Det korrekte svaret er 33.771.
Spørsmålet er hvor mange ukrainske jøder tyskernes sjette armè drepte ved Babij Jar den 29. og 30. september 1941.
Øyenvitneskildringer i ettertid har stilt opp et grimt portrett av det som hendte. Propagandafolkene laget plakater som ble hengt opp i Kyiv den 27. september, med ordre om at alle byens jøder – det var antatt rundt to hundre tusen – skulle møte opp ved jernbanestasjonen med penger, verdisaker, identifikasjonspapirer og personlig bagasje for to dagsreiser klokken 9 om morgenen den 29. september. Det gikk rykter om at de skulle sendes til Palestina. Ukrainske jøder visste ved dette tidspunktet lite om hva som hadde skjedd i Tyskland. Derfor var selv tyskerne overrasket over at så mange kom. Antallet vet vi fordi tyskerne ofte førte nøyaktige regnskap. Mye av alt det byråkratiske papirarbeidet ble ødelagt mot slutten av krigen, men ikke alt. Uansett, de jødene som møtte opp i henhold til ordre ble deretter prompte fraktet til åstedet og drept med gevær, maskingevær og pistoler. Menn, kvinner og barn, alle 33.771 av dem.
De spesialkommandoene som utførte ugjerningen talte noe i overkant av tusen mann.
De som kan regne ser straks at det rent håndverksmessig sett var en stor drapsjobb hvor man måtte kverke minst et dusin av dem i minuttet for å rekke å bli ferdig innenfor rammen av 48 timer, gitt at man holdt på hele tiden. Det var denne praktiske erfaringen, mer enn noen annen enkeltfaktor, som gjorde at de bestemte seg for å bruke gass heller enn geværkuler under det fremtidige utryddelsesarbeidet. Det ble rett og slett en alt for stor fysisk og psykisk belastning for mannskapet. Beslutningen ble tatt på stabsnivå. Massehenrettelser ved skyting er ikke noen hensiktsmessig måte å få jobben gjort. Det blir for “personlig” og slitsomt for drapsmennene. (Les boken “Gjerningsmenn” av Harald Weltzer for detaljer.) Det er uansett ingen behagelig tjeneste, men mannskapet er mer positive til å lempe lik enn til å lage dem. Gassen skaper en mer bekvem avstand til selve drapshandlingen. Hvis man i tillegg kan sulte dem i noen måneder først, slik at kadaveret veier femti kilo heller enn åtti, og tredve heller enn femti, er dette også en logistisk fordel. De ville jo at prosjektet skulle gå på skinner så da ble det slik. Jødene måtte utryddes på den ene eller den andre måten.
Slik gikk det den gangen. Dette er allmennkunnskap nå i våre dager.
Hva har vi lært?
Ikke særlig mye. Vi har fått noen busemenn, slik at når man holder opp en swastika så hopper borgerskapet i stolen så tekoppene klirrer, men det finnes fortsatt konspirasjonsteoretikere der ute som stiller opp det samme fiendebildet som nazistene, bare at denne gangen bruker de muslimer for å skremme barna. Poenget er det samme. Finn en fiende som ikke rimeligvis kan forventes å endre sin status og identitet, anklag så denne fienden for å være den som undergraver nasjonen, kulturen og folket. Snakk mye om hvor farlig fienden er. Vis til mange bøker og andre dokumentarproduksjoner. Gjenta og gjenta hvor lumsk, urimelig og uakseptabel fienden er. Deretter gjentar du det enda en gang. Skap en følelse av at man enten er mot eller med. Enten hater man fienden med alt man er og har, eller så er man medskyldig. En del av en større konspirasjon som har til hensikt å skade nasjonen, kulturen og folket. Våre verdier og tradisjoner. Vår livsstil.
Jeg vet det høres helt evneveikt ut, men det virker. Det er sånn de gjør det.
Hvis folk ikke er redde (gitt at de ellers ikke er sadister) vil de ikke gjøre grusomme ting. Derfor må de skremmes.
Det mest dustete av alt er at tekstmaterialet som dagens alternativ-høyre bruker kunne like så godt ha vært skrevet om jøder før og under Den andre verdenskrig, bare at de bruker ordene “islam” og “muslimer” denne gangen. Ord for ord – bortsett fra denne detaljen – er det akkurat samme ulla, men like fordømt lar folk seg lure på akkurat det samme vis og av akkurat de samme årsaker denne gangen også. Ganske forbløffende, egentlig. Men er det overraskende? Jeg synes ikke det. Mennesker er ikke smarte dyr. Derfor går det som det går.
