Falske nyheter er fremstillinger som ser ut som nyhetssaker, men der hensikten er å villede. Fremstillingen benytter vanlige journalistiske virkemidler for å fange oppmerksomhet og skape tillit, og kan derfor være svært effektivt som virkemiddel i ulike typer påvirkningsarbeid. Falske nyheter skiller seg fra innholdsmarkedsføring og satire som også benytter seg av journalistiske virkemidler uten å lage nyheter. Falske nyheter har en lang historie og kan ikke knyttes til noen bestemt ideologi eller teknologi. Samtidig er det slik at økt kunnskap om meningsdannelse og mediebruk samt tilgang til ulike typer informasjonsteknologi har gjort det enklere å produsere og formidle slike fremstillinger nå enn tidligere.
(Store norske leksikon)
Som alle husker ble fake news kåret til årets konsept – på det engelske språket – i året 2016. Først og fremst fordi Donald Trump sjelden uttalte seg om noe uten å bringe temaet på banen, men det folk aldri forsto om Trump var at han snakket ikke om “falske nyhetssaker” i normal forstand. Han siktet til uttalelser om ham som han ikke følte seg enig i. Folk glemmer jo at mannen er en patologisk narcissist. Man ser ikke vanligvis sånne typer i sånne stillinger. Donald Trump er en “solkonge” i sine egne øyne — og i øynene til sine hengivne. De som følger ham uansett hvor det bærer hen. Definisjonen på rett og galt handler om hva han synes er greit. Republikanerne i USA har ved dette tidspunkt ikke engang noe formelt politisk program. Ingen pamflett som man kan henvise til for å lese seg opp på hva partiet står for i aktuelle politiske saker. Alt handler om hva føreren ønsker. Dette ligner ærlig talt mer på Mel Brooks sin burleske musical om Hitler enn om selve historien om Hitler, men felles for disse to karakterene er såvel deres ukritiske forhold til sitt eget “geni” som tilhengernes vilje til å gjøre nærmest hva som helst på deres kommando.
Ofte pleier jeg å si at et godt mål på vrangforestillinger kan være om det finnes stort sprik mellom hvordan man oppfatter seg selv og hvordan man blir oppfattet av alle andre. Det er for eksempel ikke vanskelig å se for seg seg en situasjon hvor noen tenker om seg selv at de er pliktoppfyllende og rettferdig, en hedersmann som gjør jobben sin uten å klynke, mens alle andre tenker at man er en monumental drittsekk. Hva er sant? Det kommer an på synsvinkler. Mange var – og er fortsatt – enig med Adolf Hitler i at han var et geni, men det betyr ikke at dette er teknisk korrekt å si. Jeg vil for eksempel hevde at han var en intellektuell middelmådighet, men at han hadde ganske god kunstnerisk teft. Det er tragisk at han aldri ble tatt opp ved kunstakademiet i Wien. Det behøver jo ikke å være noe faglig problem dersom kunstnere er litt nevrotiske og virkelighetsfjerne, men en føkkings politiker må være dypt fundamentert i “materiell realisme” og kunsten å administrere et opplegg. De styrer på vegne av andre. Statsministeren eier jo ikke landet – det gjør ikke engang kongen – han er bare en glorifisert statstjenestemann i høy stilling. Dette bør ikke være vanskelig å forstå. Patriotisme er idealisme mens nasjonalisme er ideologi. Begge deler handler om idèer, men det er ikke de samme idèene. Norge er – fra en patriotisk synsvinkel – et praktisk foretak som kan styres bra eller mindre bra, men for nasjonalister er Norge en parareligiøs fantasi. Nasjonalister vil typisk være villig til å forsvare fantasien sin men de er ikke nødvendigvis lojale mot verken staten eller andre ordninger som er findamentert i demokratiske rettsprinsipper.
Noen skrev noe som inkluderte en interessant formulering. Noe om å “kaste Arfan Bhatti ut av Norge”. Det fremgikk ellers av teksten at vedkommende har liten til ingen sympati for verken personen Arfan Bhatti eller noen av hans “saker” (som jeg må tilstå at jeg ikke kjenner fordi jeg oppfatter ham ikke som noen interessant person, men jeg har jo det generelle inntrykket av “islamist” som fremkommer gjennom media, så det er ingen grunn til optimisme). Problemet er bare at Bhatti er jo norsk. Født og oppvokst i Norge. Foreldrene hans kommer fra Pakistan, men det betyr jo ikke noe for hans status — med mindre man velger en rasistisk synsvinkel. Som vanlig er “islamkritikere” bare rasister som ikke våger å komme ut av skapet. Derfor har vi denne bruke skitstormen av “hentydninger” som ikke er hjelpsom i forhold til å komme selve problemet til livs. Slik jeg ser det er det dumt – men ikke forbudt – å være religiøs, enten man er kristen, jøde eller muslim. Hvem som helst kan lese hva som helst av det ganske betydelige materialet jeg har produsert på denne plattformen. Det forekommer aldri at jeg bruker annet enn nedsettende ord om “de religiøse” – for eksempel evneveik – men jeg har likevel sympati for de “hullene i sjelen” som fremkaller “gudslengsel” i menneskene. Jeg tror bare ikke det er psykiatrisk sunt å plugge igjen hullene med dogmatiske svar som man henter fra religiøse tekster og andre parafernalier som brukes innenfor religiøs praksis. Da Nietzsche erklærte at “Gud er død” mente han ikke å si noe om helsetilstanden til en overnaturlig skapning, men at menneskene har henfalt til “gudløs geskjeftighet” uten den formen for ærefrykt for livet og miljøet som man typisk finner hos mer “primitive” folkeslag enn oss som befolker hypersivilisasjonen. Gud er død i hjertet ditt hvis det ikke betyr noe for deg å se plastforsøpling og hensynsløs utnyttelse av fattige mennesker. Gud er død i hjertet ditt hvis alt du ser i et landskap er økonomisk potensiale. Det var dette Nietzsche mente. Husk at han var aktiv i siste halvdel av 1800-tallet. Han så det han så. Folk var veldig fremskrittsoptimistiske den gangen, men typisk noe mindre så i dag. Du vet. Postmodernisme.
Noen sier at de som mobber andre alltid selv har en historie hvor de ble mobbet ved et eller annet stadium av livet, enten av sine foreldre; den klassiske historien er en alkoholisert og voldelig far, en løsaktig mor som påfører barnet mange nye “fedre” gjennom barndommen, og det ene med det andre, ihvertfall er dette velkjent tematikk fra litteratur og film selv om det kanskje ikke foregår akkurat slik i virkeligheten, bare det å hele tiden bli “ertet” og anklaget for å ikke være “bra nok” er jo også slitsomt; eller de ender som hakkekyllingen – det tyskerne kaller Prügelknabe – blant sine jevnaldrende. Altså han som støtt får juling. Uansett vil det være påkrevd med et betydelig psykiatrisk arbeid for å helberede et typisk mobbeoffer, slik at de ikke skal henfalle til “hevnens syklus”, bevisst eller ubevisst, og søke å “ta igjen” eller “kompensere” for det som har skjedd med dem tidligere i livet. Egentlig er dette ganske banal psykologi som det er ubgripelig for meg at folk ikke skjønner. Til og med et jævla marsvin vil jo bli forbanna etterhvert hvis man stadig driver og pirker i det med en pinne eller noe. Det er imidlertid ikke særlig mye marsvinet får gjort med deg, stor og sterk som du er, men det vil kanskje bli mer utagerende mot sine egne artsfrender og andre smådyr. “Hevnens syklus” er et tema som er hvor gammelt som helst og vi har mætti – som de sier i disse traktene når de mener “mange” – historier fra alle kulturer og alle tider om hvor galt det kan gå når man havner i denne spiralen. Jeg pleier ikke vanligvis å peke på politikere som gode idèprodusenter, men Nelson Mandela hadde definitivt den rette innstillingen: Enten blir vi alle stående her og krangle, på det samme sted, om de samme ting, på ubestemt tid, eller så beveger vi oss alle videre i livet. Gjort er gjort og spist er spist, men vi har til enhver tid fri vilje slik at vi kan velge en annen livsstil enn den til våre gale forfedre. Riktignok er ikke dagens Sør-Afrika særlig mye å skryte av i noen forstand, men ved et tidspunkt holdt de noe magisk i hendene.
Om løgnere er det å si at de – i aller beste fall – har et “uryddig” forhold til konseptet sannhet. På vanemessig basis sier de det de tror at folk ønsker å høre, eller det som antas å gi det beste resulatet for dem selv, uten engang noe forsøk på å etablere andre – og bedre – standarder for informasjonspolitikken sin. Det er forsåvidt “greit nok” fordi det folk typisk gjør når de oppdager at noen “lyver hele tiden” er jo å betrakte alt de sier som tvilsom vare. Det går fortsatt an å forholde seg til vedkommende, men det blir en “saltet” type forhold. Du vet. En klype salt her og en klype salt der. Det blir fort noen kilo. Flertallet har uten tvil møtt noen sånne i livet sitt. Noen ganger kan historiene deres være underholdende og godt fortalt, men man tror aldri at de er sanne. Det er hva det er. Noen liker jo å leve i en fantasi som de har snekret sammen selv. Narnia, kan du si. Et drømmerike som gjemmer seg bak en hemmelig dør — med streng adgangskontroll. Hva skal man liksom gjøre da? Jeg møter selv sånne hver gang jeg går hjemmefra. De har mystiske idèer om det meste — og typisk et ganske omtåket forhold til staten, samfunnet og “sosiale strukturer” i sin alminnelighet. Hvorfor blir folk sånn? Arv og miljø er det klassiske svaret, hvor det som “arv” også skal faktoreres inn hva slags standarder for oppførsel man fikk med seg hjemmefra. Ikke hva foreldrene sa, men hva de selv praktiserte. Man lærer uansett at det som betyr noe er å “få det som man vil” med alle tilgjengelige midler. Løgn er ikke et brudd med selve prinsippgrunnlaget for identiteten din, bare et middel som du kan bruke når det passer slik. Det er jo ikke så farlig, er det vel? Det som teller er resultatet, ikke så mye hvordan man oppnådde det. Løgneren finner alltid en “god nok forklaring” på hvorfor det er nødvendig å vrenge, bende, kamuflere og obfuskere sakers faktagrunnlag til fordel for hva som enn er “bekvemt” der og da. Noen ganger tjener løgnen i det godes hensikt, sier de til seg selv. Og så lyver de. Jeg synes ikke nødvendigvis at man skal fortelle for eksempel et barn hver eneste skitne lille detalj om hvordan ting fungerer i denne verden, men det man forteller dem bør ikke være usant. Tenk på det som en rettssak hvor man er under ed. “Jeg vet ikke” er et godt nok svar hvis man ikke har lyst til å snakke sant. Eventuelt “jeg husker ikke”. Det betyr i prinsippet det samme som å si at “jeg ønsker ikke å svare på det spørsmålet” men uten at man inviterer til noen videre debatt om hvorfor man ikke har lyst til å svare, og så videre. Det største problemet med løgnere er imidlertid at de ofte mangler forståelse for at det overhodet går an å snakke sant. Alt som er mulig i informasjonsmessig forstand begrenser seg til mer eller mindre kløktig løgn. Det vil si at man vurderer informasjonens kvalitet bare ut ifra hvor godt den virker i forhold til om man oppnår det man vil. “God informasjon” er hva som helst som får folk til å reagere slik man ønsker. Man forstår kanskje at det finnes noen slags forskjell mellom fakta og bløff, men betrakter ikke dette som en viktig forskjell. Mer som epler og appelsiner; alt er uansett frukt.
