Den tysk-østerrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing (1840–1902) beskrev i 1880-årene en rekke «avvikende» seksuelle atferdsformer som han betegnet som sykelige (patologiske) tilstander. Det normale var heteroseksualiteten med samleie mellom mann og kvinne. Bak normalitetsoppfatningen lå et naturalistisk syn på seksualitetens formål, nemlig artens forplantning. Utfoldelse som avvek fra forplantningens formål, ble oppfattet som tegn på sykdom. Tankegangen gikk ut på at man helst skulle forebygge, eller i hvert fall behandle, perversjoner som for eksempel masturbasjon, ellers kunne de få alvorlige psykiske og fysiske konsekvenser for individet. Synet på hva som er avvikende eller sykelige former for seksuell utfoldelse, har variert over tid. Helt opp til vår egen tid ble masturbasjon oppfattet som en sykelig avviksform, til tross for at praktisk talt alle hadde erfaring med dette fra sin egen seksualitet. Fagfolks oppfatning av homoseksualitet har også gjennomgått endringer fra å bli omtalt som en unormal eller pervers tilstand, til i dag å være en vanlig seksuell variasjonsform.
(Store medisinske leksikon)
Hva kaller man det når en person er sykelig opptatt av andres seksualitet? Er man da en “kikker”? Kanskje ikke i juridisk forstand, før man har blitt tatt på fersken i å spionere på folk som har sex, mens man hjelper seg selv til en tilstand av nominell tilfredsstillelse med de ene hånden, men et sted må alle ting begynne, og kikkeren har definitivt en greie med hva andre gjør. De har i det minste tenkt på dette noen ganger før de setter det ut i livet. Det er vanlig nok til at det har et eget navn (og en egen paragraf i staffeloven for alt jeg vet — er det ikke noe som heter “krenkelse av privatlivets fred?”) og ingen har noe problem med å forstå konseptet. Det er creepy, men forståelig.
Vi har en naiv naturalistisk fortolkning av “poenget” med menneskelig seksualitet i monoheteroismen — at poenget med seksualitet er forplantning og selv om det ikke er det konkrete formålet akkurat der og da, så bør man tilpasse sin seksuelle utøvelse til det normative kjernefamilieformatet, om så bare som symbolsk representasjon. “Par med barn” er familieidealet, altså “det normale” som alle blir målt opp mot. For eksempel har mye av homokampen i alle år handlet om å bli tatt seriøst på sine egne premisser, at et likekjønnet forhold har de samme opplevelsene av meningsfullhet (og de samme problemene) i å “utforske kjærligheten sammen” eller hvordan det nå formuleres. Det er et monoheteroistisk formatert opplegg. Det er verre å komme og presentere partner hvis man er tre (eller flere) i forholdet. Vi vet at det eksisterer diverse polyamorøse opplegg hvor “alle er sammen med alle” i større eller mindre grad, men det er sjeldent man presenterer seg på denne måten, annet enn innenfor rammer hvor man vet at ingen vil heve noe øyenbryn over slikt.
Hvis man er veldig sær og må “ha det” på veldig spesifikke måter, med kostymer, kuliseer og gud-vet-hva, kaller vi det parafili. Man tenner mer på ting og arrangementer enn på personer. Alt kan bli veldig ritualisert og det er vanligvis viktigere at de som deltar i ritualet oppfører seg på spesielle måter enn at de har spesielle personegenskaper. De prostituerte har i alle år kalt slike klienter “spesialister” — og de blir sterkt foretrukket fremfor nesten enhver annen form for klient. En klassisk forestilling om hvem vi snakker om nå kan være dekadente libertinere og levemenn som fører et veldig utsvevende – og veldig dyrt – liv. I gamle tider kanskje adelsmenn, i nyere tider hvem som helst som har cashish å betale med. Rockestjerner, politikere, forretningsmenn, gangstere, whatever. Det fines svært mye mer varianse i det seksuelle uttrykket der ute enn hva de seksuelt naive kan forestille seg. Nesten ingen praktiserer noen “naturalistisk” tolkning av hva sex er og betyr, de baserer seg bare i hva de selv har lyst (og ikke lyst) til. Det er ikke noe annet “poeng” enn dette. De som eventuelt tar dette med at “sex finnes bare fordi man skal formere seg” veldig seriøst, har som regel mange sære og sosialt mistilpassede idèer om mange andre ting også. Sjansen er stor for at de skal snuble inn i noe slags kultisk arrangement. For de fleste andre er poenget med å ha sex nesten aldri at man har tenkt å lage barn — og man tar ofte – men ikke alltid – konkrete skritt for å passe på at noens graviditet ikke blir noen utilsiktet konsekvens av den seksuelle handlingen. Eller ihvertfall treffer man slike tiltak som man har vett til. Uønskede graviditeter er jo ikke den eneste ubehagelige konsekvensen som kan følge av et utsvevende seksualliv. Det finnes en lang liste.
Egentlig er det ganske forbløffende at èn og samme person – Freiherr Richard von Krafft-Ebing som nevnes i sitatet øverst – egenhendig fant opp mange av de “seksuelle kategoriene” vi den dag i dag bruker for å beskrive folk, oss selv eller andre: Biseksualitet, homoseksualitet, transvestisme, fetisjisme, sadomasochisme … ting som ikke hadde noe navn og knapt var anerkjent som “virkelige ting” før Krafft-Ebing la ned sitt arbeid med å utdefinere kategorier av menneskelig atferd som patologiske, basert i en naturalistisk tolkning av seksualitetens formål som “formeringsakt” og ethvert avvik fra formålet måtte være å forstå som en psykopatologisk manifestasjon. Sinnssykdom. Jeg tror vi nå ser på omtrent et tiår siden fenomenene transvestisme og sadomasochisme ble “friskmeldt” — i den forstand at de ikke lenger betraktes som diagnoser som behøver “behandling” slik at man skal kunne utvikle et sunt og normalt, det vil si “formålsrasjonelt” seksualliv. Det er bare ting folk gjør fordi det gir dem et kick. Man behøver ikke å analysere det noe mer enn som så. Imidlertid er det jo sant at folk noen ganger sliter med en følelse av å ikke forstå seg selv og ikke ha noen kontroll over eget seksuelle begjær og uttrykk, eller kanskje de til og med blir psykotisk utagerende på en seksualisert måte, vi regner i så fall uansett det psykiatriske hovedproblemet som tvangsforstyrrelser i mer generell forstand heller enn seksuelle avvik per se. Den seksuelle komponenten er ikke viktig i diagnostikken. Det kunne like gjerne vært noe religiøst, eller en politisk konspirasjonsfantasi. Poenget er at pasienten opplever tap av kontroll over egen atferd og henfaller til et tvangsmønster som “styrer dem” mot deres egen vilje. Dette er imidlertid ikke tilfelle for de fleste som må regnes som “seksuelle avvikere” innenfor Krafft-Ebings verdensforklaring. Det typiske er at folk utvikler noen slags lystige seksuelle spill og leker som er spesifikke for akkurat det forholdet de er i, med den partneren de har, heller enn at de har “sære interesser” for sin egen del, som må være akkurat slik og sånn for at det skal fungere for dem (som jo kan bli en lille smule patologisk etterhvert).
Pornografiens hovedproblem – jeg anerkjenner ikke “høyverdig erotisk kunst” som egen disiplin slik sett – har i alle år vært at det ikke egentlig lar seg gjøre å avbilde menneskets “indre liv” – selv om ymse stilretninger innenfor kunsten, så som surrealisme og symbolisme har gjort noen ganske hederlige forsøk – og man klarer således ikke å fange opp lysten, annet enn kanskje i litteraturen, man er henvist til å fremstille akten som isolert hendelse, uten kontekst. Alle som har prøvd å ha sex vet jo at selv om kroppen gjør mesteparten av jobben og det sikkert er mulig å beskrive “det som skjedde” som en sekvens av kroppsbevegelser, så forgår det tildels veldig mye inni de involverte partene, som vanskelig lar seg oppfange og avbilde på noe realistisk vis. Heri ligger hele “mysteriet” med parafili og fetisjisme. Noen har kanskje hatt en veldig sterk indre opplevelse – vi snakker “rystet i grunnvollene” klasse kaliber – mens visse ting så akkurat slik og sånn ut, med den følge at de gjenopplever noe av dramatikken den gangen hvis de gjenskaper de materielle omstendighetene som ble printet inn i dem da, som “assosiasjon”. Det er vanskelig å si. Psykologien er et “skittent” arbeidsområde, i den forstand at ting er grumsete og vage, man har aldri mye å jobbe med. Ofte handler det om å improvisere seg frem til et ønsket delmål innenfor behandlingsprosessen. Enhver behandlingsteknikk som beveger pasienten i retning av målet er en relevant behandlingsteknikk. Slik er man nødt til å tenke. Det handler jo om mennesker som skal leve sine individuelle liv, ikke om “kasus” som mer eller mindre passer med modellen.
