Overordnet kulturell referanse: Norway House
Jamnakulturen (“yamnaya”) er en sivilisasjonskultur fra sen kobberalder og tidlig bronsealder i området mellom elvene Bug i Ukraina og Dnestr i Romania på den pontisk-kaspiske steppe i løpet av 3500-tallet og 2200-tallet f.Kr. Kulturen var overveiende nomadisk, men en del jordbruk ble drevet i nærheten av elver og ved noen få bygdeborger. Jamnakulturen er identifisert med de sene urindoeuropeere i Kurgan-hypotesen til arkeologen Marija Gimbutas, og betraktes således som en kandidat for opprinnelsessted («urhjem») for det indoeuropeiske språket.
(Wikipedia)
Som alle vet er et av Vladimir Putins argumenter for denne krigen sin at Ukraina ikke “egentlig” eksisterer. Det er vanskelig å forholde seg til et slikt syn. Hva skal man liksom si? Vi har jo allerede forlatt den dimensjonen hvor “vett og forstand” influerer vår atferd hvis vi biter på dette agnet og blir med på en diskusjon om nasjonenes eksistensberettigelse. Selve ordet nasjon kommer fra latin og betyr “fødsel”; i den betydning at det vi kaller nasjoner er noe som ble “født” på organisk vis, og som nå “lever” i form av en kultur, et språk, en felles historie om opphav, tilblivelse og så videre. Dypest sett er det sannsynligvis mest korrekt å si at en nasjon er et narrativ, forstått som et generelt psykologisk program – eller et kulturelt operativsystem, om du vil – som man trenes opp til å bli “medlem” av gjennom oppveksten. Hva er de viktigste aspektene? Hva er det for eksempel som gjør noen “norske” og andre (de fleste i verden) ikke? Først og fremst at man snakker språket og “deltar i samfunnet” på ymse vis — hvor til og med det å stille seg i opposisjon, endog bli en direkte samfunnsfiende, jo forutsetter at man anerkjenner at det man opponerer mot faktisk eksisterer. Det er ikke bare en fantasi. Forskjellige individer vil noen ganger argumentere for at de er “verdensborgere” og alt det der, men for meg er de likevel “norske” hvis de snakker språket og har sine daglige liv i landet. Hva står det i passet ditt? Vel, det er hva du “er” så langt som nasjonalitet angår.
Skal vi ikke også trekke inn en rasistisk horisont? Er ikke Norge et av verdens mest hvite land? Ikke egentlig, det har til enhver tid vært et antall “ikke-hvite” i Norge, det var bare ikke noe sted folk sørfra typisk søkte seg til hvis de ønsket et nytt liv; med mindre de var desperate, det vil si på flukt fra krig, fattigdom og det ene med det andre. Dessuten er det bare evneveike fjols som ser på folks hudfarge og tror at dette vil gi dem informasjon om noe, de fleste venter til de har sett litt mer av noen før de bestemmer seg for hva slags type de har foran seg. Når det er sagt så er det ikke urimelig å sjekke sin egen DNA-profil for å se hva slags “haplogruppe” man tilhører, ettersom dette sier noe om “hvor man kom fra for mange tusen år siden”. Linken ovenfor – til amerikanske “Norway House”, som er noen slags interesseorganisasjon for såkalte norskamerikanere – fremstiller en generell (gjennomsnittlig) DNA-profil for hele befolkninger, hvor det viser seg at Norge har veldig mye DNA fra Jamnakulturen, selv i sammenligning med de som bebor disse områdene nå i dag. Hva skal man tenke om dette? Fagmessig sett – altså fra en biologisk sysnvinkel – handler opplegget med hvit hud om at det er enklere å syntetisere D-vitamin på cellenivå med lysere hud i regioner med mindre intenst sollys. Altså et triks som ligner på det planter gjør med klorofyll og alt det der. Hvit hudfarge kommer sannsynligvis fra kryssformering med neandertalere for mange titusener av år siden, så i den forstand er det en egen “rase” – har man eller har man ikke de tre genene som tilsammen koder for hvit hudfarge? – men det er så store interne forskjeller i kultur mellom diverse “hvite” folkegrupper at det virker meningsløst å stille opp dette som et kriterium for noe som helst. Norsk DNA-profil som statistisk tendens på befolkningsnivå viser som alle kan se at “vi” med en viss rett kan kalle oss Jamnafolk, og at vi således kan gjøre historisk krav på borett i dette folkeslagets opprinnelsesområde — med den samme rett som jøder kan gjøre krav på borett i Israel, enten man mener dagens faktiske statsdannelse eller det historiske “Stor-Israel” som mange snakker om.
Hvilket bringer oss til dagens ubehagelige virkelighet i Midt-Østen. Jeg har ikke selv noen mening om “Israels rett til å eksistere”. Så vidt jeg kan se eksisterer de jo, og dermed burde saken være ferdig snakket. Siden tilkommer et utvalg “eksistensielle problemstillinger” som handler veldig mye om narrativer som kommer i konflikt med hverandre. Har Palestina “rett til å eksistere”? Ikke alle synes det. Dermed har vi det gående. Er eller er ikke Israel “teknisk sett” en okkupant av palestinske landområder? Ukraina er et forstyrrende element i Putins virkelighetsoppfatning — og Palestina en forstyrrelse for Netanyahu. Dessuten har vi – uten at vi skal trekke noen av dem inn i bildet her og nå – et utvalg lignende “ustabiliteter” i forholdet mellom stater, folkegrupper og territorier ellers i verden; mye av det kulturelt grums som henger igjen etter “verdenskrigstiden” 1914-1945. Gamle konflikter som aldri ble løst med en tilstrekkelig grad av realisme, man har bare flikket og lappet på det som allerede i utgangspunktet var ment som “en midlertidig løsning” — og som alltid i politikken, så lenge ting går sånn noenlunde greit for samfunnets eierklasse så er det ingen som vil bruke noe tid på ubehagelig politisk ryddearbeid. Ikke før hele driten eksploderer og alt kommer ut av kontroll. I virkelighetens verden er USA de eneste som kan tvinge Israel til forhandlingsbordet. Alt vi andre kan gjøre er å bite negler og uttrykke bekymring for folkerettsstridige handlinger mot en – relativt sett – forsvarsløs palestinsk befolkning, med henvisning til “nødvendighetenes logikk”. Det handler om å ta ut Hamas èn gang for alle, sier de, mens de glatt overser at Hamas ikke eksisterer – i fortid og nåtid om ikke i fremtid – i et politisk vakuum. De får jo ikke færre palestinere til å hate dem når de går frem på den måten de gjør. Hva skal liksom de som overlever dette brutale blodbadet tenke om hendelsene i etterkant? Det virker som det amerikanerne kaller gaslighting når enhver kritikk av staten Israels politikk blir avvist som “antisemittisme”. Så lenge situasjonen er som den er på bakkenivå – med Israel som den eneste fungerende statsmakt i området, med de facto kontroll over alle såkalte palestinske territorier – så er det ikke urimelig å si at opplegget er “apartheid”. Palestinerne får ikke lov til å danne sin egen stat men de får heller ikke lov til å bli israelere. Det er jo for fanden en umulig problemstilling. Selv har jeg en enkel moralkode: I et slagsmål hvor ingen vil gi seg (og ingen heller ønsker å drepe motparten) så må den sterkeste ta initiativ til “noe annet”. Skal vi ikke prøve noe annet? Hva dette “andre” skal bestå i vet ikke jeg, det får “den sterkeste” bestemme. Det heter jo at man tar ansvar, man venter ikke på at noen skal komme og tildele deg det. Hvis man tenker litt over saken vil man se at dette – og bare dette – er “den sterkestes rett”. Altså retten til å bestemme at tiden har kommet for å “prøve noe annet”, gjerne med noen saklige forslag til noe som faktisk kan fungere. Som noen sa en gang – jeg tror kanskje det var Isaac Asimov men jeg er ikke sikker – “vold er den inkompetentes siste utvei”. Er det et korrekt utsagn? Vi kan ihvertfall si at intet mentalt friskt menneske ønsker voldelig konfrontasjon, siden blir spørsmålet hva som gjorde dem gale i utgangspunktet.
