Generelt referansepunkt: Store norske leksikon
Det finnes diverse typer talentkonkurranser. Ofte handler det om å synge. Mange er svært dyktige og nivået kan bli forbløffende bra hos de som vinner. Hvorfor er ikke denne utøveren allerede verdenskjent? Konklusjonen må ofte bli at det er ikke de beste som havner på toppen av listene, det er de mest salgbare. Dessuten må de ha flaks. Men når det er sagt så må det legges til at talentet er det viktigste. Har de ikke talent for sang så kan de fortsatt synge når de dusjer, eller hva vet jeg, men de har ikke noe i musikkindustrien å gjøre. Uansett hvor striglet og produsert en artist fremstår så går det ikke an å slå gjennom på høyt nivå hvis man ikke har talent. Ren vilje er ikke nok.
De talentkonkurransene som går har ofte mange tusen søkere. De fleste er “middelmådige” og sikkert mer enn gode nok til å for eksempel synge i et band som spiller til dans på lokalet, men det er ikke disse man leter etter. Det er sjeldenhetene. Best fjernsyn blir det når de finner noen som har en fascinerende historie, et sjeldent talent, og det ene med det andre. Alle vet hva jeg mener. Ting som imponerer. Det er jo dette som er poenget med denne typen show. Man leter i blinde etter “noe” og spenningen for publikum består ofte i at de håper å bli vitne til at noe helt usannsynlig skjer rett foran øynene deres. Et magisk øyeblikk i showbizhistorien. Når en stjerne blir født.
Noen ganger får vi også det stikk motsatte. Folk som har hvor mye selvtillit som helst, men åpenbart ingen kritisk sans til sine egne evner, eller rettere sagt mangelen på dem. Herregud hva er det som er galt med deg? Talentkonkurranse eller ikke, det er underholdning og derfor blir det bra fjernsyn av å vise frem noen anti-talenter også. Den typen som virker fullstendig ute av stand til å forstå hva det handler om. De ankommer, presenterer seg, og erklærer at de opplever seg selv som en stjerne i verdensklasse, bare vent og se. Men når de begynner å synge er det så man må klype seg i armen. Hæ? Kødder du med meg? Er dette virkelig alt du har? Det oppstår liksom et filosofisk øyeblikk når man må spekulere i hva begrepet virkelighet betyr for folk der ute og hvor feil det er mulig å ta om hvem man er og hva man kan.
Det viser seg at dette fenomenet er en statistisk forutsigbar psykologisk tendens i mennesker. De minst kompetente blant oss overvurderer sine egne evner mens de mest kompetente også er de mest beskjedne og de som føler mest tvil i forhold til om de er bra nok. Dette er et mønster som gjentar seg gang etter gang, på alle måter og i alle livets arenaer. Visse individuelle unntak finnes, men tendensen er klar som krystall på statistisk nivå. Dette er typisk menneskelig atferd. I de blindes rike er den enøyde konge. Det er som barn og bursdager. For en femåring er ett år en imponerende mengde tid, men for de på femti er det mest bare et skuldertrekk. Jo eldre man blir jo mindre grunn synes man at man har for å feire denne dagen. Men mens man er liten oppleves det som veldig spesielt og hvorfor skulle man synes noe annet? Man har jo ingen referanseramme man kan bruke til å forstå at et år er en mengde tid som vil føles annerledes senere i livet.
Hvilket nok en gang bringer meg til idiotene blant oss. Det vil si de som tror at de vet noe på samme måte som anti-talentene tror at de kan synge. Ofte blir de pisse fornærma når noen sier hør her, det der holder ikke mål. De kan jo føle at de er talentfulle, kunnskapsrike, det ene med det andre. Dette er bare en av mange grunner til at man bør lære folk kritisk tenkning på et så tidlig tidspunkt som mulig. For at de ikke skal gjøre seg selv til klovn og narr på denne måten, uten engang å forstå hva som skjer. Det er underholdende, men samtidig er det pinlig. Det blir så man føler seg ille berørt på vedkommendes vegne, som åpenbart selv mangler skamvett nok til å oppdage at man er på tynn is.
