Kulturelt referansepunkt: NRK.no
Det første jeg tenker når jeg leser dette er hvordan knuser man et såkalt kriminelt nettverk? Jeg ser ikke hvordan dette er en fysisk mulig ting å gjøre – ikke engang Stalin klarte å “knuse de kriminelle” i sine velmaktsdager og det var ikke fordi han ikke prøvde veldig hardt – så da blir det bare pissprat av eksakt den typen som skaper “kriminell vilje” i utgangspunktet. Vi snakker jo om mennesker her, selv om man ikke liker dem. De både agerer og reagerer på typisk menneskelige måter. Det er jo ellers alminnelig enighet om at Stalin ikke sjenerte seg for å bruke hvor “harde metoder” som helst når det var noe han ønsket å få gjennomført, så hvis noens allmektige stilling noensinne har båret bud om suksess med å knuse de kriminelle i generell forstand, og “kriminelle nettverk” i særlig forstand, så var denne historiske skikkelsen “godt plassert” for å lykkes med prosjektet, men det var faktisk det motsatte som skjedde. De såkalte vory v zakone – det betyr “tyver under loven” – styrket totalt sett stillingen sin under Stalin.
Russiske gangstere som konsept sto sannsynligvis sterkest på 1990-tallet, mens det fortsatt hersket usikkerhet rundt hva man kunne forvente fra den kanten. Imidlertid var det ingen mangel på ting som “folk hadde hørt” pluss at alle selvsagt kunne observere de mildt sagt kaotiske forholdene som rådet i det russiske samfunnet i et tiår eller så etter at Sovjetsamveldet kollapset. Putins sterkeste kort har jo helt siden dag èn vært at han har brakt en viss grad av “orden” til det russiske samfunnet. Ting er ikke optimale men de er i det minste såpass strukturerte at de er forutsigbare. Greia er jo at folk overlever bedre hvis de organiserer seg. Dette er et vanlig biologisk prinsipp som forsåvidt gjelder på et evolusjonært nivå uansett hva slags art man tilhører, men mennesker er tradisjonelt sett særlig flinke med å søke sammen i “nettverk” for å bedre kunne løse de aktuelle utfordringene fra dag til dag. Du vet. Utveksle informasjon og synkronisere planer. Det går fint an å overleve som enslig person i “villmarka” men det er enklere hvis man er en gruppe. La oss si 10-12 personer som har overlevd en flystyrt, men de befinner seg på et kronglete sted. Gitt at de ellers er mentalt normale så vil alle sannsynligvis forstå at de har best sjanser hvis de holder sammen og ikke gjør noe dumt eller desperat. De vanskelige omstendighetene fremkaller en helt annen følelse for betydningen av “samhold” og felles interesser enn hva man typisk var vant til i sitt bekymringsfrie hverdagsliv.
Hvorom allting er, de tidligere nevnte vory v zakone hadde eksistert siden lenge før Sovjetsamveldet kom på banen, og de eksisterer sannsynligvis den dag i dag, ihvertfall i det russiske fengselssystemet — som de fleste av oss har liten lyst til å erfare. Opprinnelig ble de definert som “de som kontrollerer de delene av samfunnet som tsarens hemmelige politi ikke kan nå”. En litt mystisk formulering som ikke desto mindre bør være eminent forståelig. “Den kriminelle underverdenen” antas jo å være befolket av “lyssky individer” som av ulike årsaker ikke ønsker å leve innenfor samfunnets rammer, men ikke minst så antas den å ha sitt eget økonomiske system, altså det folk mener når de snakker om “den kriminelle økonomien” av svarte penger og hemmelige transaksjoner. Hvor kommer disse pengene fra? Med bare ett ord: synd. Nesten alle profesjonelle kriminelle operasjoner tjener mesteparten av pengene sine på at det finnes et marked for synd. Du vet. Rusmidler, illegal sex, gambling og det ene med det andre. Folk vil ha det enten det er forbudt eller ikke. Spørsmål: Hva er det første som skjer i et samfunn som forbyr homofili? Svar: Lokale kriminelle åpner egne “opplevelsessteder” for homofile, i praksis bare en snuskete bar hvor man ikke er så nøye med reglene, men det er mye penger å tjene på opplegget så da blir det som det blir. Kundene betaler blodpriser for drinkene sine og godtar at det må være sånn fordi det er mange som må bestikkes for at stedet skal kunne holde på i fred for politi og myndigheter, men selv da vil det forekomme sporadiske razziaer og den typen ting. Det er jo viktig at “det store publikum” har en følelse av at myndighetene “gjør noe” så svaret må bli noen få men svært synlige aksjoner. Omtrent sånn som de praktiserer “kokainbekjempelse i Colombia”. Alle vet at det er en håpløs jobb, men det må “se ut som” de i det minste prøver, så greia blir at de flyr inn med angrepshelikoptere og kommandosoldater for å “ta ut” noen produksjonslinjer her og der, men i det store bildet har dette eksakt null effekt på selve problemet. Bildene fra de svært grundig filmede aksjonene får imidlertid ned blodtrykket hos de som bevilger penger, så da så. Politikken fungerer ikke engang som “plaster på såret” — det er mer snakk om å plastre pissprat foran øynene til publikum.
Josef Stalin lyktes aldri med å “knuse de kriminelle”, så vi får se hva Senterpartiets representant fra Nordland, Siv Mossleth, klarer å få til. Selvsagt vet jeg allerede svaret. Det er derfor jeg kaller det pissprat. Det er så sterk etterspørsel etter “kriminelle tjenester” i samfunnet at ingen vil klare å utrydde dette fenomenet på noen måte som allerede har vært forsøkt. Jeg mistenker disse politikerne for å være lite mer enn patetiske posører som liksom er litt “tøffe i trynet” på uforpliktende måter. Du vet. Små hunder som knurrer. De mener det sikkert alvorlig men de skremmer ingen. Når det gjelder det berømte “barne og ungdomsarbeidet” har jeg bare ett godt råd: Slutt å lyve for dem. Hvor tidlig tror du et gjennomsnittsmenneske lærer seg at det kan være en aktuell strategi å lyve om ting? Det er vanskelig å si noe eksakt og egentlig ikke hjelpsomt å trekke ut noen gjennomsnittsalder, men vi kan ihvertfall si “lenge før de kommer i skolealder”. Jeg vet ikke hvor vanlig det er der ute å for eksempel ta det som en selvfølge at tenåringen din snakker sant om ting når du spør dem om hvordan det går og alt det der, vanskeligheter forekommer jo, men ved det tidspunkt når folk etablerer selvstendighet og myndighet under loven har nesten alle en godt innarbeidet forståelse for hva løgn er og hvordan det virker: 1. Det går alltid an å lyve. 2. Det vil nesten aldri få noen alvorlige konsekvenser hvis man lyver. Dette inngår som standard spilleregler i “det normale menneskelivet”. Hvor tidlig lærer man dette? Det er som sagt vanskelig å si noe om – eller hvorfor ikke bare si at det er “individuelt” og kalle det jobb ferdig gjort – men selv mener jeg at jeg dannet filosofisk basisforståelse av løgnens vesen og funksjon før jeg fylte ti år. Jeg regnet ikke automatisk med at alt folk sa var sant, men jeg antar likevel – uten at jeg kan erindre noe av det – at jeg ved en yngre alder manglet evnen til å forstå løgner. Slik sett må dette ha tilkommet på grunn av “erfaring”. Men hvordan? Svaret er opplagt: Familiekretsen, skoleverket, vennene.
Når det gjelder kriminalitet og denslags våger jeg å påstå at “folk flest” foretrekker at de lovløse “skjerper seg” foran alle andre forslag til løsninger, inkludert det å knuse hele eller deler av dem, i sjel og legeme. Selv om det er ganske lett å ødelegge et individ – fylle dem med angst og hat, gjøre dem avhengig av piller og så videre – så virker dette mildt sagt ikke som noen fremtidsrettet politisk strategi innenfor kriminalomsorgen. Et bedre spøsmål må bli om det overhodet går an å få folk til å skjerpe seg og i så fall hvordan. Eller har du selv bedre erfaringer med å “banke vett inn i dem”? Politiet er for eksempel en “overveldende overmakt” som ikke burde ha noe behov for å “markere seg” på barnslige måter. Uansett hvor man befinner seg på jorda så har alle kriminelle en sunn respekt for “loven”, som politiet overhodet ikke behøver å insistere på. Faktisk er det rimelig å påstå at en typisk kriminell har mer “respekt for loven” enn de fleste andre, selv om de ikke “følger den” i noen utpreget grad. En typisk kriminell – som livnærer seg på kriminell virksomhet – ser på “loven” omtrent som en kystbefolkning ser på orkaner, eller en innlandsbefolkning forholder seg til snøstorm: Det er noe som kan skje, og når det skjer har man ingen kontroll over ting. Man må bare holde hodet lavt og vente til det verste går over. Siden blir det å rydde opp i elendigheta. Få ting på stell igjen. Loven kommer og går som orkanen “Beryl” over Jamaica. Folk må bare holde seg fast og vente mens alle “løse gjenstander” og dårlig sikret gods går tapt i vinden, men siden blir det å vende tilbake til den normale hverdagen, inkludert det normale kvantum av synd som en gjennomsnittsborger går til de kriminelle for å kjøpe. Og akkurat her ligger hunden begravd, som man sier: Kriminalitet handler om etterspørsel. Folk vil ha dop. Folk vil ha veddemål, sport og spill. Folk vil ha tyvegods. Folk vil ha billig sprit. Folk vil ha “illegal sex”. Dette er et faktum. Det er kjedsommelig forutsigbart at kriminalitet naturlig vil fremkomme når man forbyr folk å “gjøre som de vil” på måter som strekker seg lenger enn hva som strengt tatt er nødvendig. Det er ikke “de kriminelle” som gjør folk hekta på alskens gale ting, det er tvert imot de som har penger og ønsker å betale for synd som gjør de kriminelle avhengig av den svarte økonomien.
