aper som fantaserer. Vi er ikke “laget i Guds bilde” eller noe sånt. Dette er en mildt sagt urimelig påstand. Ikke desto mindre er det en ganske alminnelig holdning, selv blant sånne som kaller seg ateister. Mennesker er spesielle, hevder de. Jeg klarer ikke å se det heller. Det er bare ikke mulig for meg. Spesiell hvordan da? Det gir ingen mening. Senere i livet har jeg begynt å tenke på fenomenet persondyrkelse som narcissisme via stedfortreder. De klarer ikke å danne noen plattform for dyrkelse av sitt eget ego, så de overfører disse energiene til noen de oppfatter som “verdig”. En helt. En stjerne. Et overmenneske. Noen utvikler seksuelle fetisjer rundt opplegget, men for de fleste ser det ut til å være noe transcendentalt. Det gir dem et kick i den religiøse regionen — i den forstand at de finner den ettertraktede extasis i denne virksomheten. La oss si det er en postorgasmisk lykkefølelse, men uten noen forutgående orgasme, i likhet med mer konvensjonell religiøs henrykkelse. Uansett, dette er ikke i seg selv poenget her og nå, bare et innledende argument.
Det operative ordet her er umenneskeliggjøring. Klarer man det i positiv forstand så klarer man det også på den andre siden av medaljen. Poenget er at man etablerer varians i menneskesynet sitt. Du vet. Sosial relativisme. En rangordning hvor man plasserer seg selv i midten et sted, med godt rom for både bedre og dårligere. Selv klarer jeg ikke å se noen kvalitativ forskjell mellom for eksempel kronprinsen og en sprøytenarkoman “gateperson”. Deres posisjon i samfunnet er selvsagt omtrent så ulik som den kan få blitt, men i den endelige analyse er de begge bare mennesker. Den ene fortjener ikke “bedre behandling” og mer respekt enn den andre. Ihvertfall ikke på noe annet grunnlag enn sin egen orden og oppførsel, eller altså det saklige om du vil. Jeg er nokså sikker på at kronprinsen tenker omtrent det samme som meg, men jeg er mindre sikker på gatefolket. De har kanskje noen urealistiske fantasier om “personkvaliteter” som går på helt andre ting enn hva folk rent faktisk gjør, eller i praksis “psykiatriske problemer”. Jeg vet ikke hvor mange jeg har møtt som går rundt med dunkle idèer om at de er “bedre” enn visse mennesker, men “dårligere” enn andre. Det virker som om dette er regelen mer enn unntaket. Hva vil det si at noen er verdiløs? Det er vanskelig å svare på. Noen tenker dette om seg selv. Andre tenker det om diverse kategorier de har stelt i stand i sitt eget hode. Ingen av dem har rett. Det er bare en drøm. Virkeligheten virker på en helt annen måte. Naturen har ingen favoritter.
Genforskere som har matematisert litt rundt saken hevder at menneskehetens genetiske varians totalt sett tilsvarer en grunnpopulasjon på maksimalt 75.000 unike individer, men sannsynligvis mer i retning av 40.000. Resten av oss er mer å regne som kopier. I praksis betyr det at vi befolker en allerede godt brukt form. Vi har ingen unike egenskaper. Den genetiske varians som finnes innenfor arten kretser rundt et fåtall “senterpunkter”. La den som har forstand regne ut det statistiske forholdstallet mellom førti tusen og åtte milliarder for å komme frem til hvor sannsynlig det er at man noen gang i dette livet vil møte noen som er genuint “annerledes” enn seg selv. Varians i livsomstendigheter vil selvsagt danne varians i personpsykologi, men dette er overfladisk. Virkeligheten handler om genetisk likhet og ulikhet. Vi har forsåvidt visst lenge hva genetisk drift betyr i praksis; altså at innavl medfører tiltagende defekter i de neste generasjonene, men vi har ikke hatt noe mål for hva som rent mekanisk foregår før vi ble i stand til å lese de genetiske hieroglyfene. Først nå nylig har de begynt å tenke annerledes om neandertalernes genetikk. Hvor mye arvet de fra tidlig homo sapiens? Det har til nå vært antatt at disse var unike menneskeraser. (Vi kan jo strengt tatt ikke snakke om arter når det forekommer hyppig kryssformering mellom dem.) Men neandertalere er bare èn prosent genetisk annerledes enn homo sapiens, og i tillegg har alle europèere og asiater typisk to prosent neandertal (og/eller denisovar) i seg. Bare afrikanere er av “ren rase” slik sett. Resten av menneskeheten har tuklet med kjemisettet. Dette kan måles og tidfestes. Det har vært en lang rekke “hendelser” av slik kryssformering, slik at de delene av arvestoff fra neandertalere folk bærer på er ikke de samme delene hos alle. Alle vet dette. Nytf er imidlertid at de har begynt å tenke andre veien også.
Det berømte “genet for språk” – FOXP2 – har en genetisk nøkkelfunksjon som medfører en slags biologisk betinget afasi hos individer med defekter i denne posisjonen. Språk er rett og slett noe konseptuelt ubegripelig for dem. Bortsett fra dette fungerer de som normalt. Poenget er at de finner FOXP2 hos noen neandertalere, men ikke hos andre. Det antas nå at dette handler om tidligere kryssformering med homo sapiens hos denne genetiske linjen, men det er vanskelig å si noe mer om hva dette “betyr” i forhold til neandertalernes sosiologi. Vi tenker vanligvis at de forekom i små grupper – fra tredve til hundre individer, ofte sannsynligvis enda færre – som levde en omstreifende tilværelse frem til de forsvant som egen kategori for omtrent tredve tusen år siden. Det sies at den siste neandertaler døde på Gibraltar. Denne påstanden inneholder kanskje litt vel mye Wagnersk dramatikk, når vi ser på hva klippen senere har representert på symbolplanet, men okay. Det er jo også en romantisk tanke. Du vet. Ensom skapning stirrer ut over det endeløse havet og lurer på hva meningen med alt dette skal være. Mange av oss har vært der i psykologien. Havet er jo imponerende. Brutalt, vilt og vakkert. Veldig påtrengende i sin tilstedeværelse men samtidig uforklarlig. Nesten som visse mennesker man har møtt. Hvilket leder meg frem til spørsmålet om evnen til “persondyrkelse” er noe genetisk. Ikke så mye betinget egenskap som i en normal kontekst av evolusjon betraktes som “artstilpasning” men resultatet av genetisk drift, altså “innavl” i en rent teknisk forstand, men forekomsten er tilfeldig. Variansen hos menneskelige individer er jo som tidligere nevnt ganske liten målt i forhold til hvor mange det er av oss. Tilsynelatende “genetisk slektskap” kan bare handle om at terningene har landet slik helt tilfeldig. De deler ikke bare èn felles stamfar, men mange hundre av dem som hver har brakt et fragment av genetisk likhet til miksen. Altså ren statistisk sannsynlighetsmekanikk.
Er individer som henfaller til persondyrkelse også mer sensitive i forhold til forelskelse, sjalusi og så videre? Det kan jo ses på som en biologisk nyttig egenskap, i en kontekst hvor overlevelse handler mye om at man “holder sammen” til tross for at dette ikke er “lønnsomt” på kort sikt. De sentimentale har en tendens til å bruke ordet psykopat om de som ikke er like sentimentale som dem selv. Dette er naturligvis bare en hersketeknikk. Det finnes i virkeligheten ingen generell standard for hva som er “korrekt” innenfor den menneskelige form. Alle varianter kan, vil og må forekomme, så langt menneskehetens samlede genetiske register tillater. Så langt jeg kan se er prisen for at man evner å hengi seg så sterkt i forhold til et annet menneske – på et realistisk eller fantasibasert grunnlag – at man også bærer på evnen til hat og forakt for “visse grupper” som trigger dem så å si på den motsatte måten av forelskelse. Dette kan også handle om relativ realisme – som for eksempel når en kvinne som har erfart voldtekt senere danner meninger om “alle menn” – eller det kan være rent fantasibasert, som når noen danner meninger om “jøder” (eller andre upopulære grupper). I begge tilfeller er det lite realitetsorientert, men – særlig det sistnevnte – begge kan medføre irrasjonell atferd overfor individer de opplever som “medlemmer av den truende gruppen”. Dette er atferdsmønsteret som typisk kjennetegner en fobi. Eller et angstkompleks om du vil. En voldtatt kvinne kan for eksempel senere utmerket godt forstå – på et rent intellektuelt grunnlag – at bare et forsvinnende fåtall av “alle menn” vil noensinne forgripe seg mot noen annen, men ikke desto mindre kan hun oppleve det som ubehagelig å være alene i et rom sammen med en mann. Det kan jo skje noe. Det er usannsynlig, men mer sannsynlig enn umulig. Dette må man bare akseptere når man forholder seg til en pasient med en eller flere fobier: De bruker en helt annen sannsynlighetsmatematikk i beslutningsgrunnlaget sitt.
En nokså kjent kristen bønn inneholder formuleringen “frels oss fra fristelse”. Egentlig en typisk buddhistisk tanke, hvor systemet forutsetter at begjær medfører lidelse — og begjærets årsak ligger dels i karma, dels i maya. Det første betyr summen av alle dine valg gjennom livet. Det andre betyr illusjon. Altså har man ikke særlig mye å gå på når man skal legge opp sin strategi for hva man enn har igjen av fortsatt liv, men sånn er reglene. De kristne henvender seg til Gud og ber om frihet fra begjær — eller “fristelse” som de kaller det. Buddhistene mediterer, studerer og praktiserer diverse former for kunst og annen disiplin. Idèen er imidlertid den samme. De ønsker mer og/eller bedre kontroll over ting. Det gjør imidlertid ikke epikurèerne, som nevnes i ingressen. (Wikipedia-sitatet.) De skjønner at kontroll i beste fall bare er en annen form for illusjon, eller for å si det på en bedre måte: Man har den grad av kontroll man har hvis man er fanget i et elvestryk. Det går an å styre til en viss grad, sørge for at man har bena først hvis man treffer en stein, og så videre, men man kan ikke bare på magisk vis ønske seg ut av vanskelighetene sine. Man er fanget i stryket enten man oppfører seg behersket eller ikke. Det epikurèiske handler med andre ord om et fattet forhold til sin egen skjebne. Alle som en gang har blitt født må også en gang dø. Dette oppsummerer tilværelsens rammebetingelser. Siden blir det et spørsmål om hvordan vi skal disponere den levetiden vi tross alt har. Hva er klokt? Som alle ser, i grunnen ikke et særlig originalt spørsmål. Så å si alle stiller seg selv dette spørsmålet hver eneste dag, av ulike årsaker. Likevel er det et gyldig tema. Hva er klokt? Og hvordan bedømmer man dette? Alle har standarder, men ikke alle standarder fungerer like bra.
Det forrige jeg skrev inneholdt en nevnelse av det psykologiske begrepsparet Eros og Thanatos. Begge betyr “lyst” men de har helt forskjellig fokus. Det ene betyr lysten til å leve. Det andre betyr lysten til å ikke dø. I praksis tilsynelatende det samme, så langt som normal atferd angår, men de vil oppføre seg ulikt i ekstreme situasjoner. Det handler jo om to helt forskjellige forhold til døden. Jeg overlater til leseren å fantasere videre på egen hånd om hva dette “betyr” – om noe – i forhold til sitt eget liv, men selv har jeg oppfattet meg som epikurèer mesteparten av all min tid her på jorda, og ser ikke for meg at dette vil opphøre før livet slutter. Det er forsåvidt en positivistisk innstilling, i den forstand at man bryr seg mer om hva man kan gjøre enn hva man ikke kan, og jobber ut ifra dette, men epikurèere er ikke typisk glade mennesker som lever sorgløst med “piker, vin og sang” for det er det jo ingen grunn til. Denne verden er et forferdelig sted, enten folk har evnen til å se dette eller ikke. Så hva kan man gjøre? Det epikurèiske svaret er at man skal gjøre det man har lyst til å gjøre, men bare i den grad man forstår hvorfor man har slik lyst. Hvis ikke handler man jo på vegne av noen eller noe annet. En person som ikke vet hva de vil, eller hvorfor de vil noe i det hele tatt, er strengt tatt ikke noen fri person. Jeg mener, hva fanden skal man med “frihet fra firstelse”? Det oppnår man sannsynligvis enklest med en passende dose Valium, men det man virkelig behøver er kunnskap om selve fristelsens natur. Hvorfor ønsker jeg dette? Alle filosofiske tradisjoner forlanger at man skal “kjenne seg selv” — enten vi snakker om akademikere, platonikere, stoikere, kynikere, epikurèere, eller hva som helst annet som noen kan komme på. De er jo tildels svært forskjellige i stil og ytring, men de har det samme inngangskravet. Først må man gjøre hva enn slags arbeid som må til for å danne en klar forståelse av hvem og hva man er i sin grunnleggende natur. Siden kan vi snakke om filosofi. Ting har en rekkefølge.
