Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I liberale demokratier har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.
(Wikipedia)
Britene har hatt parlamentarisme siden på 1200-tallet, riktignok ikke utpreget demokratisk i stilen sin før langt inn på 1800-tallet, men at den sittende regjeringen må ha støtte i et parlamentarisk flertall har vært et etablert prinsipp siden middelalderen. Teknisk sett har de også det akkurat nå, siden Tory-partiet har flest representanter – når og hvis de klarer å komme til innbyrdes enighet – men meningsmålinger antyder at Toryene kan komme til å bli desimert hvis de skriver ut nyvalg, derfor har de etablert eksotiske prosedyrer for endringer i regjeringens sammensetning, inkludert ikke minst statsministerspørsmålet. Det kommer ikke til å bli noen folkeavstemming før loven krever det.
Komikere ligner politikere i den forstand at de må ha god nese for “forhold i tiden” for å lykkes i faget sitt. I den grad ateister har en “kirke” så er dette komedien. En dyktig komiker kan prate sitt publikum gjennom ting de er bekymret for på en måte som gir avslappende forløsning gjennom latter. De religiøse foretrekker imidlertid stand up-tragedie og dosen sin får de av prester og andre forkynnere som vet hvordan de skal svinge pisken over menneskers eksistensielle angst og hvilke knapper de skal trykke på for å hisse opp skam og skyldfølelse hos menigheten sin. Hele opplegget er egentlig ganske sadomasochistisk. Religionen vokser ikke bra hvis man ikke gjødsler den med nevroser. Komedie henvender seg til akkurat de samme deler av mennesket. Som alltid er det valgfritt om man skal le eller gråte av den menneskelige tilstand, men jeg personlig anbefaler latteren. Det gir en lettere og mer optimistisk stemning i kroppen.
Rishi Sunak – som allerede er historisk fordi han er den første britiske statsminister av indisk herkomst – er hva man må kalle det minst jævlige valget blant et sett deprimerende dårlige alternativer. Problemet er at “stortingsgruppa” til Toryene ikke klarer å samle seg rundt noe som helst. Det var derfor de hadde denne mystiske “trepunkts mexican standoff” situasjonen mens Theresa May ledet regjeringen. Uansett hvilket av de tre alternativene hun valgte fikk hun de to andre mot seg. Til sist måtte hun gå av. Boris Johnson ble innsatt, siden vant han valget i 2019 – som var hovedgrunnen til at han ble innsatt – med løftet om at han skulle fullføre Brexit. Ved det tidspunktet var det ingen som visste hva Brexit var. Det er det fortsatt ingen som gjør, men en hardkokt fraksjon innenfor Tory-gruppen inisterer på no deal Brexit uten noen slags risikoanalyse, ikke bare i forhold til EUs handelsavtaler og industristandarder, men alle internasjonale konvensjoner Storbritannia har vært tilknyttet siden Den andre verdenskrig. You can go your own way som sangen sier. Fleetwood Mac (se nedenfor) håvet inn absurde mengder stål på sangen, som jo er en digresjon, men egentlig ikke, fordi poenget med at man kan gå sine egne veier er bare sant når man betrakter mennesker som individer. Så snart man er engasjert i gruppearbeider, opp til og inkludert internasjonale avtaler og standarder, må man jo forholde seg til de vedtakene som blir fattet på gruppenivå og ikke starte noen slags improvisasjoner på egen hånd.
Uansett, Suella Bravervan fortsetter som innenriksminister, hvilket er et katastrofalt dårlig valg, om enn “politisk klokt” slik maktforholdene foreligger blant Toryene. Braverman er en av de hardkokte. Hun kommer garantert til å stelle i stand noe slags faenskap. Men foreløpig ser Sunaks strategi ut til å være “arbeidsro” og han har ikke signalisert noe for opposisjonen å ta tak i før budsjettforslaget sitt om tre uker, det vil si en uke etter at de har hatt valg i USA, så kanskje støyen som kommer derfra vil overdøve hva som enn skjer med det britiske budsjettet, for at det vil bli bråk i Amerika etter valget er hundre prosent sikkert uansett hva slags resultat det blir, spørsmålet er bare til hvilken grad det vil eskalere inn i borgerkrigslignende tilstander, med eller uten skarpe konfrontasjoner mellom bevæpnede grupper, mot hverandre eller mot statsmakten. Fælt hvordan godt voksne mennesker oppfører seg nå for tiden. Vi venter oss kanskje ikke så mye fra amerikanerne, som jo er ganske koko selv på en normal dag, men britene pleier da å ha orden på de politiske sysakene. Brexitslitasje er imidlertid det aktuelle nyord i den britiske samfunndebatten, der de står foran en vinter som helt fette sikkert kommer til å bli “vanskelig” for en betydelig andel av den britiske befolkningen. At noen har lyst på jobben som statsminister i Storbritannia akkurat nå er hinsides min forstand. Jeg skal ikke si at Rishi Sunak er dømt til å feile, det kan jo hende han har noen slags hittil ukjente reserver av politisk teft, men ut fra hva han har vist hittil i karrièren – og ikke minst ut fra de interne maktforholdene i Tory-gruppen – ser jeg egentlig ikke noe håp for regjeringen hans. Som de sa om han gamle Per Borten i sin tid: Det er vanskelig å bære sprikende staur. Men jeg antar vi får vente og se.
