Jeg har en venn fom er forretningsmann. Han er veldig selvstendig av natur og jegning og som om ikke det var nok har selve livet trent ham opp til å være skeptisk når folk sier at de skal ta seg av noe, levere innen en viss tid, få et problem ut av veien, slike ting. Som mange har lagt merke til, det hender at folk ikke gjør det de sier at de skal gjøre, hvilket i og for seg er bedre enn å gjøre noe galt, men det er likevel et relativt konstant element i livet og noe man må være oppmerksom på hvis man stiller seg slik at det man har planlagt henger på at noen holder det de har lovet.
Selv er jeg en outsider i den forstand at jeg er ikke særlig interessert i “økonomisk virksomhet” ut over det å skaffe penger nok til å holde en viss standard på tingene, få regningene betalt og så videre. Jeg er en nesten latterlig dårlig forretningsmann og grunnen til dette er at jeg blir verken interessert eller engasjert av de tingene som man bør være opptatt av for å lykkes i det store pyramidespillet om penger og posisjoner. Av natur er jeg mer “mental” enn man bør være for å bli en dugelig pengehamster. Dette tok litt tid å oppdage, litt mer tid å forstå, men mest tid å akseptere. Man er som man er. Det er ikke nødvendigvis galt det som er annerledes. I en samfunnsmodell er våre forskjeller vår styrke … men de kan også være en kilde til konflikt.
Som filosofen sier, jo mer like to individer er jo mer irriterende blir de forskjellene som gjenstår. Når man er svært forskjellig fra noen andre virker “det jeg ville ha gjort” lite relevant mens når vedkommende person er nesten helt lik deg på alle måter blir det nærmest litt provoserende når de plutselig gjør noe du overhodet ikke kan identifisere deg med. Eller hvis de mener noe som virker helt på jordet. Det er blant annet derfor ymse slags familiekonflikter kan bli så ondartede. Som individer havner vår evne til toleranse i konflikt med våre ønsker for hvordan vår verden skal være. Vi godtar på et intellektuelt plan at alle har rett til å være som de er men i en dypere og mer emosjonell forstand føler vi at folk plikter å være slik vi synes at de skal være. Det er ikke bra når søsken, nære venner og egne barn plutselig endrer atferd, omgangskrets og tankesett på måter som er vanskelige å forstå.
Folk behøver ikke hjelp like ofte som de behøver handlingsrom, tid til å tenke seg om og frihet til å gjøre det som er det beste for dem. Uavhengig av hva du måtte tenke. I en gitt situasjon hvor noen velger et annet alternativ enn det du ville ha valgt er du ikke hjelpsom når du tilbyr dem assistanse med å nå frem til de erkjennelser du synes ikke foreligger i bildet. Dette er i praksis motstand. Hvilket noen ganger selvsagt kan være en god ting men som en hovedregel bør man ikke gi andre mennesker uoppfordrede og gratis råd om hva de bør og ikke bør gjøre. At noen forteller deg om planene og tankene sine betyr ikke automatisk at de ønsker kritikk eller diskusjon, det er som regel mest fordi de har behov for å høre hvordan tingene lyder når de sier dem høyt. I mitt eget tilfelle tror jeg folk liker å diskutere økonomiske planer med meg mest fordi jeg er så uinteressert i hele konseptet. Det å generere overskudd ser for meg helt likt ut som det å øke kroppsmassen. At noen som veier hundre kilo har lyst til å veie to hundre kilo betyr ikke at dette er et heldig valg, langt mindre at det er noe jeg ville ha gjort, men det er hva de ønsker. Da blir det slik, uansett hva jeg tenker.
Mange beundrer de som har samlet mye rikdom og mange fine ting. Ikke jeg. Alt jeg kan se er en feit vanskapning som sitter på toppen av en haug med verdiløst fjas og lager lyder som ligner på de som kommer fra et esel. På et eksistensielt plan, må det legges til. Som Buddha sa (jeg tror det var Buddha, men det kan også ha vært Jesus): Hvis du eier flere ting enn hva du enkelt kan bære med deg er det tingene som eier deg. Du er bare en vokter av denne samlingen med bisarre gjenstander. Et vanlig borgerhjem i dagens kultur ligner faraos grav, i den forstand at man har laget til et arrangement av ting – nærmest en scenografi – som fremstiller legenden om de som bebor dette mausolèet. Dette er basen og utgangspunktet for livets teater og vi vet at samfunnet er et rikt samfunn når hele sulamitten kjøres på fyllinga etter at folk dør. Gravgodset blir ikke lenger røvet, ihvertfall ikke i sin helhet. “Rydding av dødsbo” er et konsept som er så vanlig (av åpenbart naturlige årsaker) at det er en egen bransje som et antall mennesker lever av, gjerne i sammenheng med at de driver bruktbutikk. I vår tid skraper vi ut det som er på innsiden av pyramiden før vi puseer opp og selger.
