Kulturelt referansepunkt (på engelsk): Los Indianos de Asturias
TL;DR-versjonen er at enkelte utvandrere fra den spanske nordkysten tjente seg rike på diverse virksomhet i “koloniene” – Las Indies – eller altså Karibien og Søramerika, før de vendte tilbake til Spania og etablerte seg som en egen nyrik samfunnsklasse på det sene 1800- og tidlige 1900-tallet. Det som står igjen etter dem er særlig de såkalte indianerpalassene; Los Palacios de los Indianos: som man forsåvidt finner over hele Spania, men særlig langs nordkysten: Cantabria, Asturias og Galicia, en region nordmenn typisk kjenner dårlig, selv om det definitivt er i denne regionen – “det grønne Spania” – man finner de mest “norske” landskapene. Indianerpalassene ligner forsåvidt diverse norske skipsrederboliger og herskapshus som ble oppført i den samme tidsperioden når det kommer til arkitektur, byggestil og materialvalg, og de fremstår generelt som uforsvarlig dyre per kvadratmeter nytteflate – uten å samtidig være effektive på tekniske løsninger tilknyttet våtrom, oppvarming og den typen ting – i forhold til vår tids byggeskikk. Kort sagt: Pompøst og imponerende, men sinnssvakt dyrt i drift. Hvis man ikke har råd til å blø penger til enhver tid bør man satse på noe annet, men for de som føler seg klare for et seriøst prosjekt finnes det noen ganger indianerpalasser som ligger ute for salg. Noen oppussingskostnader må påregnes.
Mange slike bygninger fungerer som familieboliger, særlig der vi snakker om arv, mens andre drives som musèer eller ymse slags kulturelt orienterte institusjoner i offentlig regi, men det som kanskje er mest aktuelt for de som kjøper og setter i stand et indianerpalass nå for tiden er å drive det som et eksklusivt feriested for slike som søker noe annet i Spania enn den typiske “turistpakka” vi særlig finner langs kysten mot Middelhavet, men som heller ikke egentlig tiltrekkes av konseptet “storbyferie” — Madrid, Barcelona, Bilbao, Valencia … det er jo som regel slik at uansett hvor i verden man reiser så er “småbyfølelsen” noe gjenkjennelig. Hvis man liker denne mer kulturelt orienterte vinkelen med “distriktspreget” middelalderarkitektur i kombinasjon med nærliggende naturområder velegnet for vandring og rekreasjon, så finner man typisk dette overalt i Spania, men det er svært variabelt hva slags fasiliteter man finner innenfor rimelig gangavstand på spanske småsteder. Økonomisk stagnasjon gjennom lang tid har satt sitt preg på lokalmiljøene, særlig der man hadde tidlig vekst i industrien – en vanlig ting å finne i kombinasjon med indianerpalasser – men senere ble ting nedlagt og folk flyttet til regioner med bedre økonomiske muligheter, slik at mye av bygningsmassen ble typisk stående og forfalle. Hvis man ikke er kravstor i forhold til standard og fasiliteter i lokalmiljøet går det an å gjøre nærmest latterlige røverkjøp – med gode offentlige tilskuddsmuligheter – ute på den spanske landsbygda. Det er i grunnen det samme opplegget som gjelder for alle “fraflyttingskommuner” i alle land: De tar den økonomiske aktiviteten de kan få, gjerne utlendinger som vil kjøpe noe billig og sette det i stand ved hjelp av lokale håndverkere, og det ene med det andre. At folk kommer til et sted og bruker penger der er jo “noe”. Selv små investeringer kan ha betydelige positive ringvirkninger for en “landsbyøkonomi”, derfor blir man typisk møtt med åpne armer hvis man ellers er en seriøs person som ikke bare “prater”.
Som alle vet er det tre ting som er virkelig viktige når det kømmer til fast eiendom: Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Et kjipt hus på et fint sted er bedre enn det motsatte — et forhold som selvsagt reflekteres i prisnivået på sånt som ligger ute. Typiske tettsteder som vokste opp rundt industri eller gruvedrift som senere ble nedlagt befinner seg vanligvis nederst på prisstigen. Først forsvant jobbene, siden fulgte menneskene etter. Nå står annethvert hus tomt, eller verre. Det vanlige mønsteret. Vi hadde – og har vel fortsatt – mye av dette ute i norske distrikter, selv om det generelt sett virker som ting har forbedret seg litt siden den aller verste bølgedalen på 90-tallet. Men igjen, fraflyttingskommuner tar den økonomiske aktiviteten de kan få, så der er vi i konsept, uansett hvilket land vi konkret snakker om. Nord-England og Ruhr-området i Tyskland, for ikke å snakke om de gamle østblokklandene, har for eksempel mye dyster industriørken i så måte – såkalte brunsoner – mens når det kommer til Spania så er “innlandsregionen” nøkkelordet. Den er både diger og mangfoldig, men i generell forstand – bortsett fra akkurat rundt Madrid – befinner det spanske innlandet seg i en annen økonomisk (og forsåvidt også kulturell) virkelighet enn turistområdene langs kysten. Kunsten er imidlertid å finne de “lommene” som verken er økonomisk zombifiserte eller nedrent av masseturismens støy og “festmentalitet”. Man vil i hovedsak alltid finne en lokal bar og nærbutikk (gjerne i tilknytning til hverandre) uansett hvor langt ut på landet man reiser, men det kreves jo et visst kundegrunnlag for at et tettsted skal kunne drifte den typen miljø preget av varierte kafèer og butikker med lokalt produserte varer som turister typisk opplever som “spennende og autentisk”. Noe Spanie har til sin fordel, sett fra et norsk perspektiv – dette gjelder forsåvidt også Italia og andre søreuropèiske land – er et relativt mildt klima. Det hender de har litt ruskevær, men ikke noe man realistisk kan sammenligne med en norsk innlandsvinter. Sommervarme er som regel et større problem, men også der har man sine metoder. Tradisjonelt har man gått mye for tykke adobevegger med små vindusflater, altså mer eller mindre en kunstig hulekonstruksjon, slik at det forblir både svalt innendørs om sommeren og lettoppvarmet gjennom vinteren. Her kan det forresten nevnes at det også ligger at antall faktiske huler ute til salg – det vil si boliger som er gravd ut inni fjellet, ikke dryppsteinsgrotter og slikt – og hele poenget med disse er at temperaturen har en tendens til å legge seg rundt 18-20 inni der året rundt mens det ellers er et tørt miljø.
Det man i Spania kaller en comarca er, administrativt sett, en slags mellomting mellom kommune og fylke, hvor jeg personlig vil fremheve comarcaen El Bierzo som ligger i den autonome regionen Castile y Leon helt i “innerhjørnet” av den delen av Spania som ligger rett ovenfor Portugal – pilgrimsruta Camino de Santiago går gjennom El Bierzo – og som er preget av både leonske, galiciske og kastiljanske tradisjoner i stedsegen blanding. Det vi kaller “teknisk takst” på en bolig er jo hva det ville koste å føre opp en tilsvarende konstruksjon på det samme sted og med de samme materialer, minus slitasje, slik at man får i prinsippet mye “gratis” hvis man kjøper en tradisjonell gammel steinbygning – det ville vært svinedyrt å nybygge noe sånt i dag – i en hvilken som helst spansk comarca (bortsett fra de aller hippeste og mest attraktive stedene) og legger ned omtrent det samme som kjøpesummen i oppussing og modernisering, pluss selvsagt at man gjør mye av arbeidet selv. Jeg er murer av fag, så dette preger naturligvis hvordan jeg tenker om hva som er “mulig” på dette viset. Jeg vil ikke uttale meg om hvor klokt det eventuelt er å basere seg på innleide håndverkere — det er sannsynligvis smartere å betale mer for noe som har mindre oppussingsbehov i utgangspunktet, siden materien er treg og det baller fort på seg med diverse uforutsette komplikasjoner. La oss si at hvis alt man behersker er maling og diverse annen overflatebehandling av allerede eksisterende bygningsdetaljer, så er dette det ambisjonsnivået man bør legge seg på. “Oppussing” kan jo bety så mye, men det er på sitt minst morsomme når det krever all fritid, alt mannskap og alle penger man har og/eller klarer å skaffe gjennom mange år. Man hører jo historier. Dessuten ligger det tause vitnesbyrd om folk som har overvurdert sin egen kompetanse og kanskje også sine finansielle muskler i det antallet “delvis oppussede” eiendommer som ligger ute for salg. Nytt tak og nytt badeværelse er typisk sånne ting som kan sluke utrolig mye penger ganske faderlig fort og før man vet ordet av det står man der med en halvferdig jobb som man ikke har råd til å fullføre. Det er bra å ha drømmer men det er enda bedre å ha en viss grad av styring på det som foregår i realitetenes verden. Alle sier dette.
