Enkelte filosofer, så som Gottlob Frege og Ludwig Wittgenstein, har hevdet at sannhet er et primitivt begrep og derfor noe som ikke kan analyseres eller gjøres nærmere rede for. Snarere er sannhet et begrep som må forutsettes i enhver redegjørelse. Sannhetsteoriene som forsøker å definere og belyse sannhet ytterligere har derfor misforstått begrepets status som primitiv.
(Store norske leksikon)
Som alle selvsagt vet er sannhet et svært problematisk begrep innenfor filosofien. Det kan alltid reises innvendinger mot enhver form for definisjon man så langt har klart å stille opp, så det virker rimelig å avskrive begrepet som naivt — eller “primitivt” som Frege og Wittgenstein formulerte det. Det mest åpenbare problemet er at det ikke finnes noen garanti for at den som observerer noe er i stand til å vurdere om det er sant eller usant – ihvertfall ikke på noen “sann” måte – så vi henfaller til en rekursiv loop av stadig tilbakevendende spørsmålstegn og må bare gi opp prosjektet. Det er ikke mulig for mennesker å “kjenne sannheten” hinsides enhver rimelig tvil. Her kan vi si: Så lenge det er liv er det tvil. Derom kan det ikke herske noen tvil.
Dersom man tror at det noensinne er “åpenbart” hva som er sant så skyldes dette at man er naiv, eller “primitiv” om man foretrekker det ordet istedet. Naiv realisme er jo grunnet i troen på at man har god vurderingsevne, som imidlertid ingen noensinne har, selv ikke de som er eksperter med mange års trening innenfor et fag eller emneområde. Dette er FTF-regelen: Folk tar feil. De tror de har rett men de tar alltid feil. Sånn er det uansett, overalt og til enhver tid. Vi kan si at dette er sannheten om du vil, basert i den såkalte korrespondanseteorien, etter Aristoteles med flere, som sier at når noe stemmer overens med virkeligheten så er det sant, for i virkeligheten er det jo slik at folk typisk ikke forstår hvor naivt uvitende de er før de på noe slags vis får et oversiktsbilde over situasjonen og dermed erfarer at uvitenheten deres er evig og uendelig på en måte som ikke bare preller av mot det teflonbelagte egoet.
Konklusjonen blir at vi må bruke andre ord enn “sannhet” for å beskrive det vi prøver å si. Nøyaktighet er ganske bra, hvis man for eksempel skal få noe beskrevet eller forklart men vil unngå spørsmålet “er dette sant?” fordi da kan man jobbe med “nøyaktigheten” som alltid kan bli bedre mens “sannheten” på en måte setter punktum for videre utvikling av samtalen. Problemet er jo at folk som regel ikke er bevisste løgnere men at de “tror” på både det ene og det andre på ganske uetterrettelig vis — og de er vant til å tenke på dette som “sant”, slik at hvis man konfronterer dem rundt logiske brister og den typen ting går de øyeblikkelig i forsvarsposisjon og dialogen stanser der. Som han Albert Einstein pleide å si, man skal respektere de som søker sannheten men vokte seg for de som har funnet den. Til syvende og sist har ikke vi mennesker noe annet enn historier – eller “narrativer” – som vi forteller hverandre fordi vi liker å prate og gode historier støtter dette formålet selv om de ikke alltid er sanne. Da blir det som det blir.
