Det kan godt hende at man har en vanlig tendens til å glorifisere sin egen barndom og fnyse foraktelig av det de har nå for tiden, men det er et faktum at jeg tilbrakte barndommen min på 60-tallet i Norge, som på mange måter var en helt annen verden og kanskje litt som hvordan man ser for seg livet på landsbygda i Dagestan eller Mozambique (litt justert for vær og føre). Jeg tror for eksempel ikke at det var normalt å henge opp julepynt før langt uti desember — og selv da var det for det meste sånne greier som man klipper til og limer sammen selv, det var jo ingen som syntes at de hadde råd til gullglitrende glamour fra Amerika. Så vidt jeg kan huske holdt ting seg like stusselige gjennom hele 70-tallet, med hard alkoholisme, mishandlig og overgrep som typiske elementer i den såkalte julehyggen, før oljepengene begynte å merkes utover på 80-tallet og det skjedde en bevegelse i retning av mer kommersielt orienterte festligheter.
Teknisk sett skiller man mellom naturalhusholdning og pengeøkonomi men det bør etter min mening finnes en tredje tilstand som er noen slags hybrid mellom de to, det vil si at pengene blir oppfattet som en vare, altså en “ting” som eksisterer fysisk og som lar seg både påvise og kvantifisere, si for eksempel i form av “kistegull” eller “penger i madrassen” som man sparer på for å ha til senere bruk, som om det var en stabel med fyringsved eller noen glass med syltet kål; man oppfatter verdien av de bortgjemte pengene som en selvfølgelig ressurs som kan hentes ut og “brukes opp” etterhvert som behovet oppstår. Vi kan si at hybridmodellen foreligger når penger inngår som et element i husholdningsøkonomien men den overordnede tenkningen orienterer seg mot naturalier og varebytte. Økonomiske transaksjoner befinner seg typisk bare èn grad av separasjon unna steinaldermetodene som kommer til anvendelse når man for eksempel “gjør opp privat” gjennom å bytte et lår av en elg mot service på bilen og den typen ting som blir mindre aktuelt jo mer urbant organisert livsstil man har. Det nyeste tallet jeg finner gjennom et raskt søk er at 82% av Norges befolkning nå bor i “bymessige strøk”, det vil si enten det vi umiddelbart oppfatter som en by eller i det minste i et tettsted hvor fasilitetene befinner seg innenfor rimelig gangavstand.
Hvorom allting er, poenget jeg skal frem til er at pengeøkonomien ble formelt sett innført i Norge rundt midten av 1800-tallet, men føltes ikke som en realitet for flertallet av befolkningen før drøyt hundre år senere — og det er fortsatt ganske vanlig å ha et fetisjistisk forhold til det som strengt tatt bare er symboler for penger – vi kan si at en pengeseddel er et gjeldsbrev som går fra hånd til hånd (men som aldri innfris); som en representasjon av verdien på en uspesifisert vare – slik at man får den mentaliteten som handler om å “spare på skillingen men la daleren gå” som folk sier. Penger eksisterer jo strengt tatt ikke på noe fysisk plan. Penger er – svært bokstavelig talt – det guddommelige elementet i et globalt trossamfunn, og de er svært lite begeistret for kjettere, som for eksempel marxister og andre som stiller spørsmål ved den sentrale teologien i pengekulten, altså at “de rike må bli rikere” fordi de i kraft av sin hellige fromhet viser alle oss andre hva slags offer og meditasjon som kreves for at pengeguden skal se på deg i nåde. Materialisme er jo en vanhellig vederstyggelighet. Alle er enige i dette. Derfor handler det om å ha – eller utvikle – de korrekte holdningene. Jo mer kjøpekraft man akkumulerer, jo helligere blir man. De aller helligste er sånne som kom fra små kår men som bygget seg opp til å bli milliardærer i kraft av sin egen fromhet. Disse er pengekultens helgener, som viser oss i kraft av sitt eksempel at nåden er tilgjengelig for alle som er villige til å ofre all lyst og glede til fordel for en asketisk livsstil preget av hardt arbeid og nøysomhet, slik som for eksempel Olav Thon gjorde. Halleluja. Det er i grunnen påfallende hvordan pengekultrns helgener fremholder nøysomhet og flid som noen slags kapitalismens mystisisme mens de samtidig poengterer at “det handler ikke om penger” mens alle kan se at det handler definitivt om penger. Ihvertfall så lenge man lider under “pengelengsel” her i Samsara, sansenes rike, hvor man hører om folk som må velge mellom å spise – ihvertfall “spise bra” så langt som sunn mat angår – og å fryse på seg urinveisinfeksjon og det som verre er fordi man ikke lenger har råd til å fyre så mye som man bør i løpet av den kalde sesongen.
Men fra det ene til det andre, desember handler selvsagt om juleforberedelser. Vi kaller det adventstiden men det er litt ambivalent hva det egentlig er man venter på, gitt at ordet er hentet fra det latinske adventus domini, som betyr “herrens komme”, det vil si noe sånt som “den måneden da vi venter på kristi nåde” men som i praksis betyr den måneden da vi venter på at jævelskapen skal ta slutt sånn at vi kan bli frigjort fra julebord og kjøpefest til fordel for den vanligvis mer normale og edru januar måned, som også er mer optimistisk i den forstand at nå er man “på vei ut av vinteren” fordi sola har snudd og det ene med det andre. Hva skal man si? Juleopplegget er jo noen slags vanhellig sammenblanding av alskens metafysisk ovetro og jordisk grådighet, men de fleste er enige om at vi får alle prøve å ha det så koselig som situasjonen tillater og unngå så langt vi makter å fornærme hverandres romantiske fantasier om hvor fint alt skal bli. Jeg har lagt merke til – via noe en annen blogger skrev – at den evneveike fjøsnissen Nicolai Tangen – som sannsynligvis betrakter seg selv som en pengekultens helgen, eller kanskje heller yppersteprest – oppfatter dette som en passende tid å ytre noen formanende ord om at penger og lykke eksisterer kausalt uavhengig av hverandre, hvilket man kanskje må tolke som at han føler seg ulykkelig selv om han er perverst rik, hvilket er ham vel unt, det første mer enn det siste, men det er uansett visdom som er ubegripelig hos de som lider av pengelengsel — selv om man sikkert teologisk sett kan disputere om ikke deres egentlige lengsel går i kretsløp rundt “følelsen av å ikke strekke til”, det vil si at de lider under kapitalistisk impotens som imidlertid lar seg behandle med ymse kjemikalier som fjerner følelsen av at dette er noe viktig. I mellomtiden tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for glede.
