Rashomon-effekten er et psykologisk fenomen som er oppkalt etter en japansk film fra 1950, regissert av Akira Kurosawa (alminnelig kjent som en av gigantene innenfor klassisk filmkunst). Det handler kort fortalt om hvordan (og hvorfor) øyenvitneskildringer er noe bortimot verdiløse som datagrunnlag for å etablere en saks fakta. Folk ser forskjellige ting selv om de ser det samme. Selve objektet som betraktes forblir naturligvis uten varians, men “øynene som ser” sitter på mennesker som kan være tildels svært forskjellige. Det er som om det sitter et slags filter i personligheten som fjerner uønskede elementer og ellers “photoshopper” bildet i tråd med forventninger, preferanser og annet som styrer individets virkelighetsoppfatning. Konklusjonen blir at “det noen har sett” ikke nødvendigvis er “det som faktisk skjedde”.
For å kunne bevege seg rundt i verden og delta i det som skjer må man utvikle metoder for å “lese omgivelsene” — men folk har forskjellige ambisjonsnivåer for hvilken grad av forståelse de søker. Flertallet er opptatt av ting som er praktisk nyttige i forhold til slikt næringsvett som de har innenfor sin interessehorisont og trekker på skuldrene av om det eventuelt finnes “noe mer der ute”. Hvorfor skulle de bekymre seg om slikt? De har nok å stri med som de har. Jobb, familie, pengesorger, hele pakka. Imidlertid finnes det et ganske stort mindretall som har en dragning mot “det okkulte” — et begrep som i direkte oversettelse betyr det som er skjult men som folk ofte assossierer med overtro og mer eller mindre corny mysteriekulter, med alle sine kostymer og sære ritualer. Frimurere og ritualmagikere. Sånne typer.
Skal vi gå løs på saken med ostehøvel kan vi for eksempel poengtere at en okkultist ikke er det samme som en esoteriker (selv om de mer eller mindre forholder seg på den samme måte til de samme tingene). Magisk realisme er noe annet enn transcendental mystikk. Vi kan i grunnen si at det finnes både en materialistisk og en spirituell tradisjon innenfor dette emneområdet. En abstrakt og en konkret vei, men de leder begge til det samme målet: Å flytte sin personlige informasjonshorisont et stykke inn i det landskapet vi kaller “det ukjente”. Altså lære å lese omgivelsene på en mer detaljert måte enn det man får som fabrikkinnstillinger, så å si. Legge merke til andre ting på en annen måte. Alle har jo i utgangspunktet fått tildelt en kropp de kan bruke (eller ikke) etter eget forgodtbefinnende samt et hode som i større eller mindre grad samarbeider med denne kroppen. Tut og kjør. Livet er åpent. Siden tilkommer det vi plukker opp underveis. Læring, som det heter, selv om mye av det er ganske vrangt og propagandistisk av natur. Ingen styrer sine oppvekstforhold, men etterhvert som vi når voksen alder og tar styringen over eget liv har vi selv ansvaret for etablering og vedlikehold av den programvaren vi bruker til å forme virkelighetsbildet vårt.
Filosofer vil under normale forhold ikke berøre emnene okkultisme og esoterika med ildtang. Det siste de behøver er å bli assossiert med disse narkoinspirert dansende hippiene i indianerkostymer med rangler, krystaller og gud-vet-hva under merkelappen sjaman. Herregud. Man har da orden på sysakene. Vi studerer kunsten å tenke, vi driver ikke med teater. Problemet er bare at menneskesinnet ikke er noen rasjonell maskin. Elefanten i dette rommet er naturligvis “den biologiske komponenten” som for eksempel kunstig intelligens ikke behøver å ta med i beregningen. Vi er til syvende og sist mye mer tukleaper enn åndsvesener. Vi er ikke betraktere, vi er reparatører — riktignok mer som Pompel & Pilt enn som noen seriøs vedlikeholdstjeneste. Vi liker å justere ting i omgivelsene våre, men vi har som regel ikke noen stor plan med det hele, vi tar ting slik som de faller seg og det forekommer ofte stor varians i hvilke ting vi er opptatt av ettersom årene går. Om vi ikke er ekstremt disiplinerte – eller holder oss i konstant bevegelse – vil omgivelsene våre etterhvert fylles opp av uferdige arbeidsoppgaver og “ting som det er kjekt å ha”. Sånn fungerer menneskene, til arkeologers store tilfredsstillelse.
Jeg husker ikke hvem det var, men noen sa en gang at en filosofi som ikke handler om det levende livet er bare pompøst pratmakeri — og dette er vel hvordan mange typisk oppfatter filosofien: Store ord, men hva skal vi bruke dem til? Etter min mening lever vi nå i en tidsalder hvor det er viktig å reflektere over begrepet informasjonskvalitet. Filosofer har nå holdt på i flere tusen år med å piske skiten ut av hverandre med kritikk av informasjonskvaliteten, så det kan være verdt bryet å investere litt tid i å se på hva som har foregått på den fronten. Det finnes opptil flere bøker der ute som tar for seg filosofiens historie, både i Europa og ellers. Før man gir seg i kast med å lese Heidegger, Hegel og Kant bør man sannsynligvis ha lest seg opp på når og hvorfor filosofien oppsto som eget emneområde, samt hva som har skjedd siden. “Studiet av kunsten å tenke” har i løpet av disse to og et halvt tusen årene fått med seg de fleste variabler menneskesinnet er i stand til å frembringe, men på en edru måte. Man vil ikke finne noen form for “okkultisme” som ikke allerede er overdekket av for eksempel metafysikken til Plotinus, bare for å ta èn ting (det finnes mange). Forskjellen består bare i at filosofien ikke lover deg noen rosenhage, som uttrykket sier. Filosofer tilbyr ingen frelse, og heller ingen svar, bare bedre formulerte spørsmål. Bedre informasjonskvalitet. Og det er jo “noe”.
