Referanseartikkel: NRK.no
Lykken er et målepunkt innenfor omsorgsøkonomien, ifølge den linkede artikkelen ovenfor. Nærmere bestemt en sinnstilstand som inntreffer i miljøer hvor omsorgsoverskudd foreligger. Altså når omsorgstilbudet til enhver tid er større enn etterspørselen. Påstanden virker jo forsåvidt fornuftig nok. Trivselen daler raskt hvis man blir klient hos NAV, havner i “helsekø” eller på andre måter tvinges til å erfare byråkratiets mer “tekniske” sider. Det vi på norsk noen ganger kaller formynderstaten – altså når de henfaller til sin belærende og bedrevitende stil – kalles på engelsk nanny state, altså barnepikestaten, som kommer med sin moralske pekefinger for å oppdra voksne mennesker. Når fungerer noe slikt noensinne i tråd med sin hensikt? Jeg har ennå til gode å møte noen over fjorten år av alder som synes det er ålreit å bli “regjert” via byråkratisk snusfornuft som åpenbart har et ideologisk/politisk grunnlag uten hensyn til økonomisk pragmatisme.
Lykke har vært et sentralt tema i filosofien, særlig i den greske antikken, men også i moderne filosofi. De sentrale spørsmålene om lykke handler om hva lykke er, og hvilken verdi lykke har i livet. Verdipluralistiske syn vil gjerne mene at lykke bare er én av flere verdier som er med på å bestemme kvaliteten av et liv. Slike andre verdier kan være autentisitet og meningsfullhet. Hvordan man tenker om verdien av lykke, vil likevel i stor grad avhenge av hva man tenker at lykke er.
Et sentralt begrep i den greske etikken var eudaimonia. Eudaimonia oversettes ofte med lykke, men betyr «å være besatt av en god ånd» og burde først og fremst forstås som «å leve godt» eller «å lykkes» med livet sitt. Eudaimonia er ikke en tilstand som kan komme og gå fra ett øyeblikk til et annet, men er en egenskap ved et komplett liv. En person med eudaimonia er en person som har lykkes med å oppfylle sitt potensial som menneske.
(Store norske leksikon)
Interessant nok har vi ikke på norsk den samme distinksjonen som på engelsk mellom lucky og happy – ordet “flaks” brukes forsåvidt bare om unntaksvise enkelthendelser, vi må se etter andre forklaringer hvis det virker som om flaksen er et stabilt mønster hos noen – slik at det å “ha lykken med seg” har en litt annen mening enn å “være lykkelig”, men de er ikke vesensforskjellige. På motsatt vis er det å “oppleve ulykke” litt annerledes enn å “være ulykkelig” men de befinner seg innenfor den samme kategori. Det virker for eksempel ikke sannsynlig at noen som “har lykken med seg” samtidig skal “være ulykkelig” uten at det foreligger noen slags koblingsfeil i hodet. Hva er det man mangler hvis man for det meste får det som man vil — men man føler seg molefonken likevel? Den mest nærliggende hypotese er at pasienten har noe de har lyst til men ikke føler at de har lov til. Av ymse årsaker lever de med en “begrensning” som slår negativt inn i livet deres.
Det motsatte forhold er imidlertid noe vi stadig ser innenfor film og litteratur (men kanskje ikke til den samme grad i det virkelige liv), altså når noen som stadig rammes av ulykke likevel lever med en lykkelig sinnsstemning, eller i det minste noen slags uforstyrrelig indre ro. Det er jo dette som er eudaimonia, når man er inspirert av “en positiv ånd”, eller også apateia, når man lever frigjort fra de sinnsbevegelsene som typisk følger av endringer i materielle tilstander. (Buddhister har forresten også en ting eller to å si om dette.) På vanlig folkelig norsk kaller vi det å finne roen, samt ikke minst å beholde roen når man først har funnet den. Jeg mener på ingen måte å undertrykke følelser, men heller om å “la dem passere” som et emosjonelt vindgufs som har liten praktisk betydning for den retningen man har tenkt å bevege seg i. Som alltid er de to dummeste tingene man kan gjøre med sine egne følelser – uten at jeg vil rangere dem – å enten ignorere det man føler, eller å la seg styre av det. Følelser er nyttige som informanter og speidere men ubrukelige som strategiske rådgivere og ledere.
Etter min mening handler lykke mer om et livsstilsvalg enn om en emosjonell tilstand. En spillteoretiker ville kalle det optimering. Det handler om å venne seg til å “jobbe med de små marginene” innenfor er større strategi som vi med en smakfull fotballmetafor kan kalle oftere stang-inn enn stang-ut. Kanskje litt som hvordan man venner seg til å kontinuerlig jobbe for å “få ned kostnadene” hvis man lever med et knapt budsjett. Den strategien handler jo om minimering. Dersom “lykke” overhodet er noe forutsigbart – og det bør det jo være, vi snakker ikke om “flaks” – må det ligge i den berømte relasjonen mellom selvet og verden, som ligner en litt dramatisk pardans, la oss si en paso doble, hvor lykken er en form for stilkarakter innenfor øvelsen “livskunst”: Man føler at det fungerer, men det handler ikke om flaks, det er fordi man evner å leve seg inn i dansen, som skal være uhemmet men ikke udisiplinert. Optimering er nøkkelordet.
