Når folk hører ordet modulbygg assosierer de ofte til såkalte “ferdighus” som kommer i form av byggesett, men slik er det jo ikke. Moduler er “byggvarer”. Det er mer realistisk å tenke Lego og tilsvarende “modulbaserte leketøy” — fordi alt handler om standardmål og poenget er at alle deler skal kunne tilpasses helheten på smidig vis. Følgelig handler dette ikke så mye om “håndverk” i klassisk forstand som om montasje av ferdig tilvirkede bygningselementer. Som alle vet kan man bygge mye forskjellig med Lego – sannsynligvis mye mer enn jeg vet – men klossene i seg selv er “ferdig lagede” og ikke fleksible for eksempel i forhold til å bøye dem og denslags (selv om jeg vet med sikkerhet at det har vært utført diverse eksperimenter på diverse barnerom med “oppvarmede legoklosser”). Materialets rigiditet tillater ingen store avvik fra elementenes innebygde formål. Men hvis man “følger programmet” kan man bygge imponerende mye på kort tid. Som det fremgår av illustrasjonsfotoet ovenfor handler det om å heise på plass svære betongelementer og feste dem i hverandre, så hvis man jobber raskt får man på på plass mange etasjer hver dag med bare 2-3 mann på jobb. Sånt blir det penger av.
Hvilket bringer oss til sakens kjerne: Magisk tenkning, forstått som at man kan “lese tingenes hensikt” ut ifra hvordan de er laget, tildels også av hvem. La oss si at man kan for eksempel bli tilbudt en boligenhet – ofte en byleilighet – som har en fullstendig forkastelig standard vurdert ut ifra hva slags leiepris de forlanger. Dette betyr i den praktiske verden at behovene hos en hushai blir prioritert fremfor behovene hos de leietagerne som blir utnyttet på denne måten. Men sånt er så vanlig at alle bare gjesper. Er det alt du har? Det kan kanskje være, men til gjengjeld er dette dogmet som handler om “profitt og økonomisk vekst” noe som gjennomsyrer – og forgifter – samfunnet på alle nivåer. Folk kan føle disse tingene, men de sliter ofte med å formulere seg. Det metafysiske formålet med de første modulbyggene – ikke så rent lite inspirert av Le Corbusier og hans “dominohus” – var å skaffe et stort antall mennesker rimelig god boligstandard i løpet av kort tid, spesifikt i kjølvannet av de massive materielle ødeleggelsene som Den andre verdenskrigen forårsaket. Det var rett og slett en løsning for å kunne produsere evært mange boenheter litt faderlig brennkvikt og på så lavt budsjett som mulig. Folk skjønte dette. “Sovjetblokker” og annet stygt fra 50 og 60-tallet er alminnelig forhatt blant alle nå i dag, men da dette opplegget var nytt tenkte folk helt annerledes. Eller for å si det på en annen måte: Man senker standardkravene når alternativet er å bo i telt i en flyktnigeleir. Imidlertid har de som tjener penger på utbygging også lagt merke til dette trikset med å bygge mye på kort tid, bare at de har helt andre hensikter enn å “hjelpe så mange som mulig på så kort tid som mulig”. For dem handler den magiske tenkningen om å tjene så mye penger som mulig med så lite nyttig innsats som mulig. Helst skal de bare sitte ved bassenget sitt med en paraplydrink i den ene hånden og smarttelefonen i andre, så de kan følge med på hvordan kryptovalutaen deres stiger i pris. Det finnes jo ingen bedre reisning enn den man får på børsen.
Som alle vet fant de den såkalte “pyramidebyen” – altså der de som utførte selve det fysiske arbeidet bodde – ved Giza for ti år siden. De graver der ennå, men vi vet allerede at forpleiningen til disse bygningsarbeiderne var på nivå med det beste selv kongen fikk servert. Ingen fikk bedre mat i Egypt. Dette skurrer fælt i forhold til det folk har tenkt helt siden Herodot skrev om pyramidene for 2500 år siden — som vi må huske var mer enn 2000 år etter at de faktisk ble bygget. Herodot sa det var slaver som gjorde jobben. Dette hadde han hørt fra en prest i Egypt da han selv var der på stedet for å undersøke saken. Imidlertid er det vanskelig å tro at en slavebefolkning ville blitt servert den beste maten. Først serverer man dem saltbakt indrefilèt med smørsaus og mandelpoteter, deretter pisker man dem til lydighet, liksom? Ingen gjør ting på den måten. Nyere tenkning om disse tingene postulerer derfor at “folk sto i kø” for å få disse jobbene. Det var ikke bare en stor personlig ære å være fysisk assosiert med slike “evighetsprosjekter” — det økte også sjansene dine for å få et bra etterliv i dramatisk grad. Du er jo en del av hoffet nå. Gravstedene tilknyttet “pyramidebyen” var typisk ikke herpesert eller plyndret, fordi de inneholdt jo heller ikke noe verdifullt gravgods – fra røvernes synspunkt – men hva de derimot inneholder er inskripsjoner som i seg selv er mer verdifulle enn hele pyramidens vekt i gull, hvis formålet er å forstå hva som foregikk og hvordan jobben ble gjort. Arbeiderne var medlemmer i kulten, om du vil. Hva slags moderne fenomen kan vi sammenligne dette med? Kanskje var OL på Lillehammer i 1994 et nasjonalt løft som “alle var med på” i større eller mindre grad? Kanskje ute i kommuner og lokalsteder finnes det parkanlegg, lekeplasser og annet som ble “bygget på dugnad” uten at noen var opptatt av å tjene penger på greia? Senere føler de kanskje at de har en “personlig andel” i opplegget, at de bryr seg mer om det enn de ville gjort hvis de ikke hadde vært på stedet og deltatt aktivt i byggeprosessen?
Nesten alt som blir bygget nå i dag blir prosjektert av mennesker basert på profittkåt grådighet — og fysisk bygget av arbeidere som typisk hater denne jobben og som helst ville vært et helt annet sted og holdt på med helt andre ting hvis de selv kunne velge, men de går på jobb likevel fordi de trenger pengene. Dette er de åndelige kreftene som utgjør selve det fysiske byggverkets “magiske elementer”. Ondskap hele veien hjem, med andre ord. Kan man føle sånt? Jeg vet ikke, men jeg har lagt merke til at det finnes et antall tiltak på sosiale media som organiserer seg rundt “misnøye med moderne bygg” både på arkitektsiden og i materialvalgene. Argumentene deres begrenser seg likevel typisk til det estetiske. Det er stygge bygg. Noen ganger også helseskadelige bygg, i forbindelse med avgasser fra diverse byggkjemi, men altså først og fremst en fornærmelse mot hele konseptet “trivsel”. Man bebor noen slags jævla fyrtikkeske som ligger i ordnet geledd med hundre andre fyrstikkesker, omgitt av store og forblåste områder uten bebyggelse. Hvordan påvirkes underbevisstheten av sånt? Det har jo ellers ikke akkurat vært noen mangel på dommedagsprofetier i forhold til “mentale miljøskader” som en følge av at alle sanseinntrykkene er så unaturlige. “Hva skjer med drabantbybarna” er imidlertid ikke noe noen spør om lenger. Vi vet allerede at opplegget er degenerativt og at folk ikke bør bo i digre “hønsehus” med hundrevis av identiske leiligheter både i høyden og bredden – annet enn når noen slags krisetilstand påbyr dette – men i strukturer som ligner det vi typisk tenker på som middelalderlandsbyer; med “menneskelige dimensjoner” på alle ting og stor lokal varians i personlige løsninger på detaljnivå. Dessuten er det et poeng at ting er bygget av folk som liker det de holder på med.